Combonianerne
| Combonianerne | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Stiftet | 1. juni 1867[1] | ||
| Hovedkontor | Roma[1] | ||
| Styreleder | Tesfaye Tadesse Gebresilasie (30. september 2015)[2] | ||
| Religion | Katolisisme[2] | ||
| Grunnlegger(e) | Daniele Comboni | ||
| Medlemmer | 1 576 (2020)[2] | ||
| Nettsted | 7 oppføringer
| ||
Combonianerne, eller Kongregasjonen av Combonimisjonærene av Jesu hellige hjerte (italiensk: Missionari comboniani del Cuore di Gesù, latin: Missionarii Comboniani Cordis Iesu; forkortelse: MCCJ) er en misjonskongregasjon innen den katolske kirke, som er inndelt i en mannlig gren (Combonimisjonærene) og en kvinnelig gren (Combonimisjonssøstene). De ble grunnlagt i henholdsvis 1867 og 1872 av Daniele Comboni.
Beskrivelse[rediger | rediger kilde]
Historie[rediger | rediger kilde]
Daniele Comboni grunnla de to institutter i Verona i Italia som i dag kaller seg Combonimisjonssøstrene (grunnlagt i 1872) og Combonimisjonærene (1867). Comboni var den første som sendte kvinner til misjonsarbeid i Sentral-Afrika. Han var spesielt aktiv i apostolatet i Sudan og imot slavehandelen internt i Afrika. Misjonssøstrene og misjonærene fikk støtte hovedsakelig fra Østerrike og Tyskland, spesielt fra Kölner Missionsverein og Wiener Marienverein.[3]
Etter Combonis død ble misjonsinstituttene omgjort til en kongregasjoner. Den første nye stiftelsen i det tysktalende området fant sted i 1895 i det daværende østerrikske Milland (nær Brixen i Sør-Tirol i Østerrike-Ungarn).[3] Der forberedte tysktalende misjonærer seg til sitt misjonsarbeid; de italiensktalende ble som før utdannet i Verona.
Etter første verdenskrig ble kongregasjonen delt ved et dekret fra Propaganda Fide av 27. juli 1923. Den tysktalende kongregasjonen fikk navnet Missionare Söhne des Heiligsten Herzen (= Misjonærer sønner av Det hellige hjerte; italiensk: Missionari Figli del Sacro Cuore di Gesù, MFSC), den italienske kongregasjonen ble kalt Sønner av Jesu hellige hjerte (italiensk: Figli del Sacro Cuore di Gesù), FSCJ) eller Sønner av dDet helligste hjerte av Verona.[4]
I 1908 kjøpte MFSC et andre hus i Messendorf nær Graz for opplæring av misjonærbrødrene. I 1920 ble det første tyske huset (Josefstal) åpnet i Schrezheim nær Ellwangen. Et annet misjonærseminar ble åpnet i nærliggende Bad Mergentheim i 1929.[5] Ett år tidligere var et annet hus blitt anskaffet i Mellatz nær Lindenberg im Allgäu. Ytterligere lokasjoner ble etablert i hele Tyskland.
Den 2. september 1975, ved et generalkapittel i MFSC og FSCJ i Ellwangen, ble gjenforeningen av de to kongregasjonet vedtatt, og dette ble fullført ved generalkapitlet den 22. juni 1979. I 1976, etter at flere Combonimisjonærer gikk over til Engelwerk, oppsto det konflikter mellom Engelwerk og de gjenværende Combonimisjonærene.[6] Sistnevnte ga seg selv navnet Combonimisjonærene av Jesu hellige hjerte (MCCJ). Som en del av sammenslåingen ble den tysktalende provinsen Kongregasjonen av Combonimisjonærene av Jesu hellige hjerte opprettet den 5. oktober 1979.
Struktur og virkefelt[rediger | rediger kilde]
Kongregasjonmener delt inn i 31 provinser og delegasjoner. Ordenens ledelse er Via Luigi Lilio i Roma. Den tysktalende provinsen (DSP) har åtte filialer, hvorav seks er i Tyskland, en i Østerrike og en i Sør-Tirol. Ansvaret til hver provins ligger hos provinssuperioren og hans råd. Dette organet velges hvert tredje år ved hemmelig avstemning blant medlemmene i den respektive provins. I 2008 arbeidet rundt 1740 Comboni-misjonærer (prester og brødre) i rundt 40 land rundt om i verden.
