Bertrada av Montfort

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Bertrada av Montfort
Bertrade-montfort2.jpg
Født1060
Død14. februar 1117
Fontevraud-klosteret
Ektefelle Foulques IV d'Anjou, Filip I av Frankrike
Far Simon I av Montfort
Mor Agnes, Countess of Evreux
Søsken
6 oppføringer
Isabel of Conches, Amaury II av Montfort, Simon II av Montfort, Amaury III av Montfort, Richard av Montfort, Guilliaume de Montfort
Barn Cecile of France, Fulko av Jerusalem, Philipp von Mantes
NasjonalitetFrankrike
Livssynkristendom

Bertrada av Montfort (ca. 1060[1]14. februar 1117) var først grevinne av Anjou, som gift med Fulko IV av Anjou, og deretter forlot hun sin mann til fordel for kong Filip I av Frankrike, og ble dronning av frankerne. Det siste var skandaløst da både hun og Frankrikes konge var gift hver på sin kant. Paven bannlyste Filip da han forsøkte å legitimere sin handling ved å sende dronning Bertha av Holland fra seg og ulovlig gifte seg med en allerede gift kvinne, det vil si begå bigami.

Bertrada fødte i sitt første ekteskap sønnen Fulko den yngre, greve av Anjou, og fra 1131 og til 1144 var han konge av Jerusalem.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Ekteskap med Fulko[rediger | rediger kilde]

Bertrada var datter av Simon I av Montfort og hans andre hustru Agnes av Evreux. Hun hadde to halvsøsken fra farens første ekteskap med Isabel av Broyles. Bertrada var den førstefødte i det andre og fikk etter seg fem søsken, fire brødre og en søster. En av hennes yngre brødre var Amaury III av Montfort, en innbitt fiende av kong Henrik I av England.[2] Hun mistet født moren og deretter sin far i 1087 da hun var rundt 17 år gammel. Omsorgen for henne ble overtatt av en onkel på morssiden, Guillaume av Evreux. Han er en av få som har dokumentert sin tilstedeværelse i slaget ved Hastings av Vilhelm erobrerens våpenbrødre.[3][4]

Da Bertrade av Montfort var i gifteklar alder, og etter sigende en stor skjønnhet, ble hun et forhandlingskort mellom Robert Curthose, hertug av Normandie (og sønn av Vilhelm erobreren, konge av England), og Fulko IV, greve av Anjou. Adelen i provinsen Maine hadde gjort opprør mot sin overherre Robert Curthose, som anmodet om hjelp fra Fulko IV, men greven av Anjou krevde som motytelse å få gifte seg med Bertrade. Hertug Robert henvendte seg da til Guillaume av Evreux, hennes verge, men han var lite villig å sende Bertrade fra seg uten at han selv ble kompensert. Han fikk besittelsene til Raoul de Gacé, hans onkel. Etter at Raouls sønn og arving hadde dødd, hadde Robert Curthoses far lagt hans land inn under hertugdømmet på tross av arveretten til Guillaume, men som nå fikk rettet opp denne uretten.

Bertrade ble gift med Fulko i 1089[5] etter at Fulko først hadde slått ned et opprør i Manceaux. Han var bortimot tretti år eldre enn henne, og han hadde vært gjennom minst fire hustruer før henne.[6] Han ble kalt for le Réchin, et tilnavn med nå usikker betydning, fra «den grove» til «den mutte», og i henhold til Orderic Vitalis hadde han et negativt omdømme som «en mann med mange forkastelig, selv skandaløse vaner», hva nå det måtte innebære.[7]

Bertrade født en gang rundt 1092 (eller kanskje så tidlig som 1089) en sønn, Fulko V, le Jeune, «den yngre», som var greve av Anjou og Maine fra 1109 og fram til 1129, og fra 1131 og til 1144 var han konge av Jerusalem.

Dronning av frankerne[rediger | rediger kilde]

Bertrada og Filip.

