Balikh

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Balikh (eller Belich, Balich, Nahr Balīh, Nahr Belîkh, arabisk: ‏نهر البليخ‎,, Nahr al-Balīḫ) er en elv som utspringer i 'Ayn al-'Arus i Syria. Den renner sørover og munner ut i Eufrat ved den moderne byen Ar-Raqqah. Etter Khabur-elven er Balikh den største sideelven til Eufrat i Syria. Den er en viktig vannkilde og store deler av den er kanalisert.

Hovedkilden til Balikh er en karstisk kilde i 'Ayn al-'Arus, like sør for den syrisk-tyrkiske grense. I tillegg får Balikh vann fra periodevis elver og wadier fra Harransletten i nord, samt sletter vest og øst for elvedalen. Dette er Jullab, Wadi Qaramogh og Wadi al-Kheder.

Historie[rediger | rediger kilde]

Balikh danner hjartet i et område med rik kultur. Ved breddene er det mange bosetninger som er datert tilbake til steinalderen, på 5000-tallet f.Kr. I antikken var Tuttul (nær dagens ar-Raqqah i Balikhdeltaet) og Tell Chuera i nord (ved Wadi Hamad nær Balikh) viktige byer. I løpet av tusenårene har regionen sett mye samhandel mellom nomadiske folk og faste bosetninger.

I antikken ble regionen kalt Osroene med Edessa/Callirrhoe (ar-Ruha') som hovedstad. Ar-Ruha' og andre viktige byer i antikken i Balikhdalen, som Harran (romersk Carrhae), er omtalt i muslimske og jødiske tradisjoner om Abraham og andre hebraiske patriarker. Etter den islamske erobring på 600-tallet ble regionen oppkalt opp etter et arabisk folk, Diyar Mudar, landet til mudarene. I 762 bygde kalif al-Mansur en garnisonby ved samløpet til Eufrat, Ar-Rafiqa, som vokse sammen med den hellenistiske byen Kallinikos til byen Ar-Raqqah.