Deltavinge

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Det britiske bombeflyet Avro Vulcan med deltavinger.

Deltavinge er en vingetype som er formet som en triangel. Navnet kommer fra den greske store bokstaven delta, som er formet som en triangel (Δ).

Etter den andre verdenskrig ble den haleløse deltakonstruksjonen svært populær blant utviklere av høyhastighetsfly og ble brukt nesten uten unntak av Convair i USA og av Dassault i Frankrike. Flere britiske design brukte også deltavinger, der den mest kjente trolig er bombeflyet Avro Vulcan. Denne tidlige bruken av haleløse deltavinge-fly ble forbedret ved utviklingen av kombinasjonen hale og deltavinger, som ble utviklet ved TsAGI (Det sentrale Aero- og hydrodynamiske instituttet i Moskva). Denne nyutviklingen gjorde det mulig å utvikle fly som kunne manøvrere med høy angrepsvinkel og oppnå svært høye hastigheter. Det ble brukt av de sovjetiske jagerflyene MiG-21 og Su-9/Su-11/Su-15, som det ble bygget flere titusener av.

Den største fordelen med deltavinge-designet er at vingens forkant ligger bak trykkbølgen som skapes av nesen på flyet ved flyging i supersonisk hastighet, noe som er en forbedring over tradisjonell vingedesign. Mens dette også gjelder for fly med sterkt bakovervinklede vinger, gjør deltavingen dette gjeldende langs hele bakkroppen på flyet, noe som gjør det mulig å lage en sterkere vingekonstruksjon for deltavinger, enn for vanlige bakovervinklede vinger der vingebjelken går inn i flyskroget langt foran likevektspunktet. Generelt vil en deltavinge være sterkere enn en liknende bakovervinklet vinge, og i tillegg ha langt større internt volum til oppbevaring av drivstoff og annet.

En australsk Mirage III med deltavinger.

En annen fordel ved deltavinger er at når angrepsvinkelen øker så oppstår det en virvel i forkanten av vingene som holder seg over vingene og gjør at angrepsvinkelen kan bli veldig høy før flyet steiler. En normal vinge som er bygget for høye hastigheter er vanligvis farlig ved lave hastigheter, mens den ovenfornevnte virvelen på en deltavinge vil sørge for ekstra løft.

Ulempene, spesielt tydelig i de eldre haleløse delta-designene, er fullstendig tap av løft forårsaket av at man svinger krapt oppover enten med å bevege bakkanten av vingene eller høyderoret. I tillegg skaper konstruksjonen en økning i luftmostanden relatert til vingetippvirvler, og da spesielt merkbart ved krappe manøvrer, noe som gjør at fly med deltavinger mister mye energi (hastighet eller høyde) ved krappe manøvrer.

Andre fordeler er at deltavinger er enkle å produsere, sterke, og har et relativt stort volum for intern lagring av drivstoff og annet utstyr. Fordi deltavingekonstruksjoner er så enkle kan de bli konstruert svært robuste, selv om de er tynne, og konstruksjonskostnadene er også forholdsvis lave – noe som har vært en betydelig faktor i suksessen til flytyper som MiG-21 og Mirage-serien.