Beihaiparken
| Beihaiparken | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Grunnlagt | 1150 (Julian) | ||
| Areal | 68 hektar | ||
 Beihaiparken 39°55′28″N 116°22′59″Ø | |||
Beihaiparken (kinesisk: 北海公园, pinyin: Běihǎi Gōngyuán) er en stor park i det sentrale Beijing, Folkerepublikken Kinas hovedstad. Den ligger litt nordvest for Den forbudte by og rett nord for regjerings- og partiområdet Zhongnanhai. Navnet Beihai betyr «nordlig sjø», og parken omkranser også Beihaisjøen, den nordlige av tre sjøer som begynner i sør med Nanhai (søndre sjø) og fortsetter med Zhonghai (midtre sjø).
Umiddelbart nord for Beihaiparken følger en ny serie med tre litt mindre sjøer, kalt Shichahai.
Beihaiparken har et areal på mer enn 700.000 m², hvorav selve sjøen opptar mer enn halvdelen. Sentralt ligger en øy ved navn Qiónghuá 琼华, og på den kneiser parkens høyeste punkt på 32 meter.
Mens Zhongnanhai er hermetisk lukket for almenheten, har Beihaiparken vært alment tilgjengelig siden 1925. Under Qing-dynastiet var området imidlertid del av Den forbudte by.
Det var Jin-keiseren Shizong som i 1179 begynte med anlegget av parken. Den var tilknyttet det sommerpalasset han la til dette området. Keiser Kublai-khan gjorde det til sin residens i 1260 ved det at han tok sin bolig i et av palassene der. Dette palasset ble etter 1651 ombygd av Qing-herskerne, og på dets sted er nå den lamaistiske «hvite dagoba», som dominerer parken der den står på parkens høyeste punkt.
Qianlong-keiseren (1736–1796) gjennomførte omfattende utvidelsesarbeider. Nær sagt alle bygninger i parken stammer fra hans keisertid.