Barbu Jernverk
Barbu jernverk var et av Norges eldste jernverk som vi vet var i drift fra 1630-tallet til slutten av 1650-tallet.
Verket var basert på malm fra jerngruvene som lå like ved. Barbu gruve og Langsæ gruve lå øst for Barbuelva på Langsæ.
På 1650-tallet stanset driften helt, vesentlig av mangel på kull fra lokale kullmiler, men det var også problemer med liten og ujevn vannføring i Barbuelva. Siste gang masovnen var i drift var 1657, og der ble smidd litt stangjern et par år etter.
Eierne av Baaseland jernverk som ble opprettet 1665 og senere fikk navnet Næs jernverk, fikk kjøpe Barbu gård og rester av det nedlagte Barbu verk av kongen som eide det.
Gruvedriften i Arendalsfeltet ble ganske omfattende i løpet av 1600-tallet og driften var basert på fyrsetting og behovet for setteved var stort. Dette konkurrerte med produksjon av trekull til jernverket. Bare i begrenset grad kunne gruvedrift og jernverk holde til i samme område.[1] I Arendalsfeltet ble gruvedrift prioritert, mens malmen ble videreforedlet i en rekke jernverk lenger øst.
Referanser[rediger | rediger kilde]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Ingeborg Fløystad: Fortuna nr. 3, artikkel: «Barbo jernverk», Næs jernverksmuseum, Tvedestrand 2007
- Bjørn Ivar Berg: Gruveteknikk ved Kongsberg sølvverk 1613 - 1914. Bergverksmuseet 1994.