De fortaptes elv

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
De fortaptes elv
orig. River of No Return
De fortaptes elv
Japansk filmplakat.
Generell informasjon
Utgivelsesår30. april 1954 USA
Prod.landUSA USA
Lengde91 min.
SpråkEngelsk
Bak kamera
RegissørOtto Preminger
Jean Negulesco (ukreditert)
ProdusentStanley Rubin
ManusforfatterLouis Lantz
Frank Fenton
MusikkCyril J. Mockridge
Lionel Newman
SjeffotografJoseph LaShelle
KlippLouis R. Loeffler
Foran kamera
MedvirkendeRobert Mitchum
Marilyn Monroe
Filmselskap20th Century Fox
Eksterne lenker

De fortaptes elv (engelsk: River of No Return) er en amerikansk westernfilm fra 1954, regissert av Otto Preminger og Jean Negulesco, og produsert av 20th Century Fox. I hovedrollene spiller Robert Mitchum og Marilyn Monroe. Filmen handler om en mann og hans sønn som blir frastjålet hesten og riflen sin av en slu gambler, som er på vei for å registrere et gullfelt. For å ta hevn reiser far og sønn, sammen med gamblerens kjæreste, nedover en farlig elv i håp om å registrere gullfeltet før ham. Manus er skrevet av Frank Fenton, basert på en fortelling skrevet av Louis Lantz.

Handling[rediger | rediger kilde]

Handlingen foregår i Canada under gullrushet. Matt Calder må ta over ansvaret for sønnen Mark etter at moren dør. Far og sønn har ikke sett hverandre på mange år, men har bestemt seg for å møtes i en avsidesliggende gullgraverlandsby . På møtestedet blir Mark kjent med barsangerinnen Kay, som passer litt på ham før faren kommer. Far og sønn reiser hjem til farens lille hus, som han har bygget selv. De kommer godt overens og jobber hardt for å overleve for seg selv ute i villmarken. Likevel er de i konstant fare for indianerne, som med jevne mellomrom er i området.

En dag kommer Kay og Harry Weston på en flåte nedover elven som renner like nedenfor Matts hus. De har tydeligvis problemer, så Matt hjelper dem i land. Mark blir glad for å se Kay igjen og mens hans følger henne opp til huset, forteller Harry at de to er nygift og på vei til Council City for å registrere et gullfelt. Matt mener at det er galskap å reise nedover elven på en flåte. Harry tilbyr seg å kjøpe hesten og riflen hans, men Matt nekter å selge. Han og sønnen vil da være forsvarsløse dersom indianerne kom. Harry gir seg imidlertid ikke så lett, og slår ned Matt og stjeler både hesten og riflen. Kay er rystet over oppførselen hans og ønsker å bli igjen for å pleie Matt. Harry lover å komme tilbake for å hente henne, etter at han er ferdig i Council City. Indianerne har sett hva som har skjedd og bestemmer seg for å angripe. Matt, Mark og Kay greier å unnslippe på en flåte nedover elven. De rekker akkurat å se at indianerne tenner på huset og brenner det ned.

Robert Mitchum og Marilyn Monroe i De fortaptes elv.

En rasende Matt bestemmer seg for å nå Council City før Harry og gjøre krav på gullfeltet hans. Kay prøver å forsvare sin ektemann, og i en krangel med Matt avslører hun at hun vet at han har sittet i fengsel for å ha skutt en mann i ryggen. Matt hadde gjort det for å redde livet på en venn. De to blir overrasket da de oppdager at Mark har overhørt samtalen deres.

