Brenda Ueland
| Brenda Ueland | |||
|---|---|---|---|
| Født | 24. okt. 1891[1][2] Minneapolis | ||
| Død | 5. mars 1985[1][3][2] (93 år) | ||
| Beskjeftigelse | Journalist | ||
| Utdannet ved | Barnard College Wells College | ||
| Nasjonalitet | USA | ||
Brenda Ueland (født 24. oktober 1891, død 5. mars 1985) var en amerikansk feminist, journalist og forfatter.
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Ueland var datter av advokat og skifterettsdommer Andreas Ueland (1853–1933), sønn av Ole Gabriel Ueland. Hennes mor, Clara Hampson (1860–1927), var også en aktiv feminist. Brenda Ueland var gift tre ganger og hadde en datter, Gabrielle. Først i 1916 med forsikringsagent Wallace J. Benedict, men ekteskapet ble oppløst i 1926. Andre ekteskap var med redaktør Manus McFadden, og den tredje var den norskfødte billedkunstneren Sverre Hanssen. Også det ekteskapet ble oppløst.
Hun var en av 7 søsken som vokste opp i Minneapolis. Faren utvandret fra Norge som 17-åring i 1870. Moren Clara Hampson var tidlig aktiv i kvinnestemmerettsbevegelsen. Hun var også lobbyist for arbeidervernlovgivning, barnehager og andre sosiale spørsmål. Etter hennes død i en trafikkulykke 1927, ble hun som den første privatperson gravlagt på statens bekostning i Minnesota. Brenda hadde et tett forhold til sin mor, og skrev en bok om henne.
Tildlig karriere[rediger | rediger kilde]
Brenda Ueland gikk på Wells College, men fullførte sin Bachelorgrad i 1913 fra Bernard College, en høyskole for kvinner i New York. Hun ble deretter en av de første kvinnelige journalistene i Minneapolis Tribune. Hun dro snart tilbake til New York for å studere kunst, men var samtidig frilansjournalist. Hun var tett på radikale sirkler, men kontakter som John Reed og forfatteren Eugene O'Neill. Fra 1915 til 1917 ble hun ansatt i forlaget Crowell. Hun brøt ut av det første ekteskapet og flyttet med datteren til Stamford i Connecticut. Der arbeidet hun som skribent for Liberty Magazine fra 1922 til 1925.
I 1930 flyttet hun tilbake til Minneapolis for godt. Hun underviste og fikk essays publisert i Saturday Evening Post og Ladies Home Journal. Hun studerte videre ved University of Minnesota.
Forfattergjennombruddet[rediger | rediger kilde]
I 1938 publiserte hun boken If You Want to Write, som ble en klassiker og har utkommet i flere opplag. Boken kom fra Uelands erfaring med skrivekurs som hun holdt for arbeidsløs ungdom i 1930-årene. Året etter kom selvbiografien, Me.
Ueland hadde en fast spalte i Minneapolis Times en rekke år, og senere skrev hun også artikler for den norskamerikanske avisen Minnesota Posten. Etter andre verdenskrig dekket hun rettssaken mot Vidkun Quisling for amerikanske aviser.
Hun var aktiv og satte svømmerekorder i klassen over 80 år. Hun fikk fast helsespalte, Beauty and Bravery, i Minnesota Posten fra 1971 til 1974. Flere av hennes essays, samt hennes biografi over moren, ble utgitt i bokform posthumt.
Forholdet til Nansen[rediger | rediger kilde]
I 1929 holdt Ueland et intervju med Fridtjof Nansen. Hun gjorde et sterkt inntrykk på den 30 år eldre Nansen. De fikk et nært forhold og brevvekslet jevnlig frem til Nansens død året etter. Brevene fra Nansen er bevart blant Brenda Uelands etterlatte papirer. Nansen skrev inngående om sine sterke følelser for henne. De utvekslet også bilder, og i ett av brevene sendte den 67 år gamle Nansen flere nakenbilder til Brenda Ueland.
Brevene og bildene blir publisert i boken Nansens siste kjærlighet. Boken gis ut av Eric Utne, Uelands stebarnebarn som sitter på rettighetene til brevene.[4]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 17806362b[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6dc03k6, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Brenda_Ueland[Hentet fra Wikidata]
- ^ aftenposten.no (15. oktober 2010): Polarheltens siste eventyr, hentet 16. oktober 2011
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]