Christiane Taubira

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Christiane Taubira
Født2. feb. 1952[1][2][3]Rediger på Wikidata (71 år)
Cayenne
Beskjeftigelse
Embete
  • Frankrikes justisminister (2014–2016)
  • parlamentsmedlem i Frankrike (1993–1997)
  • conseiller régional de la Guyane (Regional Council of French Guiana, 2010–2012)
  • parlamentsmedlem i Frankrike (1997–2002)
  • parlamentsmedlem i Frankrike (2002–2007)
  • parlamentsmedlem i Frankrike (2007–2012)
  • medlem av Europaparlamentet (1994–1999)
  • Frankrikes justisminister (2014–2014)
  • Frankrikes justisminister (2012–2014)
  • Frankrikes justisminister (2012–2012) Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversité Panthéon-Assas
Université Paris-Sorbonne
Université Pierre-et-Marie-Curie
EktefelleRoland Delannon (19872002)[4]
Partner(e)Roland Delannon (19782002)[4]
SøskenJean-Marie Taubira
PartiWalwari
Parti radical de gauche
mouvement guyanais de décolonisation
NasjonalitetFrankrike
UtmerkelserStorkors av Sankt Raimund av Peñaforts orden (2015)[5]
Signatur
Christiane Taubiras signatur

Christiane Taubira (født 2. februar 1952 i Cayenne i Fransk Guyana) er en fransk politiker.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Taubira ble født i Fransk Guyana som datter av en sykepleier, som oppdro henne og hennes ti søsken alene.[6] Taubira studerte ved Université Panthéon-Assas i Paris.

Politiker[rediger | rediger kilde]

Taubira var medlem av Frankrikes nasjonalforsamling 1993-2002 og av Europaparlamentet 1994-1999. Hun tilhører Fransk Guyanas uavhengige parti Walwari, som hun var med på å grunnlegge i 1993. Partiet er alliert med Parti Radical de Gauche og Tabubira var dette partiets kandidat i presidentvalget i 2002.

Hun ble 15. mai 2012 justisminister i regjeringen Ayrault under president François Hollande. Hun beholdt sitt embete etter regjeringsomdannelsen våren 2014 da regjeringen Valls tiltrådte og også i regjeringen Valls II som tiltrådte i august 2014. Den 27. januar 2016 fratrådte hun fra embetet etter en konflikt med president Hollande gjeldende behandlingen av franske borgere som var blitt dømt for terrorisme.[7]

Bøker[rediger | rediger kilde]

  • (fransk) L'Esclavage raconté à ma fille, Paris, Bibliophane, coll. « Les mots à coeur », 2002 (réimpr. 2006), 165 p. (ISBN 2-86970-064-4 et 2-86970-122-5).
  • (fransk) Codes noirs : de l'esclavage aux abolitions, Paris, Dalloz, coll. « A savoir », 2006, 150 p. (ISBN 2-247-06857-X) (introduction).
  • (fransk) Rendez-vous avec la République, Paris, La Découverte, coll. « Cahiers libres », 2006, 195 p. (ISBN 978-2-7071-5091-2).
  • (fransk) Égalité pour les exclus : le politique face à l’histoire et à la mémoire coloniales, Paris, Temps Présent, 2009, 93 p. (ISBN 978-2-916842-01-1).
  • (fransk) Mes météores : combats politiques au long cours, Paris, Flammarion, 2012, 551 p. (ISBN 978-2-08-127895-0).
  • (fransk) Paroles de liberté, Paris, Flammarion, coll. " Café Voltaire ", 2014, 138 p. (ISBN 978-2-08-133688-9).
  • (fransk) Murmures à la jeunesse, 2016.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000029453, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Roglo, Roglo person ID p=christiane;n=taubira[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Sycomore, oppført som Christiane Taubira-Delannon, Sycomore-ID 6964, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b www.femmeactuelle.fr[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ BOE ID BOE-A-2015-7173[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Clea Caulcutt (13. januar 2022). «The end of the French left». politico.eu. Besøkt 20. januar 2022. «She is one of 11 siblings who was raised by a single mother in the overseas region of French Guiana.» 
  7. ^ «French Justice Minister Christiane Taubira resigns after terror law row - France 24». France 24 (engelsk). 27. januar 2016. Besøkt 8. mai 2016. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]