Bantuekspansjonen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
1. Opphav (3000-1500 f.Kr.)
2. De første vandringene (1500 f.Kr.)
        2.a Austre bantu, 2.b Vestre bantu
3. Urewekjerna fra østre bantu.
4. - 7. Sørlig vandring
9. Kongo-kjernen (500 f.Kr. - 0)
10. Siste fasen (0 - 1000)[1] [2] [3]

Bantuekspansjonen viser til utbredelsen av bantufolk i Afrika gjennom flere tusen år med vandring, og er en meget viktig prosess i Afrikas historie. Talere av proto-bantuspråk oppsto i dagens Kamerun og Nigeria, og utvandringa ser ut til å ha begynt etter innføringen av landbruk, det vil se rundt 3000–2500 f.Kr. for den første ekspansjonen i Vest-Afrika. Fra rundt 1500-1000 f.Kr. fulgte videre utvandring østover og sørover fra dette området. Bantufolk fortsette koloniseringen sørover, og hadde slått seg ned i dagens Sør-Afrika fra rundt år 0.

Bantuekspansjonen førte til utbredelse av språk og utveksling av kunnskap. Etterkvart oppstod nye folke- og samfunnsgrupper, ofte gjennom blanding gjennom giftermål. Bantufolk hadde flere fordeler i forhold til tidligere innbyggere. Kjennskapen til landbruk og metallurgi gjorde at de kunne slå seg ned i område med ulike anledninger og bo mye tettere enn jegere og sankere. De fortrengte khoisanfolk, hadzaer og sandawifolk som levde på denne måten med steinvåpen. I østre og sørlige Afrika lærte bantufolk om husdyrhold fra folk de møtte, og spredte denne kunnskapen videre til jegere og sankere.

Den økende folketettheten av bantufolk gjorde det mulig å danne større rike, som Mutapariket ved Zambezielva, som stod bak bygginga av Stor-Zimbabwe. I Sør-Afrika sto zululederen Shaka bak dannelsen av et større rike på 1800-tallet.

Referanser[rediger | rediger kilde]