De frie offiserer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

De frie offiserer eller al-Dubbal al-Ahrar (arabisk: حركة الضباط الأحرار), var en nasjonalistisk militær gruppering i Egypt som stod i spissen for den egyptiske revolusjonen i 1952.[1] Det var mange som snakket om revolusjon i Egypt i årene frem mot 1952, men det var bare De frie offiserer som aktivt planla å styrte det regjerende regimet.[2] Gruppen bestod av unge offiserer fra den sudanske og egyptiske hæren. Gamal Abdel Nasser og Muhammad Naguib var to fremtredende medlemmer i bevegelsen, som også fikk viktige posisjoner i den nye egyptiske republikken da den ble erklært i 1953.

Muhammad Naguib til venstre og Gamal Abdel Nasser til høyre, fotografert i 1954

Etablering[rediger | rediger kilde]

1940 var et turbulent tiår som førte til en økt politisering av den egyptiske hæren og dannet en viktig grobunn for fremveksten av De frie offiserer. Allerede under andre verdenskrig arbeidet unge nasjonalistiske offiserer mot å avslutte den britiske tilstedeværelsen i Egypt.[3] Likevel ble ikke De frie offiserer dannet før i 1949, etter Egypts knusende nederlag i den arabisk-israelske krigen. Under krigen hadde en stor avdeling med egyptiske soldater, som Gamal Abdel Nasser var en del av vært isolert ved landsbyen Faluja, tre mil nordøst for Gaza i ukesvis. Soldatene følte seg sveket av Egypt etter å ha blitt sendt i krig uten nødvendig trening, våpen og ammunisjon.[4] Misnøyen mot det egyptiske monarkiet og regjeringen var stor blant offiserene.

Etter krigen rekrutterte Nasser flere av sine betrodde kollegaer til en hemmelig politisk-militær celle, som for eksempel Anwar Sadat og Salah Salem. Bevegelsen ble formelt stiftet på høsten 1949 etter et møte hjemme hos Nasser og i 1950 tok de navnet De frie offiserer.[5]

Sosial bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Kjernen i De frie offiserer kom inn i det egyptiske militæret etter at man liberaliserte militærets opptakspolitikk i 1936.[6] Det egyptiske militæret hadde hatt en streng opptakspolitikk og nærmest utelukkende rekruttert offiserer fra aristokratiske familier. Med liberaliseringen av opptakspolitikken ble offiserskorpset åpnet for alle, uavhengig av familiebakgrunn. Offiserene hadde ulike sosiale bakgrunner og dannet en slags bokstavelig middelklasse, midt mellom bonde og aristokrat.  

Politisk bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Flere av offiserene i De frie offiserer hadde forbindelser til politiske protestbevegelser fra tiden før de vervet seg til militæret. Det muslimske brorskapet og andre sosiale bevegelser på 40-tallet blir ofte nevnt som organisasjoner noen av grunnleggerne av bevegelsen hadde kontakt med.[7] Selv om de hadde løse forbindelser til andre organisasjoner var det en bred enighet blant De frie offiserer at militæret hadde de beste forutsetningene for å løse Egypts problemer.

Medlemmer[rediger | rediger kilde]

Et utvalg av viktige personer i De frie offiserer:

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Henriksen Waage, Hilde (2013). Konflikt og stormaktspolitik i Midtøsten. s. 160. 
  2. ^ Rogan, Eugene (2012). Araberne - historien om det arabiske folk. s. 327. 
  3. ^ Jankowski, James (2002). Nasser's Egypt, Arab Nationalism, and the United Arab Republic. s. 15. 
  4. ^ Rogan, Eugene (2012). Araberne - historien om det arabiske folk. s. 310. 
  5. ^ Rogan, Eugene (2012). Araberne - historien om det arabiske folk. s. 328. 
  6. ^ Jankowski, James (2002). Nasser's Egypt, Arab Nationalism, and the United Arab Republic. s. 14. 
  7. ^ Jankowski, James (2002). Nasser's Egypt, Arab Nationalism, and the United Arab Republic. s. 15.