Catuvellaunere

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Catuvellaunernes områder

Catuvellaunerne var en keltisk stamme som levde på de britiske øyer før romernes invasjon i 43. De hadde sitt kjerneområde i dagens Hertfordshire, Bedfordshire og det sørlige Cambridgeshire. Deres hovedstad ved Verlamion («bosetning over myra»), rett ved stedet romerne grunnla Verulamium, i dagens St. Albans.

Det første man kjenner til om catuvellaunerne er i forbindelse med Julius Cæsars andre invasjon av de britiske øyer i 54 f.Kr.. I Gallerkrigene nevner Cæsar at krigsherren Cassivelaunus ledet den keltiske motstanden. Området han kom fra stemmer med catuvellaunernes område, og man mener derfor at han var deres leder. Alternativt er de identiske med den stammen Cæsar kalles Cassii.

Stammen ble mektig i årene som fulgte. Den første konge som er kjent fra myntfunn er Tasciovanus, som antagelig grunnla Verlamion. Fra 20-årene og utover ser det ut til at de var i stadig krig med nabostammen atrebatene, som ble styrt av Cunobelin. Det var denne konflikten som gav Claudius et påskudd for å invadere i 43. Etter at provinsen Britannia var opprettet kjempet catuvellaunerne en kort stund mot romerne. De ble ledet av Caratacus og hans bror Togodumnus. I slaget ved Medway i 43 falt Togodumnus, og catuvellaunerne ble slått. De aksepterte romersk styre, og ble raskt romanisert. Caratacus flyktet, og ledet senere andre stammer i motstanden mot romerne.