Den anglo-irakiske krig

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Kart over Irak under andre verdenskrig

Den anglo-irakiske krig var en del av andre verdenskrig. Storbritannia invaderte Irak 2. mai 1941 for å forhindre regimet til nasjonalisten Rashid al-Gaylani i å slutte seg til aksemaktene, slik de fryktet. Krigshandlinger pågikk til 30. mai 1941. Deretter okkuperte britene landet til oktober 1947.

Den Anglo-irakiske traktaten av 1930[rediger | rediger kilde]

Irak ble innvilget selvstendighet i 1932 på bakgrunn av deres underskrivelse av den Anglo-Irakiske traktaten i 1930. Traktaten overdro myndighet over Iraks innenrikspolitikk til irakerne selv, men understreket at Irak og Storbritannia skulle ha en felles utenrikspolitikk, slik at irakerne ikke kunne foreta seg noe i utenrikspolitikken som Storbritannias ikke hadde gitt samtykke til. Irak skulle dessuten stille alle sine fasiliteter til rådighet for britene ved krigstid, noe som innebar britenes frie bruk av elver, havner, jernbaner og flybaser for flytting av militærstyrker og annet krigsmateriell. Storbritannia skulle dessuten få beholde to viktige flybaser ved Basra og Habaniyya. Avtalen hadde en varighet på 25 år med mulighet for reforhandling.

Den Anglo-irakiske avtalen av grunnlaget for bitterheten som økte i brede lag av den irakiske befolkningen på 1930-tallet. Den la også grunnlaget for kravene som britene fremmet om militære transittrettigheter under 2. verdenskrig. Dette sammenfalt med Rashid al-Gaylanis første regjeringstid, da irakisk politikk tydelig endret retning imot panarabisme og åpenmotstand mot den Anglo-irakiske traktaten. Disse to faktorene bidro til å øke spenningene mellom Irak og Storbritannia frem mot den regulære britiske intervensjonen, 2. mai 1941.[1]

Den britiske marinen og avhengigheten av olje[rediger | rediger kilde]

Den britiske marinen hadde gått over til å bruke olje som drivstoff i 1907 og undersøkte i tiden frem mot første verdenskrig muligheten for ytterligere oljeutvinning. Geologer hadde på 1910-tallet avdekket at det var potensiale i Irak for betydelige oljefunn. I tillegg kunne Irak fungere som egnet transittland for fly og jernbanetransport fra og til India. Det kan også hevdes at britene ønsket en buffer mot mulige neo-osmanske ekspansjonsforsøk. Videre ønsket britene å bygge en oljerørledning fra Tikrit til Haifa i det britiskkontrollerte Palestina.

Den irakiske nasjonalhæren[rediger | rediger kilde]

Utover på 1930-tallet så man utviklingen av en sterk offiserstand som kom til å dominere Irak frem til 1941. Britenes behov for sikkerhet i Irak uten unødvendige kostnader fremprovoserte utviklingen og investeringen i en irakisk nasjonlhær allerede før selvstendigheten i 1932. Britene syntes å anse det som en klok politikk å videreføre osmanenes favorisering av den sunni-arabiske folkegruppen som en stedfortredende maktgruppe for å fremme britiske interesser. For britene syntes det å være et tilfelle av pragmatisme da de valgte å ikke endre på de bestående maktstrukturene. Dermed oppsto det en monopolisering av makten hos sunniene i offisersjiktet av den irakiske hæren.

Opprør fra 1933 til 1936: fremveksten av Iraks hær som mektig institusjon[rediger | rediger kilde]

I perioden fra 1933 til 1936 oppstod det en rekke opprør i Irak med rot i de øvrige sekteriske grupperingene. Det første opprøret oppsto blant Assyrierne i 1933. Videre oppsto det opprør i shia-områdene i sør og blant yezidiene i nord i tiden mellom 1935 og 1936. De assyriske, sjiittiske og yezidiske opprørene overbeviste den irakiske eliten at et sterkt militærvesen var essensielt for å beholde ro og orden i landet, holde landet samlet og for å kunne forme Irak etter deres visjon. Visjonen gikk primært utpå å vedlikeholde det sunnittiske makthegemoniet og å søke tilnærming med de andre araberstatene.

Irakisk nasjonalisme eller panarabisme[rediger | rediger kilde]

Nasjonalismen i Irak synes ved midten av 1930-tallet og ha splittet seg i to markante grupperinger. På den enes siden sto den pro-britiske faksjonen, som ønsket å opprettholde nære bånd til Storbritannia og søkte en rendyrket irakisk nasjonalisme og på den andre siden en enda større faksjon som var inspirert av pan-arabisme, hvis medlemmer i enkelte kretser følte seg inspirert av nasjonalismen i Nazi-Tyskland og ønsket en tilnærming dithen.

