Benefisert gods

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Benefisert gods er jordeiendom som ligger til et embete, og som embetsinnehaveren (beneficiarius) selv bruker eller har leieinntekter av.[1]

Ved reformasjonen inndro Kongen formelt alle eiendommer tilhørende kirker og klostre. I praksis fortsatte imidlertid den gamle ordningen med innkreving av avgifter og bortforpaktning av skatterettigheter. Eiendommene ble formelt benefisert vedkommende geistlige, sivile eller militære embetsmann eller eventuelt dennes enke etter enevoldskongens nådige bestemmelse. 20. august 1821 kom lov angående det benefiserede gods. Denne loven omhandler det offentlige jordegodset i tre kategorier – det som direktet tilhører staten, det som er benefisert embeter og brukes av innehaveren, og det som er benefisert stiftelser. Den bestemmer at for fremtiden skal alt offentlig jordegods bestyres og anvendes etter denne lovens forskrifter. Loven oppretter også Opplysningsvesenets fond og bestemmer at inntektene for dette fondet skal holdes adskilt i to deler, nemlig de vedvarende årlige inntekter, som straks kan anvendes til opplysningsvesenets fremme, og de tilfeldige temporære inntekter (eksempelvis salgssummer og bøter) som skal gjøres fruktbringende.

Referanser[rediger | rediger kilde]