De var pr 2010 nærværende i Europa (Frankrike, Irland, Italia, Polen, Portugal, Storbritannia, Spania, Tyskland, Østerrike), Afrika (Benin, Ghana, Egypt, Eritrea, Etiopia, Den demokratiske republikk Kongo, Malawi, Mosambik, Den sentralafrikanske republikk, Sudan, Sør-Afrika, Sør-Sudan,[7] Togo, Tsjad, Uganda, Zambia), i Amerika (Brasil, Canada, Chile, Costa Rica, Ecuador, El Salvador, Guatemala, Mexico, Nicaragua, Peru), og Asia (Filippinene, Macao, Taiwan).[8] T
Den XVIII generalkapitel i Roma i 2015 valgte etiopiske Tesfaye Tadesse til å etterfølge meksikanske Enrique Sánchez González som ny generalsuperior for kongregasjonen.[9]
Combonimisjonærer er aktive på de mest forskjellige felter: fra førsteevangelisering til pastoral omsorg i utkanten av metropolene, opplæring av pastorale arbeidere, engasjement for indianere og afrikanere, yrkestjeneste til mediearbeid.
Generalsuperiorer[rediger | rediger kilde]
- Angelo Colombaroli (1899–1909)
- Federico Vianello (1909–1919)
- Paolo Meroni (1919–1931)
- Pietro Simoncelli (1931–1937)
- Antonio Vignato (1937–1947)
- Antonio Todesco (1947–1959)
- Gaetano Briani (1959–1969)
- Tarcisio Agostoni (1969–1979)
- Salvatore Calvia Calvia (1979–1985)
- Francesco Pierli (1985–1991)
- David Glenday (1991–1997)
- Manuel Augusto Lopes Ferreira (1997–2003)
- Teresino Serra (2003–2009)
- Enrique Sánchez González (2009–2015)
- Tesfaye Tadesse (2015- )
Noen kjente Combonimisjonærer[rediger | rediger kilde]
- Josef Ohrwalder (1856–1913), misjonær i Sudan, forfatter
- Franz Xaver Geyer (1859–1943), misjonær i Sudan, misjonsbiskop for Sentralafrika med sete i Khartoum, forfatter
- Otto Huber (1871–1954), pater og misjonær i Nordafrika
- Lorenzo Ceresoli (født 1931) i Nave, apostolisk vikar av Awasa
- Gianfranco Masserdotti (1941–2006), biskop av Balsas i Brasil
- Giovanni Migliorati (1942–2016), apostolisk vikar av Awasa
- Camillo Ballin (1944–2020), biskop og apostolisk vikar i Nordlige Arabia
- Giuseppe Sandri (1946–2019), biskop av Witbank, generalsekretær for Combonimisjonærene 1999–2007
- Menghisteab Tesfamariam (født 1948), metropolitt for Den eritreisk-katolske kirke og biskop av erkeeparkiet Asmara
- Luis Alberto Barrera Pacheco (født 1966), biskop av Callao
Bibliografi[rediger | rediger kilde]
- Annuario pontificio per l'anno 2010 (italiensk). Vatican City: Libreria Editrice Vaticana. 2010. ISBN 978-8-82098-355-0.
- Mario Escobar (Ed.), Ordini e congregazioni religiose (2 voll.), Società Editrice Internazionale, Torino 1951–1953.
- Gilli, A., red. (1976). Dizionario degli Istituti di Perfezione (italiensk). III. Milano, Italy: Edizioni Paoline.
- Rocca, Giancarlo, red. (1978). Dizionario degli Istituti di Perfezione (italiensk). V. Milano, Italy: Edizioni Paoline.
- Bertolotti, A. (1997). La vita religiosa dalle origini ai nostri giorni (italiensk). Milano, Italy: San Paolo. ISBN 978-8-82153-345-7.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b c d e f g h i GCatholic.org, verkets språk engelsk, www.gcatholic.org, besøkt 17. juni 2022[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c http://www.gcatholic.org/orders/019.htm; GCatholic.org; verkets språk: engelsk; besøksdato: 17. juni 2022.
- ^ a b Die Geschichte der deutschsprachigen Provinz, lest 9. januar 2020.
- ^ Lexikon für Theologie und Kirche (LThK), 1. Aufl., Bd. 3: Colorbasus bis Filioque. Herder, Freiburg 1932, Sp. 1017.
- ^ Josef Schneider. Missionshaus Josefstal ist „eine Belastung“.
- ^ Heiner Boberski: Das Engelwerk. Ein Geheimbund in der römisch-katholischen Kirche? Otto Müller, Salzburg 1990, ISBN 3-7013-0781-4. Seiten 53 ff
- ^ «Comboni Missionaries South Sudan». Besøkt 4. august 2017.
- ^ «Missionari Comboniani. Dove siamo: delegazioni e province» (italiensk). Besøkt 13. mai 2010.
- ^ „Padre Enrique Sánchez González nuovo Superiore generale dei Comboniani“, Radio Vatikan, 22. oktober 2009.