Burows væske

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Burows væske er en væske bestående av aluminiumacetat/acetotartrat i eddiksyre[1]. Væsken har navn etter den tyske legen Karl Heinrich August Burow (1809–1874).

Aluminiumsalter har astringerende egenskaper, og tartrationene kan ved kompleksdannelse holde visse kationer (f.eks. Al3+, Sn2+, Sb3+), som ellers gjerne ville hydrolysere og danne tungt løselige basiske salter, i løsning. Burows væske har foruten astringerende også antibakterielle og antimykotiske egenskaper[2][3], og brukes innen medisinen til å behandle ulike hudplager som insektbitt. Burows væske brukes også til å forebygge og behandle ekstern otitt, betennelse i den ytre øregangen[4][5].

Allerede på midten av 1800-tallet prøvde Karl August Burow en blanding av blyacetat og alun i vann som resulterte i en væske av aluminiumacetat. Burow anvendte væsken frisinnet blant annet ved behandling av sår som ble værende åpne. Burows væske var i lang tid vanlig ved behandling av insektbitt, ulike hudlidelser og hørselgangsbetennelse. Da antibiotikaen fikk sitt gjennombrudd på midten av 1900-tall- et, stoppet stort sett bruken av Burows væske. 

Burows væske finnes nå internasjonalt tilgjengelig som et preparat bygget på Burows oppskrift.[trenger referanse]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ British Pharmacopoeia 2013, sid 2497
  2. ^ Hyo et al, Med Mol Morphol 45:66–71, 2012
  3. ^ Thorp et al, J Laryngol Otol 112, 925-928, 1998
  4. ^ Kashiwamura et al, Otology & Neurotology 25, 9-13, 2004
  5. ^ Örnhagen et al, AllmänMedicin 2, 2013