Aristides Pereira
| Aristides Pereira | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 17. nov. 1923[1][2][3][4] Boa Vista | ||
| Død | 22. sep. 2011[1][3][4][5] (87 år) Coimbra | ||
| Beskjeftigelse | Politiker |
||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Carlina Pereira |
||
| Parti | Det afrikanske partiet for Guinea-Bissau og Kapp Verdes uavhengighet, Det afrikanske partiet for Kapp Verdes uavhengighet |
||
| Nasjonalitet | Kapp Verde |
||
| Gravlagt | Boa Vista |
||
| Utmerkelser | |||
Aristides Maria Pereira (født 17. november 1923 på Boa Vista, død 22. september 2011 i Coimbra i Portugal) var den første president i Kapp Verde. Han regjerte fra uavhengigheten i 1975 til 1991, da han tapte det første frie presidentvalget.
Virke[rediger | rediger kilde]
Pereira arbeidet som telegraftjenestemann. I 1947 flyttet han til Portugisisk Guinea, der han senere ble sjef for televerket.[9]
I 1951 møtte han Amílcar Cabral og han ble engasjert i den antikolonialistiske bevegelsen.[9] Sammen med Cabral, Fernando Fortes, Júlio de Almeida og Elisée Turpin grunnla han i 1956 Det afrikanske partiet for Guinea-Bissau og Kapp Verdes uavhengighet (PAIGC).[9] I 1960 reiste han i eksil til Guinea og ble medlem av frigjøringsbevegelsens krigsråd.[10]
Fra 1964 var Pereira visegeneralsekretær i PAIGC og etter at Cabral ble drept i 1973, ble han partiets generalsekretær.[9][11] Da Kapp Verde ble en selvstendig stat i juli 1975, valgte nasjonalforsamlingen ham til landets første president.[10]
Pereira var tilhenger av union med Guinea-Bissau.[10] Han lovet demokrati da han ble valgt til president, men etter et kupp i Guinea-Bissau i 1980, slo han ned på opposisjon.[12] Etter dette ble også partiet Det afrikanske partiet for Kapp Verdes uavhengighet (PAICV) opprettet i 1981, med Pereira som leder.[10]
Han styrte etter et marxistisk program, med nasjonalisering og jordreform. Landet ble en ettpartistat. I Pereiras presidentperiode la Kapp Verde til rette for forhandlingene om tilbaketrekking av kubansk soldater fra Angola, om selvstendighet for Namibia og presidenten hjalp Angola, Cuba, Sør-Afrika, Portugal og USA med å etablere kontakt seg imellom.[13]
I 1990 åpnet PAICV for flerpartisystem med tanke på valg av ny nasjonalforsamling så vel som president. Pereira trakk seg som leder i PAICV og forsøkte å innta en rolle over partipolitikken.[14] Pereira tapte det demokratiske valget i 1991 til António Monteiro.[9]
Se også[rediger | rediger kilde]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000013833, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Croatian Encyclopedia, Hrvatska enciklopedija-ID 47545, oppført som Aristides Maria Pereira[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 12959819t[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Store norske leksikon, oppført som Aristides Maria Pereira, Store norske leksikon-ID Aristides_Maria_Pereira[Hentet fra Wikidata]
- ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6073m4m, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b www.ordens.presidencia.pt[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b www.ordens.presidencia.pt[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.caboverde-info.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e «Aristides Pereira, Cape Verde's first President, dead at 87» Arkivert 22. desember 2015 hos Wayback Machine., ASemana, 22. september 2011. Lest 15. desember 2015
- ^ a b c d Lentz 1995, s. 150.
- ^ «Former Cape Verde president dies» Arkivert 22. desember 2015 hos Wayback Machine., Angop, 22. september 2011. Lest 15. desember 2015.
- ^ Appiah og Gates jr. (red.) 2010, s. 295.
- ^ Chabal 2002, s. 80.
- ^ Chabal 2002, s. 122.
Kilder[rediger | rediger kilde]
- Appiah, Kwame Anthony og Henry Louis Gates jr. (red.): Encyclopedia of Africa, bind 2, Oxford University Press, 2010
- Chabal, Patrick: «Lusophone Africa in historical and comparative perspective», i Patrick Chabal med David Birmingham, Joshua Forrest, Malyn Newitt, Gerhard Seibert og Elisa Silva Andrade: A History of Postcolonial Lusophone Africa, Bloomington: Indiana University Press, 2002
- Lentz, Harris M.: Heads of States and Governments Since 1945, Chicago: Fitzroy Dearborn, 1995