Cella på Herøya

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Cella på Herøya er en bok basert på de interne protokollene fra Norges Kommunistiske Partis industrilag på industristedet Herøya i årene 1945 til 1950. Boka ble utgitt på Fram forlag i 1952, som et ledd i sosialdemokratenes virke for å «avsløre» og bekjempe NKP.

Cella på Herøya er en beskjeden liten trykksak på mindre enn 130 sider. De første tjuve sidene er et slags langt forord, der utgiverne legger fram sitt syn på protokollene, på kommunistenes rolle i fagbevegelsen, på NKPs såkalte «celler» på arbeidsplassene - og ikke minst på den omstridte Herøya-streiken i 1948. Boka kom ut i en tid da den kalde krigen ble intensivert, og sosialdemokratene gikk langt i sin argumentasjon mot kommunistene. Forordet konkluderer: «Hele grunnlaget for den norske fagorganisasjonens demokratiske oppbygging og arbeidsmåter var truet av en velsmurt partimaskin som ble ledet av skjulte krefter».

I boka gjengis protokollene fra NKP-laget fra 4. juli 1945 til 13. mars 1950. Dokumentene var opprinnelig håndskrevne, og noen sider er også gjengitt i faksimile, formodentlig for å understreke det autentiske. Som møtereferater og vedtaksreferater er tekstene ofte knappe, tørre, ufullstendige og vanskelige å få full forståelse for om man ikke kjenner forholdene der og da de ble skrevet.

Selve protokollene følges imidlertid av løpende kommentarer fra utgiverne, der man dels forklarer, dels tolker og dels argumenterer mot NKP-tekstene. Ved utgivelsen var det åpenbart et grep for å framstille NKPs partilag og kommunistene i dårligst mulig lys. Men i ettertid gir denne vekselsvirkningen mellom NKP-stemmene fra 1945-1950 og AP-stemmen fra 1952 et interessant og samtidig bilde av historien.

Når de tørre protokollene ikke framstår som kjedelige, er det også fordi de fem første etterkrigsårene var svært dramatiske, spesielt for NKP og spesielt på Herøya. Da de første protokollene ble skrevet sto NKP sterkt, og kunne nesten diktere vilkårene i Herøya Arbeiderforening. I NKP-laget drøftet man hva som skulle skje med de «unasjonale» arbeiderne fra krigen, nesten som om NKP-erne skulle utgjøre bedriftsledelse eller representere myndighetene. Da de siste protokollene ble skrevet hadde partiet mistet sin dominerende rolle i fagforeningen, og partilaget på Herøya var i oppløsning etter den opprivende Furubotn-striden i NKP.

I mellomtiden hadde man opplevd dramatisk endringer på mange plan. Internasjonalt hadde man beveget seg fra en virkelighet der Stalins Sovjet og USA var allierte til en stadig mer intensiv kald krig, med det såkalte kommunistiske «kupp» i Tsjekkoslovakia i 1948 og norsk inntreden i NATO i 1949 som et par merkesteiner. Nasjonalt hadde NKP gått fra å være et vel ansett parti som satt i regjeringen og drøftet samling med DNA til å bli isolert, splittet og støtt ut i den politiske kulden. Lokalt hadde NKP-erne på Herøya ledet arbeiderne gjennom en storstreik som førte til et bittert nederlag. Kontrasten mellom de tørre, traurige protokolltekstene og den dramatiske virkeligheten man gjennomlevde bidrar på mange måter til å gjøre den vesle boka leseverdig og interessant for ettertida.

Den noe kryptiske tittelen Cella på Herøya har sin bakgrunn i at NKP selv betegnet sine partilag på arbeidsplassene som bedriftsceller. Dette var en vanlig språkbruk i mellomkrigstiden og rett etter krigen. I de første protokollene omtalte man selv partilaget som «Herøya Berdriftscelle». Mot slutten av 1945 brukte man betegnelsen «Det Faglige utvalg», senere «Herøya Faglige Utvalg». Fra slutten av 1946 brukte man navnet «Herøya kjemiske lag av NKP». Bokutgiverne har imidlertid funnet det hensiktsmessig å holde fast på celle-begrepet, både i de løpende kommentarene og i boktittelen. Språklig er «celle» mer egnet til å signalisere noe fordekt, isolert og suspekt enn det mer hverdagslige «partilag», - og langt mer slagkraftig som boktittel.

Som ved en historiens ironi ble kommunistenes fremste motstander i fagforeningen på Herøya, den tidligere foreningsformannen Ivar Hobbelhagen en av Arbeiderpartiets mest sentrale personer i noe av DNAs mest fordekte virksomhet, den hemmelige kartleggingen og registreringen av kommunister gjennom den kalde krigen.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]