Ferden går så videre nedover den farlige elven. Nye farer venter rundt hvert hjørne; ville dyr, slemme cowboyer og blodtørstige indianere. De finner også ut at Harry hadde jukset til seg gullfeltet i gambling, da mannen han lurte dukker opp. Likevel er elven deres største utfordring. Tonen mellom Matt og Kay blir stadig bedre, og etterhvert oppstår det følelser mellom dem. Når de endelig er fremme i Council City finner de gambleren Harry sittende i en bar. Kay innser at han aldri hadde tenkt å komme tilbake for å hente henne, slik som han hadde lovet. Harry bestemmer seg for å skyte Matt, men det ender med at han blir skutt i ryggen av Mark. Kay trøster gutten med at han ikke hadde noe valg. Senere er Kay tilbake i jobben som barsangerinne, men en dag kommer Matt inn og henter henne med seg. Han plasserer henne i vognen, der Mark sitter og venter, og forteller henne at de skal hjem. Lykkelig kaster hun fra seg de røde skoene sine, det siste minnet hun har fra fortiden.

Sanger[rediger | rediger kilde]

  • «River of No Return» fremført av Marilyn Monroe.
  • «One Silver Dollar» fremført av Marilyn Monroe.
  • «I'm Gonna File My Claim» fremført av Marilyn Monroe.
  • «Down in the Meadow» fremført av Robert Mitchum, senere av Marilyn Monroe.

Bakgrunn og produksjon[rediger | rediger kilde]

Marilyn Monroe i De fortaptes elv.

20th Century Fox kjøpte Louis Lantz' originale historie i 1952, og planla at Dale Robertson skulle spille den mannlige hovedrollen, mens Julian Blaustein skulle være sjefsprodusent. Innspillingen skulle foregå på Salmon River i Idaho. Lanz skulle opprinnelig også skrive filmmanuset, men bare Frank Fenton står oppført som manusforfatter for den ferdige filmen.[1]

Både Otto Preminger og Marilyn Monroe ble tvunget til å spille i filmen motvillig, grunnet kontraktforpliktelser.

Preminger mislikte sterkt Monroes avhengighet av skuespillerinstruktøren Natasha Lytess, som instruerte henne og bedømmet etter hver scene.[2]

Filmen overskred både budsjettet og tidsplanen på grunn av at Preminger insisterte på at skuespillerne skulle utføre sine egne stunts. Monroe holdt også på å drukne da støvlene henne ble fylt med vann. Også Robert Mitchum måtte bli reddet da flåten var i ferd med å kantre.[3] Monroes skader førte til at det måtte taes to pauser i innspillingen av filmen.[1]

I midten av november og desember 1953 ble noen av filmens scener spilt inn på nytt med Jean Negulesco som regissør. Han overtok jobben da Preminger var bortreist.[1]

Innspillingen foregikk i nasjonalparkene Banff og Jasper i Alberta i Canada.[1]

Filmen kjennetegnes særlig av sitt kjappe tempo, noe som skyldes den raske redigeringen og klippingen til Louis R. Loeffler.

Rolleinnehavere[rediger | rediger kilde]

Mottakelse[rediger | rediger kilde]

Monroe selv hatet filmen som hun mente var en dårlig cowboyfilm, der skuespillet ble fullstendig overskygget av omgivelsene og CinemaScope.[4] Variety var på sin side enig med Monroe, og mente at det flotte landskapet utkonkurrerte selve underholdningen i filmen. Likevel mente de at den inneholdt nok spenning og action til å være verdt å se.[5] Filmkritikeren Bosley Crowther i The New York Times greide ikke å bestemme seg for om det var landskapet eller Monroe som var det beste med filmen, ettersom han mente begge deler var like spektakulære.[6]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d «Notes for River of No Return (1954)». TCM. 
  2. ^ Riese, Randall og Hitchens, Neal (1987). The Unabridged Marilyn. Congdon & Weed, Inc. ISBN 978-0865531765., s. 400
  3. ^ «Trivia for River of No Return (1954)». TCM. 
  4. ^ Riese, Randall og Hitchens, Neal (1987). The Unabridged Marilyn. Congdon & Weed, Inc. ISBN 978-0865531765., s. 447
  5. ^ «River of No Return». Variety. 1. januar 1954. 
  6. ^ Riese, Randall og Hitchens, Neal (1987). The Unabridged Marilyn. Congdon & Weed, Inc. ISBN 978-0865531765., s. 439

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]