Dalmålning
Dalmålning, også kalt dalmåleri, var en særpreget form for interiørutsmykning utført av bygdekunstnere fra Siljanområdet i Dalarna i Sverige på 1700- og 1800-tallet. Både møbler og vegger ble utsmykket med malte dekorasjoner, gjerne blomster, senere kalt kurbits, og bibelske motiver, ofte med forklarende tekster. Ifølge Svenska Akademiens Ordbok (SAOB) er ordet «Dalmålning» kjent fra 1901: «af allmogeman i Dalarna utförd målning med ämne hämtadt ur den heliga historien l. ur allmogens eget lif o. kännetecknad af sina granna färger o. sin naiva o. drastiska uppfattning». Leksikonet oppgir Erik Axel Karlfeldts diktsamling Fridolins Lustgård och Dalmålningar på rim (1901)[1] som første kjente skriftlige bruk av ordet.[2]
«Dalmålning» som begrep brukes også i norske tekster, med eller uten anførselstegn, om denne spesielle formen for folkekunst med stedstilknytning til Dalarna.[3][4][5]
Kort historikk[rediger | rediger kilde]
På 1700-tallet var det misvekst og hungersnød i Dalarna i flere omganger. De første nødårene var i 1730- og 1740-årene, og misveksten gjentok seg i starten av 1770-årene. På de små gårdsbrukene var det spesielt vanskelige tider. I 1773 kom kong Gustav III med en kunngjøring der han oppfordret allmuen i Dalarna til å utvikle «fler slags nyttiga näringar», som sløyd og andre håndverk, for å ha en inntektkilde i tillegg til jord- og skogbruket, og fra slutten av 1700-tallet var det flere «dalkarlar» som ble bygdekunstnere og spesialiserte seg på møbelsnekring og -dekorering, og etterhvert veggmalerier.[6]
Dalmålningen hadde sin glansperiode fra 1770 til 1870. Mot slutten av 1800-tallet kom industrielt fremstilte tapeter på moten, og skikken med dalmålning døde ut.[6]
Fra møbeldekor til veggmalerier[rediger | rediger kilde]
De første dekorasjonene dalmålarna laget, ble gjerne utført på skapdører og -sider. Senere, da de velbergede bøndene utvidet husene sine med et ekstra rom for fest, ble det populært med dekorasjoner også på veggene, slik blant annet adelen og velhavende kjøpmenn hadde. Bøndene engasjerte omvandrende dalmålare til å lage «tapetmalerier» for dem.[7]
Hovedmotivene på skapmaleriene var blomsteroppsatser i krukker, som etterhvert ble mer og mer stiliserte, til krukkene forsvant i kaskader av blader og blomster, «rosur och blåmmor» som vokser både vinter og sommer.[8] Denne utsmykningsformen ble langt senere, fra 1920-årene, kalt kurbits, etter treet Herren lot vokse opp over Jona, i bibelens historie om Jona i Ninive. I den gamle svenske bibeloversettelsen ble treet kalt kurbits og ettersom bygdekunstnerne ofte malte Jona under kurbitsen, og tok sine overdådige blomsterdekorasjoner med over i veggmaleriene, ble kurbitsnavnet hengende ved blomsterdekorasjonene. I alle kjente dalmålningar der Jona under kurbitsen er motivet, er bibelens kurbits tolket som et tre, mens bygdekunstnerens store fantasiblomst er malt i nærheten, (se illustrasjon). Det er altså ikke blomsterveksten som beskytter Jona mot sola i disse fremstillingene, men de svungne, stiliserte fantasivekstene fikk uansett navnet kurbits, rundt 50 år etter at dalmålningens tid var over.[9]
Bygdekunstnerne selv hadde sannsynligvis ikke noe eget samlenavn på sine utsmykninger. Det er dokumentert uttrykk som at skapene ble «krusad» (norsk: prydet, forsiret) med «rosmålning», men, ifølge kunsthistorikeren Svante Svärdström, er ikke «rosmålning» et egnet begrep, ettersom det kan forveksles med norsk rosemaling, «från vilken den väsentligt skiljer sig, även genom att utgå från andra kunsthistoriska förutsättningar».[8]
Motiv, forbilder og forlegg[rediger | rediger kilde]
Svärdström har i sin avhandling om dalmålningar angitt bildenes motiver i seks ulike motivkategorier: 1. Det gamle testamente, 2. Det nye testamente, 3. de apokryfe evangeliene, 4. allment religiøst innhold, 5. folkelivsskildring og 6. folkelige sagn og folkelig forestillingsverden. Av de 1560 maleriene han undersøkte, hadde 1210 bibelske motiver, inklusive bildene med allment religiøst innhold (70). Bildene med motiver fra Det nye testamentet dominerer. 350 av bildene har profane motiver.[10]
Helt fra middelalderen var det vanlig å utsmykke veggene inne i kirker med bilder som viste scener fra bibelen. Det var mange som ikke kunne lese, og presten kunne da anskueliggjøre innholdet i evangeliene ved både å preke over dem – og vise til fremstillingene i veggmaleriene.