Filip I, konge av Frankrike, hadde gått trett av sin første hustru Bertha av Holland, som han opprinnelig hadde giftet seg med som en del av en fredsavtale med greven av Flandern. Han besluttet å sende henne fra seg til festningen i Montreuil, som tilhørte Bertradas medgift, slik at han kunne gifte seg på nytt.

Etter å ha sikret seg forsikringer fra flere biskoper[8] planla han først å gifte seg med Emma, datter av grev Roger I av Sicilia. Han rådførte seg også med sine fremste vasaller, flere som i praksis var mektigere enn ham selv, og en av dem var grev Fulko IV av Anjou som kom med flere forslag på passende kvinner. Historikere har hevdet at Bertrade sendte beskjed til kongen at hennes ekteskap med Fulko var null og ikke lovlig ettersom hans forgående hustru fortsatt levde og hun selv var klar til å gifte seg med Filip.[9] Den franske kongen skal ha blitt forført av Bertrades skjønnhet, aksepterte og sendte en bud om å frakte henne til Paris. Uansett hva som lå under, en krønike for 1092 nevnte lakonisk kun at «Dette året tok Filip til hustru Bertrade, hustru av Fulko, greve av Anjou.» Det har forblitt uklart om Filip at hadde tatt henne med makt eller om hun forlot Fulko av en egen fri vilje da kronikørene har gitt antydninger i begge retninger.[10].

At Filip hadde sendt fra seg sin hustru, gjorde det ikke enklere for Filip for å gifte seg igjen, men ikke med grevinnen av Anjou da hennes ektemann Fulko fortsatt levde. Den eneste franske biskop som direkte protesterte mot at kongen krevde legitimering av handling om forlate sin dronning for en annen og gift kvinne, var Ivo av Chartres. Han protesterte kraftig mot dobbelt bigami, mante biskopene til ikke å delta i bryllupet og refererte til pave Urban II. Tre biskoper, som kronikørene omtaler med smiger, valgte å ikke å se forhindringer ved ekteskapet: erkebiskopen av Senlis, biskopene ved Troyes og Meaux, og erkebiskopen av Reims deltok i bryllupet den 15. mai 1092 til tross for at både Filip og Bertrade på hver sin kant hadde ektefeller som fortsatt levde. Ivo av Chartres deltok ikke og fortsatte kampen mot kongen som lot han bli fengslet for hans opposisjon. I stor grad ved Ivos fravær dømte et kirkeråd i Reims i 1094 i kongens favør.

Den stridbare Hugo av Die, fransk pavelig legat, bannlyste øyeblikkelig kong Filip og det ble først bekreftet av pave Urban II i 1095, basert på de ovennevnte grunnene, men opphevet den senere. Da Filip ikke endret seg ble bannlysningen fornyet.[11] Robert I, greve av Flandern, stefar til Berthe av Holland, og Fulko IV av Anjou, Bertrades første ektemann, tok begge opp våpen som svar på bryllupet. I henhold til Orderic Vitalis var det «ingen gode menn lovpriste [Bertrade], unntatt for hennes skjønnhet.»[12]

Bannlysning[rediger | rediger kilde]

Gravskulpturen av Filip I av Frankrike.

Med støtte fra paven snudde Raynald, erkebiskopen om Reims, og truet Hugo av Puiset til løslate Ivo av Chartres, og anmodet kongen om å oppgi Bertrade. Det gjorde det noe enklere for Filip at hans første hustru Berthe av Holland døde i Montreuil den 15. oktober 1094. Filip annonserte at om Gud hadde frigjort ham fra ekteskapets bånd, kunne biskopene gjøre det samme for Bertrade. Han og ba dem om å oppheve hennes første ekteskap til den aldrende Fulko IV og anerkjenne det kongelige ekteskapet. Paven nektet og krevde underkastelse og bot fra kongen. Hans legat, erkebiskop Hugo av Lyon, samlet et kirkeråd ved Autun som bannlyste Filip og Bertrade.

