Binomial stemmegiving

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Binomial stemmegiving er et valgsystem som kombinerer proporsjonal representasjon og flermannskretser med åpne lister og kårer vinnere ved bruk av D'Hondts metode. Systemet ble brukt i Polen på 80-tallet[1] og i Chile mellom 1989 og 2013.[2] [3]

Innen hver valgkrets velges det to representanter, og den listen som får flest stemmer får den første representanten.[4] Når en liste har fått inn èn kandidat deles stemmetallet på to, og listen som da har flest stemmer får den andre representanten. Med åpne lister vil den av de to kandidatene på hver liste som har flest stemmer få mandatet.

I praksis fører dette til en 33,2% sperregrense innen hver valgkrets, samtidig som et parti med 34% kan få halvparten av alle plassene i den valgte forsamlingen. Valgsystemet fører til at partiene må lage koalisjoner som kan nå over 33,3% grensen.

Systemet er spesielt fordi det favoriserer den største minoriteten, ikke majoriteten. Det bruker mekanismer for proporsjonal representasjon, men er i praksis ikke proporsjonalt.

Chile[rediger | rediger kilde]

Augusto Pinochet inkluderte valgordningen i grunnloven i 1980.[5] I 1987 ble politiske partier tillat i Chile, i 1988 oppstod en koalisjon ledet av det kristendemokratiske partiet som fikk gjennomslag for frie valg i 1989. Regimet innførte da ordningen med binominal stemmegiving for å styrke partiene som støttet Pinochet vel vitende om at kristendemokratene kom til å vinne valget. I Chile fikk de to store koalisjonene alle representantene unntatt ett ved valget i 2001. [2] Chile avskaffet systemet i 2015 og gikk over til forholdstallsvalg.[3]

Fordeler og ulemper[rediger | rediger kilde]

Binomial stemmegiving styrker opposisjonen, gir tydelige politiske blokker, og begrenser fremveksten av populist-partier laget rundt en person. Små partier uten koalisjonssamarbeid stenges effektivt ute.[5] Siden en koalisjon normalt bare vinner ett sete i hver valgkrets blir den interne kampen om plasser like reell som kampen mot andre partier, og det utfordrer stabiliteten til koalisjonene. Systemet gir også stor makt til partiapparatet fordi nominasjonen i hver krets begrenser seg til to personer per koalisjon. Sist men ikke minst kan velgere stemme i en valgkrets der resultatet nesten er gitt på forhånd, samt at deres parti ikke har egne kandidater i kretsen.[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]