Den «Gyldne Kvadrat»[rediger | rediger kilde]

Fra og med general Bakr Sidqis kupp i 1937 oppsto det en offiserklikk kjent som «Den Gyldne Kvadrat». Denne besto av fire høytstående sunni-arabiske offiserer. Disse viste tydelige tegn til å være inspirert av Nazi-Tyskland og var under sterk innflytelse fra den tyske ambassadøren Fritz Grobba. Etter kong Ghazi I’s død i en bilulykke i april 1939, ble skylden lagt på den pro-britiske statsministeren Nuri al-Said. Dette la til rette for en økning av makten til Den Gyldne Kvadrat. I løpet av 1940 igangsatte den første regjeringen til Rashid Ali al-Gaylani diplomatiske tilnærminger mot Nazi-Tyskland og Fascist-Italia. Al-Gaylani var en sterk motstander av britisk innflytelse og en overbevist Pan-arabist. 1. april 1941 begikk Den Gylden Kvadrat, under ledelse av Rashid al-Gaylani, et statskupp som fjernet prins-regenten Abd al-Illah. En ny og mer ettergivende regent ble deretter innsatt på Iraks trone.

Etter kuppet til Rashid al-Gaylani forsterket pan-arabistene sin innflytelse over de viktigst sivile samfunnsinstitusjonene og hæren. Presset på Rashid al-Gaylani fra de mest radikale pan-arabistene økte mens nye krav om en utpreget anti-britisk politikk ble fremmet. Et av ønskene var å utvise britene fra flybasene ved Basra og al-Habaniyya. 30. april 1941 gikk den irakiske hæren til aksjon og forskanset seg ved en bakketopp utenfor flybasen ved al-Habaniyya. Derfra krevde de at den britiske hæren skulle overgi seg. Britene på sin side krevde at den irakiske hæren skulle trekke seg tilbake umiddelbart, hvis ikke ville de begynne å bombe de irakiske stillingene. Etter gjentatte tidsfrister og ultimatumer, tok bombingen til den 2. mai og den Anglo-irakiske krigen var i gang.

Uenighet mellom Wavell og Chruchill[rediger | rediger kilde]

Nyhetene om begivenhetene som utspilte seg i Irak nådde London med jevne mellomrom. Frykten for at aksemaktene, via det franske Vichy-kontrollerte regimet i Syria, skulle støtte Irak med fly, våpen og annet krigsmateriell, gjorde at Churchill beordret generalen over de britiske styrkene i Midtøsten, Archibald Wavell, til å sende britiske styrker fra India til Basra for å styrke garnisonen der.

Det oppsto tidlig en dyp splittelse i Foreign Office om hvordan de skulle håndtere det nye aggressive og anti-britiske regimet i Irak. Beleiringen av al-Habaniyya-flyplassen tilspisset situasjonen til et punkt der en drastisk løsning måtte til. En gruppe under general Archibald Wavell argumenterte for en diplomatisk løsning mellom Irak og Storbritannia, der Tyrkia hadde sagt seg villig til å megle mellom partene. Wavell hevdet videre at en invasjon av Irak ville være krevende for den britiske hæren som allerede var beskjeftiget med å holde stand mot tyskerne og italienerne i Libya, nær grensen til Egypt.

På den andre siden sto Churchill, som på sitt sedvanlige vis talte for rask mobilisering av en invasjonsstyrke for å velte Rashid al-Gaylanis regjering. Churchills argumenter gikk ut på at Storbritannia ikke kunne risikere at Irak ville havne på aksemaktene side, siden det dermed var fare for å måtte kjempe en tofrontskrig i Midtøsten. Britene hadde dessuten i lang tid planlagt å fjerne det Vichy-kontrollerte regimet i Syria, noe som ville blitt gjort desto vanskeligere med et fiendtlig Irak ved dets østgrense. I tillegg risikerte britene å miste tilgangen til den verdifulle irakiske oljen, som den britiske marinen var avhengig av. Mye sto dermed på spill for britene i mai 1941 og dette kan forklare beslutningen om å invadere Irak fremfor å benytte en diplomatisk løsning.

Epilog[rediger | rediger kilde]

I tiden etter den anglo-irakiske krigen fulgte en rekke begivenheter. Militære operasjoner fortsatte i Irak frem til britene hadde inntatt Baghdad og etablert kontroll over hele landet 30. mai. 29. mai flyktet Rashid al-Gaylani til Iran. 8. juni invaderte britene Syria sammen med deres australske og indiske allierte og etablerte kontroll over landet. Den 22. juni innledet tyskerne invasjonen av Sovjetunionen. De allierte begynte i løpet av de kommende to månedene å etablere en viktig forsyningskanal til Sovjetunionen som gikk over Kaukasus. Et stor potensielt problem meldte seg da også sjahen av Iran, Rezah Pahlavi, ifølge britene begynte å vise sympatier for Nazi-Tyskland. Resultatet var at Storbritannia og Sovjetunionen sammen invaderte Iran den 5. august 1941 og avsatte Rezah Pahlavi. Deretter ble han erstattet med hans sønn Muhammad Pahlavi og Storbritannia kunne fortsette å sende sine forsyninger uforhindret til Sovjetunionen over Kaukasus.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Tripp, Charles (2007). A History of Iraq. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-70247-8. 
historiestubbDenne historierelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.