For å skaffe seg tid henvendte Filip seg til paven som i mars 1095 samlet et kirkeråd ved Piacenza i det nordlige Italia. Da kongen hevdet at det var uforutsette hindringer ba han om en utsettelse. Et nytt fransk kirkeråd ble samlet den 18. november 1095 ved Clermont. Rådet krevde korstog, men da pave Urban II konstaterte at kong Filip ikke deltok, opprettholdt ekskommunikasjon.

Denne bannlysningen ble dårlig mottatt av det franske folket. Kong Filip valgte å underkaste seg da folket mistet sine religiøse tjenester og lot som han adskilte seg fra Bertrade i 1096. Han bodde fortsatt sammen med henne mens han forsøkte å underminere pavens to fremste franske støttespillere, Ivo av Chartres og Hugo av Lyon. Da han forsøkte igjen å fremme Bertrade som sin offisielle hustru rådførte Ivo og Hugo seg med paven som bannlyste kongen på nytt, men paven død kort tid etter den 29. juli 1299. Den nye paven, Paschalis II, som ble valgt den 19. august 1099, var mer opptatt av stridighetene med Det tysk-romerske rike, men innkalte til kirkemøte i Valence og deretter i Poitiers i november 1100 hvor bannlysningen opprettholdt.

Ved hoffet motsatte Bertrade kronprinsen, Ludvig IV (med tilnavnet le Gros, «den feite»), sønn av Filip og Berthe av Holland. Hun ønsket at hennes egen sønn Filip, født ca. 1093, skulle arve tronen, og Orderic hevdet at han hun både forsøkte trolldom og deretter at hun forsøkte å forgifte Ludvig.[13] I uansett tilfelle ble Ludvig sendt til klosterkirken Saint-Denis for å studere, og hvor han ble venn med abbed Suger.

I henhold til de religiøse krøniker ble situasjonen uutholdelig for Filip og Bertrade. Kirkene lukket dørene og ved kongeparets reiser til andre byer var kontorene stengt. Ingen tekster viser at det var opprør. Bannlysningen ble fjernet den 1. desember 1104.

I henhold til abbed Suger i hans biografi over kong Filip ble hans daglig svakere: «For etter at han hadde bortført grevinnen av Anjou, kunne han ikke oppnå noe av verdi av kongelig verdighet; forbrukt av begjær for den frue han hadde tatt, han ga seg helt hen til å tilfredsstille sin lidenskap. Så han mistet interesse for statens affærer og brydde seg ikke om sitt legeme... (...) Da han var bortimot seksti opphørte han å være konge, pustet sin siste pust ved Melun-sur-Seine i nærværet av [sin sønn] Ludvig...»[14]

Kong Filip døde den 29. juli 1108 og ble gravlagt etter hva som ble sagt å være hans eget ønske ved klosteret Benoît-sur-Loire, og ikke ved klosterkirken Saint-Denis sammen med sin forfedre. Han ble etterfulgt av sin sønn, Ludvig VI av Frankrike.

Nonne[rediger | rediger kilde]

Etter Filips død forlot Bertrade hoffet i Paris og dro til grensene ved Anjou og Touraine hvor det var en kilde i en landsby opprettet i 1101 av den omvandrende reformatiske predikanten Robert av Arbrissel, og her ble det senere et religiøst hus, Fontevraud-klosteret.

Bertrade døde den 14. februar 1117 etter å ha grunnlagt nonneklosteret Hautes-Bruyères, underlagt Fontevraud, på land som hennes bror Amaury III av Montfort hadde avgitt ved Saint-Rémy-l'Honoré. William av Malmesbury skrev at «Bertrade, fortsatt ung og vakker, tok nonnesløret ved Fontevraud-klosteret, alltid sjarmerende for menn, behagelig for Gud, levde som en engel.»[15] I 1128 ble levningene av Bertrade gravlagt på nytt under koret til klosterkirken ved Hautes-Bruyères under kobberplate som eksisterte fram til den franske revolusjon.[16]

Barn[rediger | rediger kilde]

Filip og Bertrade fikk tre barn:

