Hopp til innhold

Celleforbindelse

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Celleforbindelser består av en samling konnekson-enheter, som igjen er satt sammen av tolv konneksin-proteiner – seks for den ene cellen, seks for den andre.

En celleforbindelse er en struktur i cellemembranen som binder dyreceller sammen på bestemte måter. Disse er en essensiell del av celle-celle-interaksjon. De knytter cytoplasmaen mellom to celler sammen direkte, hvilket gjør at utvalgte ioner og molekyler kan forflyttes fra celle til celle uten å gå veien via matriksen. Det gjør også at elektriske signaler kan flyttes raskere igjennom vevet, og justerer faktorer som pH og kalsiumkonsentrasjon.[1] I tillegg har celleforbindelser viktige mekaniske egenskaper. Celleforbindelser mellom celler i viveldyr består hovedsakelig av ulike typer konneksin-proteiner. Celleforbindelser dannes av en samling av konneksin-enheter, som hver består av to hemichannel-komplekser, en for hver celle, som hver igjen består av seks konneksin-proteiner (se figur).[1]

Ulike typer

[rediger | rediger kilde]

Celleforbindelser kan deles inn i tre ulike typer: Adherenstypen, som først og fremst bidrar til mekanisk kobling mellom cellene; okkludenstypen/lukketypen, som skaper en sammenhengende barriere av mange celler som stoffer ikke kan passere, og nexus/rørkontakter, som skaper mindre åpninger på tvers av cellemembranene for transport av mindre molekyler og ioner.[2]

Celleforbindelser i hjertet

[rediger | rediger kilde]
Mikrofotografi av Cx43 i hjertemuskelvev (fra en rotte). Cx43 lyser opp i oransje, og viser hvor det finnes celleforbindelser.

I hjertet er celleforbindelsene essensielle for spredning av det elektriske signalet som fører til at hjertet trekker seg sammen synokront.

Celleforbindelsene i hjertet består av tre ulike typer konneksin: Cx43, Cx45, og Cx40. De ulike typene har ulike konduksjons-egenskaper og fører derfor til spredning av det elektriske signalet i ulik hastighet. I hele hjertemuskelvevet finnes Cx43, mens celleforbindelser i hjertets konduksjonssystem - spesielt i AV-noden og i His-bunten - av Cx45, og celleforbindelser i de raskere delene av His-Purkinje-systemet mest av Cx40, mens i de mer perifere delene en kombinasjon av Cx43 og Cx40.[3] For de fleste pattedyr finnes også Cx40 i hjertevevet i atriene, men ikke i ventriklene.[4]

I friskt hjertemuskelvev er celleforbindelsene hovedsakelig plassert på enden av hjertemuskelcellene, som har en avlang form. I så å si alle sykdommer relatert til arytmi ser man at disse forflytter seg fra disse punktene til langsidene av cellene.[4] Dette medfører at det elektriske signalet i større grad propagerer jevnt i alle retninger fremfor raskere i retningen cellene ligger i; i friskt hjertevev ligger cellene samme vei og dermed vil konduksjon typisk være en god del raskere denne veien enn på tvers.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Atsunori Oshima (2014). «Structure and closure of connexin gap junction channels». FEBS Letters. doi:10.1016/j.febslet.2014.01.042. 
  2. ^ Sigbjørn Fossum (7. juni 2019). «celleforbindelser». Store medisinske leksikon. Besøkt 14. oktober 2022. 
  3. ^ Cecilia W. Lo (2000). «Role of Gap Junctions in Cardiac Conduction and Development». Circulation Research. doi:10.1161/01.RES.87.5.346. 
  4. ^ a b Habo J. Jongsma, Ronald Wilders (2000). «Gap Junctions in Cardiovascular Disease». Circulation Research. doi:10.1161/01.RES.86.12.1193.