Bond of manrent

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
De stendige feiderne i høylandet var en viktig grunn til å inngå en avtale om Marent.

Bond of manrent var i skotsk lov en avtale i hvilken en person for a få beskyttelse fra en mektig herre band sig selv til denne: In manrent and in service to be leil and trew man and servant «I manrent og i tjeneste for å være lojal og sann mann og tjener».[1]

Bond of manrent var vanlige under middelaldern og den tidlig moderne tid. Når en klan var for liten eller for svak for at stå alene styrkte den sig gjennom at inngå ett avtale om Manrent med vennlige naboer. Gjennom avtalen forband sig partene å hjelpe hverandre mot angrep eller inngrep fra gjensidige fiender. Slike avtaler ble også inngået mellom svake og sterke slektsgrupper, der den svakere gruppen forband sig at bli en sept i den sterkere gruppens klan. Ved disse avtalene ville den svake slekt ofte overta den sterkere klans navn. En person i høylandet kunne derfor ha to etternavn. Et som angav den overordnete klan og et, buin slonne, som var det genealogiske etternavn antatt etter den opprinnelige stamfar. Bond of manrent var også inngået da det opprinnelige forholdet mellom en overordnet og en underordnet basert på sedvane eller skikk hadde blitt svekket og trengte styrking.[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Burrill, Alexander M. (1851). A New Law Dictionary and Glossary. New York, vol. 2, s. 702.
  2. ^ Adam, Frank (1908). The Clans, Septs & Regiments of the Scottish Highland. Edinburgh, s. 30, 33, 186.