Barokkhest

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Barokkhest fra sekstenhundretallet.

Barokkhest beskriver en gruppe hesteraser som oftest er etterkommer etter og beholder de særegne egenskaper av en hestetype som oppsto i Europa unner Middelalderen og ble fremtredende under barokken.[1] Disse hestene er preget av kraftig bakkropp, en muskuløs, buet nakke, en rett eller svakt konveks profil og vanligvis en full, tykk manke og hale. De er spesielt godt egnet for akademisk ridekunst.[2]

Hestetyper[rediger | rediger kilde]

Hestene som var i bruk ved mellomeuropeiske hoff, hoffrideskoler og ridderakademier var[3]

  1. Eldre hesteraser, eller
  2. fremavlede krigs-, parade-, eller skolehester, og
  3. fremavlede vognhester

Disse hestene stammet fra nordafrikanske berberhester eller spanske iberiske hester.[4]

Eldre raser[rediger | rediger kilde]

Disse var for krigføring fra sadelen, for det meste i nærkamp, fremavlede kortryggete hester, vanligvis under 150 centimeter mankehøyde, med stor manøvrerbarhet, ridbarhet, skjønnhet og utholdenhet.[5]

  • Mauriske eller afrikanske hester, berberhester.
  • Spanske hester, hvis etterkommere i dag er kjent som Andalusier og Lusitano.
  • Italienske Napolitaner, hvis etterkommere i dag er kjent som Murgese.

Krigs-, parade- og skolehester fra femtenhundretallet[rediger | rediger kilde]

Frederiksborghest fra beygnnelsen av attenhundretallet.

Ved mellomeuropeiske adelshoff fremavlede regionale hesteraser med god rideferdighet, kampevne og imponerende utseende:[3]

Vognhester fra femtenhundretallet[rediger | rediger kilde]

Kladruber fra begynnelsen av nittenhundretallet.

Regionale hesteraser med vekt på trekk- og arbeidskapasitet avlet for landbruksmiljøet ved mellomeuropeiske adelshoff, så vel som imponerende utseende i hestespannet:[3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Giacomini, Jean Philippe (2005). «How Andalusians, Friesians, Lipizzaners, and Lusitanos are called Baroque horses.». International Andalusian and Lusitano Horse Association. Arkivert fra originalen 17. desember 2014. Besøkt 25. mai 2012. 
  2. ^ Arsenio Raposo Cordeiro (2002). Lusitano Horse. The Son of the Wind. Lisboa.
  3. ^ a b c Sylvia Loch (1995). Reitkunst im Wandel. Stuttgart: Franckh-Kosmos, s. 49-55.
  4. ^ Thomas Jansen (2002). Untersuchungen zur Phylogenie und Domestikation des Hauspferdes (Equus ferus f. caballus). Stammesentwicklung und geografische Verteilung. Dissertation, Bonn, s. 7 ff
  5. ^ Georg Engelhard von Löhneysen (1977). Della Cavalleria (1609). Hildesheim: Olms Verlag, s. 83-90.