Bertrand Barère
 | Språkvask: Teksten i denne artikkelen kan ha behov for språkvask for å oppnå en høyere standard. Om du leser gjennom og korrigerer der nødvendig, kan du gjerne deretter fjerne denne malen. |
| Bertrand Barère | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 10. sep. 1755[1][2][3][4] Tarbes[5][6] | ||
| Død | 13. jan. 1841[1][2][3][4] (85 år) Tarbes[7][8][6] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, diplomat, dommer, journalist, advokat, skribent | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Alexandrine Louise Boutinon de Courcelles de Guibert | ||
| Parti | The Plain | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Signatur | |||
 | |||
Bertrand Barère de Vieuzac (1755–1841) var en fransk revolusjonær.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Hans far var sénéchal av Tarbes-Bigorre og var i besittelse av et lite gods ved Vieuzac og lot seg derfor kalle Barère de Vieuzac. Barères mor, Jeanne-Catherine Marrast, var av gammel adel.[9] Barère studerte jus i Toulouse og ble senere advokat ved det stedlige parlement.
Karriere
[rediger | rediger kilde]
Allerede som advokat i Toulouse viste han seg som en elegant taler og skribent, og som medlem av Nasjonalforsamlingen og av Nasjonalkonventet vant han frem ved formelle evner, ikke ved originalitet eller personlighet.[trenger referanse] Han søkte alltid ganske prinsippløst de sterkestes side; han forlot gironden og gikk i spissen for smigrerne av Robespierre. Han stemte også for henrettelsen av girondinerne. Skjønt ikke ondsinnet, tok han medansvar for redselsperiodens verste gjerninger og omtalte dem med blomstrende retorikk som «Guillotinens Anakreon».[trenger referanse]
Som medlem av velferdskomiteen tilfalt det ham å avgi rapportene om krigens gang til Konventet, og den ypperlige form han gav dem, bidro meget til selv i motgangstider å vedlikeholde tilliten i landet og begeistringen i hæren.[trenger referanse] I nasjonalkonventets møte den 31. juli 1793 ble det på forslag fra Barères besluttet å åpne og ødelegge kongegravene i Saint-Denis og hente ut alle metaller (det var for det meste likkister av bly), og la dem komme revolusjonskrigen til gode. Barère var motstander av Georges Danton; han og Robert Lindet var de eneste som klarte å bli gjenvalgt. Barère fikk tilsynet med utenrikspolitikken.
Han kom etter hvert, neppe mot sin vilje, til å motarbeide Robespierre ved fremstilling av seirer som måtte gjøre hans diktatur overflødig, og 9. Thermidor, da han forutså hans fall, gikk han avgjørende ut mot ham.[trenger referanse]
Ikke desto mindre ble han satt under anklage som Robespierres medskyldige. Han ble dømt til deportasjon til Fransk Guyana, men han klarte å rømme før atlanterhavskryssingen mens han satt internert på Île d’Oléron.
Han måtte holde seg i skjul, og kunne ikke dukke opp igjen før etter 18. Brumaire. Han tilbød Napoléon Bonaparte sine tjenester, og fikk av ham i oppdrag å utarbeide ukentlige rapporter om den offentlige mening og stemning.
Under Restaurasjonen dro han i landflyktighet til Belgia og vendte ikke tilbake til Frankrike før under kong Louis-Philippe.
Under Juliregjeringen ble han valgt til representant i nasjonalforhandlingen.
Han døde som det siste overlevende medlem av Velferdskomiteen, fattig og glemt.[trenger referanse]
Hans meget upålitelige memoarer, som utkom 1843, foranlediget Macaulays velkjente, sterkt farvede essay, som fremstiller ham som et menneskehetens utskudd.[trenger referanse]
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Brookhiser, Richard (2006). What Would the Founders Do? Our Questions Their Answers. New York: Basic Books. s. 207.
- Dalberg-Acton, John Emerich Edward (1920). Lectures on the French Revolution. London: Macmillan and Company. s. 84–289.
- Gershoy, Leo (september 1927). «Barère, Champion of Nationalism in the French Revolution». Political Science Quarterly. 42 (3): 419–430. doi:10.2307/2143129.
- Gershoy, Leo (1962). Bertrand Barère: A Reluctant Terrorist. New Jersey: Princeton University Press. s. 1–402.
- Lee, Guy Carleton (1902). Book Orators of Modern Europe. New York: G.P. Putnam’s Sons. s. 151–152.
- Paley, Morton D. (1999). Apocalypse and Millennium in English Romantic Poetry. Oxford: Oxford University Press. s. 91–153.
- [1] Barere, Misc Writings and Speeches, vol 2, Thomas Babington Macaulay
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Bertrand Barere, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Bertrand-Barere, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 3. mai 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b annuaire prosopographique: la France savante, oppført som DE VIEUZAC Bertrand Barere, CTHS person-ID 100753, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 15. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Барер Бертран, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ EL / Barrer, Bertran[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gershoy 1962, s.4.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Bertrand Barère de Vieuzac – kategori av bilder, video eller lyd på Commons