Catenaccio

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Catenaccio er en spillestil innen fotball som for det meste handler om defensiv kontroll. Ordet stammer fra italiensk, og betyr «bolt».[1]

Hovedprinsippet innen catenaccio er todelt. For det første er det sterk spillermarkering, og for det andre brukes en spiller som er flyttet nedfra midtbanen og har rollen som «sweeper» (engelsk) eller «libero» (italiensk) mellom forsvaret og keeper. Midtbanespillernes funksjon i denne sammenheng er i forsvar å beskytte forsvaret og å plukke opp ballen fra sweeperen eller forsvaret, mens angrepsspillerne i hovedsak satser på motangrep.[2]

Catenaccio har sin opprinnelse i sveitsisk fotball på 1930-tallet. Den østerrikske treneren Karl Rappan kompenserte sitt lags halvprofesjonelle spilleres manglende fysiske evne mot de profesjonelle motstandere ved å satse på en mer defensiv innstilling med en spiller ekstra i forsvar. Dette ga gode resultater, og Rappan fikk selv trene Sveits.[3]

Catenaccio er særlig forbundet med Helenio Herrera i hans periode som trener for Inter Milan i 1964-65. Han hadde stor suksess med det lombardiske laget, men spillestilen ble også kontroversiell. Herrera ble også trener for Italia, som tok over denne stilen, samtidig som han trente Inter Milan.[4] Flere av disse kampene enten endte 1-0 eller ble forventet av kritikere å gjøre det, ettersom mange kamper involverte at laget lå mye i forsvar og satset på motangrep når det var mulig.[3]

Catenaccio ble stadig mindre brukt etter at totalfotball ble brukt på 1970-tallet.[2] Kort tid etter, tidlig på åttitallet forsvant den typiske libero-rollen.[5]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Catenaccio - Google Translate
  2. ^ a b The beauty of Catenaccio style of football Sportskeeda
  3. ^ a b Football Tactics For Beginners:Catenaccio - The False 9
  4. ^ Obituary Helenio Herrera - The Independent, 11. november 1997, hentet 3. oktober 2017
  5. ^ The Question: Could the sweeper be on his way back? - The Guardian, 22. september 2009, hentet 3. oktober 2017