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bouyer, Christin (2001): Les Reines de France : Dictionnaire chronologique, Librairie Académique Perrin, s. 140.
  2. ^ Neveux, François (2008): A Brief History of The Normans, overs. Howard Curtis, London: Constable & Robinson, Ltd., s. 178
  3. ^ «Comtes d'Evreux», Foundation for Medieval Genealogy
  4. ^ Cokayne, George Edward (1953): The Complete Peerage, s. 47-48
  5. ^ Blacker, Jean (1998): «Women, Power, and Violence in Orderic Vitalis's Historia Ecclesiastica» i: Roberts, Anna: Violence Against Women in Medieval Texts, University Press of Florida, s. 46.
  6. ^ Schwennicke, Detlev (1984): Europäische Stammtafeln: Stammtafeln zur Geschichte der Europäischen Staaten, Neue Folge, bind II: Die Ausserdeutschen Staaten Die Regierenden Häuser der Übrigen Staaten Europas, Marburg, Verlag von J. A., Stargardt, tafel 82
  7. ^ Orderic Vitalis; Chibnall, Marjorie, red (1973): The Ecclesiastical History of Orderic Vitalis, bind IV. London: Oxford University Press, ISBN 9780198222286, s. 187
  8. ^ Ursion, biskop av Senlis, Philippe, erkebiskop av Rouen, Philippe, biskop av Troyes, og Gautier, biskop av Meaux.
  9. ^ Tre av Fulkos tidligere hustruer ble skilt eller sendt fra ham. Ermengarde av Bourbon sendte han fra seg i 1075, muligens under begrunnelsen blodslektskap. Rundt 1076 giftet han seg med Orengarde av Châtellailon, men sendte henne fra seg i 1080, muligens også under begrunnelsen blodslektskap. Samme år giftet han seg enda en gang med en datter av Walter I av Brienne hvor navnet er ukjent, men også dette ekteskapet endte i skilsmisse i 1087, jf. Schwennicke, Detlev (1984): Europäische Stammtafeln: Stammtafeln zur Geschichte der Europäischen Staaten, Neue Folge, bind II: Die Ausserdeutschen Staaten Die Regierenden Häuser der Übrigen Staaten Europas, Marburg: Verlag von J. A., Stargardt, Tafel 82
  10. ^ Bradbury, Jim (2007): The Capetians: The History of a Dynasty, Bloomsbury Academic, s. 119
  11. ^ Blumenthal, Uta-Renate (1991): The Investiture Controversy: Church and Monarchy from the Ninth to the Twelfth Century, University of Pennsylvania Press, s. 163
  12. ^ Ordericus Vitalis (1875): Ecclesiastical History, II, s. 475-477; Bradbury, Jim (2007): The Capetians, s. 118; Hollister, Charles Warren (2003): Henry I, Yale University Press, s. 131, 226.
  13. ^ Gobry, Ivan (2004): Philippe III : fils de saint Louis, Pygmalion, Arkivert 3. desember 2013 hos Wayback Machine., s. 66
  14. ^ Abbot Suger: Life of King Louis the Fat, Chapter XIII, Fordham University
  15. ^ Chadwick, Elizabeth (15. juni 2016): «Eleanor of Aquitaine’s Scandalous Ancestors (or blood will out?)», Living The History
  16. ^ Erlande-Brandenburg, Alain (1975): Le roi est mort : Étude sur les funérailles, les sépultures et les tombeaux des rois de France jusqu'à la fin du XIIIe siècle, Droz, s. 89.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Gobry, Ivan (2003): Histoire des Rois de France, Philippe Ier, père de Louis VI, Paris: Pygmalion, ISBN 2-85704-799-1.
  • Gobry, Ivan (2003): Histoire des Rois de France, Louis VI, père de Louis VII, Paris: Pygmalion, ISBN 2-85704-843-2.
  • Leclercq, Eric (2014): Bertrade de Montfort, Paris: Éditions Christian, ISBN 978-2-86496-188-8.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]