Tidlig på 1700-tallet ble deler av Gustav Adolfsbibelen utgitt som figurbibel, som kortfattet fortalte de bibelske fortellingene, i hovedsak gjennom bilder. Teksten var redusert til overskrifter og korte forklaringer og vers. Lesing var fortsatt en kunst som var forbeholdt de få, og gjennom figurbiblene kunne Guds ord og bibelhistorien spres til allmenheten. Bildene i figurbiblene og andre religiøse tekster er brukt som forbilder og inspirasjon for dalmålarnas veggbilder. Skikken med korte, forklarende tekster over motivet er også tatt med over i dalmålningarna. Svärdström gjengir flere tresnitt fra figurbiblene, og viser at de også har vært brukt som forlegg (mønstre å kopiere) for dalmålningar.[11]
Veggmaleriene ble som regel malt på lerret eller papir og deretter festet på veggen.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Karlfeldt, Erik Axel (1901). «Fridolins lustgård och Dalmålningar på rim». runeberg.org (svensk). Besøkt 27. mars 2020.
- ^ «dal-målning | SAOB» (svensk). Besøkt 27. mars 2020.
- ^ Mørstad, Erik (1996). Malerileksikon. Oslo: Ad notam Gyldendal. s. 255. ISBN 8213019040.
- ^ Tidens leksikon. Oslo: Tiden. 1975. s. 80. ISBN 8210009222.
- ^ Tschudi-Madsen, Stephan (15. april 2019). «naivisme». Store norske leksikon. Besøkt 23. mars 2020.
- ^ a b Castenhag, Lennart (21. juli 2009). «Kurbitsmåleriets uppkomst i Dalarna». sonesgarden.se. Besøkt 23. mars 2020.
- ^ «Dalmålning, 1840». Nordiska museet (svensk). 4. februar 2013. Arkivert fra originalen 29. mars 2020. Besøkt 29. mars 2020.
- ^ a b Svärdström (1949), s. 13
- ^ Svärdström (1938), s. 124
- ^ Svärdström (1949), s. 40
- ^ Svärdström (1949), s. 48 med flere
Kilder[rediger | rediger kilde]
- Svärdström, Svante (1949). Dalmålningarna och deras förlagor : en studie i folklig bildgestaltning 1770–1870. Nordiska Museets Handlingar.
- Svärdström, Svante (1938). «Kurbitsen i dalmåleriet». Västerås stifts julbok: 116–126.
- Svärdström, Svante (1934). «Rosmålning och kurbits : en studie i det yngre dalmåleriet». Fataburen: 121–145.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Hellbom, Olle (manus & regi) (1955). «Dalmålningar». Filmarkivet (svensk). Svensk Filmindustri. Besøkt 22. mars 2020. Varighet 11 minutter