Beleiringen av Kehl i 1733

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Beleiringen av Kehl (14.–28. oktober 1733) var en av de første manøvrene i det franske Rheinland-felttoget i den polske arvefølgekrigen, ved festningsbyen Kehl i øvre Rhindalen. En stor fransk armé kommandert av hertugen av Berwick beleiret og erobret festningen, som bare hadde en liten garnison og var i dårlig stand.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Da August II døde den 1. februar 1733 gjorde både sønnen hans August III, og Stanislas I, svigerfar til Ludvig XV, krav på den polske tronen. Mens en som ga seg ut for å være ham forlot Brester til sjøs, krysset Stanislas Tyskland i forkledning og nådde fram til Warszawa den 8. september. Den 12. september ble Stanislas valgt til konge av Polen av riksdagen.

Da han ble valgt invaderte Russland og Østerrike (som støttet August III) Polen. Den 22. september måtte Stanislas, som ikke hadde en skikkelig armé, søke tilflukt i Danzig (dagens Gdansk), og ventet der på den franske støtten han var lovet. Den 5. oktober ble August III utropt til konge beskyttet av russiske styrker i Warszawa. Storbritannia, De forente Nederlandene, Sverige, Danmark og Republikken Venezia anerkjente den østerriksk-russiske invasjonen av Polen som krigsårsak og ønsket å holde seg nøytrale. Spania, som traktet etter Kongedømmet Napoli og Sardinia, som traktet etter Hertugdømmet Milano, tok Frankrike sin side.

Hoffmennene til Ludvig XV (mellom andre prinsene av Conti og Eu, grevene av Clermont, Charolais og Belle-Isle, duc de Richelieu, og Moritz av Sachsen, halvbror til Augustus III og tidligere kjæreste med Anna Ivanovna, nå tsarina av Russland) støttet marskalk James FitzJames i å danne en armé for å invadere Rheinland med mål å distraere Østerrike fra hendelsene i Polen og skaffe seg Hertugdømmet Lothringen.

Opptakten[rediger | rediger kilde]

Landsbyen og festningen Kehl lå nær markgrevskapet Baden (nå en del av den tyske delstaten Baden-Württemberg, men da en del av Det tysk-romerske riket), like over Rhinen for den franske byen Strasbourg. Festningen i Kehl, og den i Philippsburg lenger nord, var strategisk viktige for å ha militær kontrll over de store krysningsstedene over Rhinen, som dannet grensen mellom det franskkontrollerte Alsace og forskjellige fyrstedømmer i riket.

Nominelt var området keiseren sitt ansvar, men vedlikeholdet og forsvaret av festningen hørte til Den schwabiske rikskrinsen, som stort sett var dominert av Hertugdømmet Württemberg. Noen keisersoldater var stasjonert der i januar 1733, kommandert av generalløytnant Baron Johann August von Phull. Det meste av garnisonen besto av schwabiske soldater. Da krigen brøt ut ble det gjort mye arbeid med å reparere og utvide festningen, men nøkkelforsvaret nær Rhinen var ikke komplett.

Den 12. oktober marsjerte franske soldater under Belle-Isle og Silly inn i Hertugdømmet Lothringen og erobret hovedstaden, Nancy. De fikk raskt kontroll over resten av Lorraine, og de to kommandantene lot garnisoner være tilbake gjennom hertugdømmet før de sendte det meste av styrkene sine inn i Alsace for å fokusere på felttoget ved Rhinen.

Samme dag, den 12. oktober ga Berwick soldater fra Strasbourg-leiren ordre om å krysse Rhinen. Et sted nær Auenheim, rundt 4 km nedenfor Kehl, bygde de en båtbru og 4 000 mann krysset over til østbredden. Nær Goldscheuer, 7 km ovenom festningen, begynt de å bygge en ny bro. To dager senere hadde mesteparten av arméen til Berwick krysset Rhinen. General Phull, ødela broen mellom Kehl og Strasbourg, da franskmennene startet forflyttingen og ødela i tillegg hus og andre bygg utenfor festningen som kunne gi franskmennene ly i et angrep.

Beleiringen[rediger | rediger kilde]

Berwick ga først ordre om å bygge en linje med circumvallasjon. Lokale innbyggere ble tvunget til å være med på byggingen, og linjen endtei begge ender ved Rhinen, ovenfor og nedenfor festningen. Kvartermestrene til Berwick krevde også at de omliggende landsbyene måtte gi forsyninger til omringerne. Hertugen av Württemberg signerte en forsyningsavtale som han omtalte i rapporter til keiseren at han måtte skrive under på med særdeles stor tvang.

Den 17. oktober var Berwick klar til å grave beleiringslinjene, og det ble klart for Phull at hovedverkene til festningen mot elven var målet til Berwick, da Berwick startet å bygge batteri på en øy mellom Kehl og Strasbourg. Den 18. oktober sendte Phull detaljerte instrukser til kommandantene sine vedrørende forsvartaktikken og tilbaketrekkingen. De skulle holde hovedverkene til fienden enten kom gjennom muren eller artilleriet ikke lenger var brukendes, og forsvarerne skulle da falle tilbake til den dekkede veien mellom hovedverket og hovedfestningen, og så til selve festningen

Franskmennene begynte å grave grøfter natt til 19. oktober. Den 21. oktober nådde linjene en uferdig lunette på Rhin-siden av festningen, og franskmennene startet med å sette opp et batteri der den 23. oktober. Forsvarane var på denne tiden redusert til muskettild og granater, siden det meste av artilleriet var demontert eller ødelagt av fienden.

Den 23. oktober åpnet franskmennene ild mot hovedverket og muren til hovedfestningen med kanoner. Etter to mislykkedje angrep fra grenaderene til Berwick, klarte de en kort stund å okkupere hovedverket, men det ble gjenerobret av tyskerne dagen etter. Forsvarerne prøvde et angrep mot franske stillinger nær hovedverket, men ble drevet tilbake. Den 27. oktober hadde franskmennene satt opp mange batteri og hamret nådeløst løs på hovedfestningen. Rundt kl. 16:00 den 28. oktober startet den franske kryssilden å skyte mot hovedverket og kommandanten her bad om tillatelse fra Phull om å få trekke seg tilbake. Dette ble innvilget. Phull holdt så et råd, hvor det ble klart at bare 500 mann var stridsdyktige og at festningen bare kunne holde stand i høyst tre dager til. Phull valgte derfor å heise det hvite flagget rundt kl. 20:00 den 28. oktober.

Garnisonen marsjerte ut av festningen den 31. oktober med full krigsære, og ble eskotert til forsvarlinjen til keiseren ved Ettlingen.

Ettervirkning[rediger | rediger kilde]

Dårlig vær endte det franske felttoget det året og Berwick, slo leir for vinteren på den franske siden av Rhinen, etter å ha sikret seg full kontroll over området. I 1734 fortsatte Berwick felttoget ned Rhinen, og klarte å komme rundt på flanken til den østerrikske forsvarlinjen ved Ettlinjen, og fortsatte med beleiringen av Philippsburg, hvor han ble drept av en granat. Beleiringen ble fullført med suksess av hans nestkommanderende, marki d'Asfeld, og det markerte slutten på de viktige militære operasjonene i Rhindalen for denne krigen. Med freden i Wien i 1738 som endte krigen, trakk Frankrike seg etter hvert ut av Kehl og Philippsburg, men fikk annektere Lorraine.

Kilder[rediger | rediger kilde]