Benedikt III

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Benedikt III
Pope Benedict III Illustration.jpg
Født810
Roma
Død7. april 858[1]
Roma
Gravlagt Peterskirken
Beskjeftigelse Politiker, geistlig, katolsk prest

Benedikt III, slik han er fremstilt i basilikaen Sankt Paul utenfor murene.

Benedikt III (født i Roma, død 17. april 858 i Roma) var pave fra 29. september 855 til sin død i 858.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Benedikt var romer, og sønn av en mann ved navn Peter. Han ble med tiden en høyt ansett kirkens mann, både for sin omfattende lærdom og sin asketisme.

Ved Leo IVs død den 17. juli 855 ble Benedikt, da kardinalprest for kirken San Callisto,[2] den foretrukne ettertreder; han ble nominert og kirkens ledere i Roma sendte av sted legater (utsendinger) for å oppsøke keiserne Lothar II av Lothringen of Ludvig II for å innhente deres godkjenning. Men legatene misbrukte sin tillit og tillot seg istedet å gjøre seg til talsmenn for den ekskommuniserte kardinal Anastasius. Keiserkommisjonen (missi) ble vunnet over til dem som forsøkte å tvinge frem at Anastasius ble pave. Benedikt ble fornedret og fengslet. Imidlertid svant oppslutningen om Anastasius hen.

Pave[rediger | rediger kilde]

Men størstedelen av presteskapet og folket forble lojale til ham, og missi ble nødt til å gi etter for deres påtrykk. Følgelig ble Benedikt konsekrert den den 29. september - eller muligens den 6. oktober - 855, og hans konkurrent ble fordømt av en synode til å miste retten å være prest.

Frankerriket var urolig som følge av ytre angripere, og kirken der ble utsatt for undertrykkende tiltak. Pave Benedikt skrev til de franske biskopene, og la en stor del av skylden i deres land på deres taushet; for å mildne de indre vanskelighetene i landet var de tvunget til å tøyle den mektige subdiakonen Hubert, som var svoger til Lothar II, som trosset enhver lov av Gud og mennesker til han ble drept i 864.

Pavelig bulle gitt av pave Benedikt III

Som pave klarte han å styrke pavedømmets stilling innad i kirken. Benedikt engasjerte seg for ekteskapets helliggjørelse i samfunnet og bekjempet sedens forfall i adelen og blant den høyere klerus. Ennvidere protesterte han mot lekfolks avsettelse av biskoper i England.

Spenningene mellom Roma og østkirken ble stadig sterkere. Etter en appellasjon til pave Benedikt fra den østlige kirke, opprettet han balansen mellom patriark Ignatios av Kontantinopel og biskop Gregorius av Syrakusa. Han mottok besøkende fra angelsaksernes kong Æthelwulf av Wessex og dennes berømte sønn Alfred. Innsamlingen av Peterspenger ble til da; dette var et engelsk initiativ som over årgundrene spreste seg til kirken verden over.

Pave Benedikt sluttførte restaureringen av Schola Anglorum, som var blitt ødelagt av en brann i 847. Han fortsatte arbeidet med få satt i stand kirkene som var blitt ødelagte av sarasenerne i 846.

Pave Benedikt ble begravet I Peterskirken.

Av en av de mynter som ble slått på hans tid finnes bevis for at det ikke var noen pave Johannes mellom Leo IV og ham selv, noe som iblant skulle bli påstått. I middelalderen oppstod den historie at det var en pavinne Johanna, en kvinne som var forkledt som mann, som ble Benedikts umiddelbare etterfølger, altså ikke før, men etterpå. Historikerne avviser også dette.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Encyclopedia of Popes, http://www.treccani.it/enciclopedia/benedetto-iii_%28Enciclopedia_dei_Papi%29/
  2. ^ J. N. D. Kelly, "Benedict III" in The Oxford Dictionary of Popes, (2006)

Kilder[rediger | rediger kilde]


Emblem of the Papacy SE.svg
Forgjenger:
Leo IV
Pave
(liste over paver)
Etterfølger:
Nikolas I

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

(en) Category:Benedictus III – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons