Berke khan

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Berke khan
Født1209Rediger på Wikidata
Burkhan KhaldunRediger på Wikidata
Død1267[1]
Tbilisi[2]Rediger på Wikidata
Far JochiRediger på Wikidata
Søsken Huolu, Batu Khan, Buqa Temür, Orda Khan, ShibanRediger på Wikidata
Beskjeftigelse KhanRediger på Wikidata
Embete KhanRediger på Wikidata

Berke khan (født etter 1205, død januar 1267 i Tbilisi) var yngste bror av Batu khan og en av de viktigere khaner for Den gylne horde. Han regjerte 1256/7–1267.

Den senere khan hadde opprinnelig med Dagestan og Kaukasus sin egen Ulus.[trenger referanse] I 1252 var han i Karakorum for å se til sin brors interesser da Möngke Khan ble valgt, og ved den anledning konverterte han til islam.[trenger referanse]

Berke ble i 1257, etter at Batu var blitt myrdet og hans arvinger sjaltet ut,[trenger referanse] khan for Den gylne horde. Han innførte islam i sitt område – det skulle imidlertid ta flere generasjoner før prosessen var gjennomført blant usbekerne.[trenger referanse] Unter Berke khan ble mongolenes overherredømme i Russland styrket blant annet ved skatteinndrivelser.[trenger referanse] Russerne underordnet seg.[trenger referanse] Hans forhandlingspartner i dette ærend var storfyrst Aleksander Nevskij, som fikk nyte en spesialstatusd, men den bortfalt ved hans død i 1263.[trenger referanse] En annet motspiller Daniel av Galisia.[trenger referanse]

Berke fordømte mongolfyrsten Hülägüs henrettelse av abbaside-kalifen Al-Mustasim.[trenger referanse] Det endte med at han så seg nødt til å inngå en allianse med Egypt og gå til felts mot Hülägü. Dette bidro vesentlig til at mongolerriket mistet sin enhet (1261).[trenger referanse] Han to felttog mot Ilkhanen var imidlertid ikke særlig vellykkede.[trenger referanse] Han døde i januar 1267 i Tbilisi mens han ledsaget sine fremrykkende styrker.

Etter ham kom med Möngke Timur igjen Batus etterkommere til makt i Den gylne horde.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ www.britannica.com
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014