Borgervæpning
Borgervæpning var en forpliktelse byborgerskapet i mange europeiske land hadde til å danne væpnede avdelinger til ordensvern og forsvar av byen. Denne ordningen kan minne om vikingtidens leidangshær.
I Norge var det alt i middelalderen blitt en plikt for alle våpenføre menn i byen å holde våpen og delta i byens forsvar. Plikten har òg tradisjoner tilbake til vikingtiden, der enhver våpenfør mann som ikke forsvarte bygden sin under angrep ble dømt til døden. Den norske borgervæpning hadde sin glansperiode ved begynnelsen av 1800-tallet. Borgervæpningen ble avskaffet ved lov av 28. mai 1881. I spissen for borgervæpningen stod en såkalt stadshauptmann, under denne stadsmajorer, stadskapteiner og stadsløytnanter. Også byens mannlige innbyggere som ikke var borgere, hadde verneplikt.[1]
Ved kong Christian IVs hærordning av 18. januar 1628 ble det opprettet en såkalt borgerbevæpning. Dette var en tvungen verneplikt, der det ble bestemt at de norske kjøpstedene skulle holde 14 kompanier. hvorav to i Christiania. Disse kompaniene gjorde i sin tidlige periode ordenstjeneste og var også hjelpemannskaper ved brann, og fikk ikke særlige militære oppgaver før fra 1801. Kompaniene ble ledet av en såkalt stadshauptmann (tilsvarende kaptein i hæren) og mange av byens kjente borgere figurerer som stadshauptmenn opp gjennom tiden.
De to Christiania-kompaniene til sammen fikk navnet ”Christiania Borgerlige Infantericorps”. Dette korpset ble altså opprettet så tidlig som i 1628, bare fire år etter at byen ble flyttet fra det gamle Oslos brannruiner under Ekeberg over til Akersnesset og i ly av Akershus festning. Som kjent var det kong Christian IV selv som beordret flyttingen og byen beholdt sitt navn etter ham i 300 år.
Forholdet til Sverige ble stadig forverret mot slutten av unionstiden, og i lov av 28. mai 1881 ble det fastsatt at borgerbevæpningen skulle opphøre. Christiania bystyre frarådet dette. Infanterikorpset hadde sin siste parade og avmønstring 17. juni 1881. Den fant også sted på Stortorvet, og under ledelse av korpsets siste sjef, Stadshauptmand Richard Andvord, ble de to kompanier dimittert.[2]
Referanser
[rediger | rediger kilde]Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Wiesner, A.M. «Bergens borgervæbning». I: Bergen 1814-1914, Bergen 1914 (Artikkelen finnes i PDF-versjon på Buekorpsene.com) Arkivert 13. juni 2006 hos Wayback Machine.
- Sunde, Arne; «Det gule chor og noe om dets opptredener på Nordstrand», Oslo historielags årsberetning for 2002-2003
- Wilberg, Janne: "Militære anlegg i 1814", i Jørn Holme: "De kom fra alle kanter - Eidsvollsmennene og deres hus", Cappelen Damm 2014, s. 66 - 83. ISBN 978-82-02-44564-5