Damaskusaffæren

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
De forsvunne (påstått myrdede): Pater Tommaso og hans tjener, Ibrahim Amarah.

Damaskusaffæren var en antijødisk begivenhet som fant sted i 1840 under den annen orientalske krise i Det osmanske rike.

Bakgrunnen var en anklage for ritualmord, fremført mot jødene i Damaskus, som ble beskyldt for å ha myrdet en kapusinermunk og hans hustjener. Pogromer og uroligheter, fengslinger og tortur, fulgte. Dette ble nøret opp under av den franske konsul i byen, Benoît Ulysse de Ratti-Menton, og han fikk med seg lokale katolske klosterfolk. Blant dem var den forsvunne prests medbror, pater Tusti, som var en fanatisk jødefiende, og som så forsvinningen/mordene i sammenheng med den tilstundende jødiske pessahfest. Han påstod at jødene aktet å benytte deres blod i rituelle handlinger da.

Damaskusaffæren gav britene anledning og motiv til å inngripe på jødenes vegne i det tyrkiske rike. Både jødene og de kristne var under det osmanske tyrkiske regime betraktet som dhimmi og underlagt et eget skatteregome, jizya. Dette og andre utslag av deres annenrangs stilling var det utbredt ønske om å gjøre noe med, ikke bare ut av støtte til disse grupper, men for å svekke det osmanske regimes stilling.

Sir Moses Haim Montefiore medvirket til de 14 jødiske fangers løslatelse og fullstendige frifinnelse fra mordanklagen. Han klarte også å utvirke at sultan Abdülmecid utferdiget en kunngjøring (firman) som lovet jødene samme behandling som alle Det osmanske rikes undersåtter.

Damaskusaffären var historisk betydningsfull for utviklingen av 1800-tallets jødiske nasjonalisme. Den ble et vendepunkt for blant annet Moses Hess.

Litteratur[rediger | rediger kilde]