Antoine Barnave

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Antoine Barnave
Antoine Barnave

Antoine Pierre Joseph Marie Barnave (født 22. oktober 1761 i Grenoble, henrettet 29. november 1793 i Paris) var en fransk politiker under den franske revolusjon. Han tilhørte Jakobinerklubben og dessuten Feuillantklubben.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Han kom fra en protestantisk familie. Hans mor innbilte ham ay han som protestant ikke kunne gå på skole. Antoine Barnave ble i 1783 advokat ved parlementet i sin fødeby. Som 22-åring gjorde han seg bemerket ved at han i parlementet holdt en tale om maktdelingsprinsippet.

Lokalpolitikk[rediger | rediger kilde]

Dauphiné var en av de første franske provinser hvor man kunne merke oen bekgeitret oppbygning til den kommende revolusjon. Barnave var en av de første som gav uttrykk for den alminnelige stemning med sin pamflett Esprit des édits enregistrés militairement av 20. mai 1788. Han ble sammen med sin far umiddelbart valgt til representant i stendeforsamlingen i Dauphiné, og førte en ledende rolle der under ddebattene.

Nasjonal revolusjonspolitiker[rediger | rediger kilde]

Gan ble så medlem av den nasjonale stenderforsamlingen, som møttes i Versailles. Sammen med Adrien Duport og Alexandre-Théodore-Victor de Lameth dannet han den gruppe som under den forfatningsgivende forsamling (konstituanten) ble getegnet som «truumviratet». Gan deltok i samtalene om de tre stender og forfattet det første reformforsvaret som ble fremlagt for kongen. Han støttet Emmanuel Joseph Sieyès' forslag om at foesamlingen skulle kalle seg «nasjonalforsamling».

Fordelaktig kjent som frisinnet publisist ble hansterkt og positivt bemerket blent de revolusjonære som glimrende taler og ble meget populær. I forsamlingens annet år stod han som hovedleder av dens venstre side i motsetning til Mirabeau, som nå var vunnet av hoffet.

Han var en redelig, fedrelandssinnet politiker, men uten skarpsyn og noe forfengelig. Han kjempet for byenes municipalfrihet, for opprettelsen av Nasjonalgarden, inndragelsen av geistlighetens gods, for like borgerlige og politiske rettigheter for alle, også for protestanter, jøder og skuespillere. Han talte mot det kongelige veto og mot kongens rett til å erklære krig og slutte fred, og var en av Jakobinerklubbens stiftere som fortfattet dens manifest og dens regler. Frem til 1791 spilte han en viktig rolle i klubben. Men han var avgjort motstander av en republikk, og begivenhetene sendte ham snart på et sidespor.

Da kongefamilien var blitt arrestert i Varennes, var Barnave blant de deputerede som ble utsendt for å føre den tilbake til Paris. På hjemveien vandt Marie Antoinette hans sympati, og det ble innledet en korrespondanse mellom dem: Barnave skulle arbeide for kongedømmets bevarelse, og kongen til gjengjeld uforbeholdent godkjenne den nye forfatning. Men denne forståelse kom for sent; Barnave forspilte sin popularitet, og etter den konstituerende forsamlings oppløsning vendte han tilbake til Grenoble, hvor han hurtig ble glemt av alle - skjønt ikke av jakobinerne og Robespierre.

Etter kongedømmets fall (10. august 1792) fant man et papir i Palais des Tuileries som røpet hans hemmelige forbindelse med hoffet (selve korrespondansen er først langt senere kommet for dagen). Barnave ble arrestert og ført til Paris. Han hensatt lenge i fengselet, men ble så stilt for Revolusjonstribunalet, dømt til døden og guillotinert dagen etter rettssaken.

Barnaves samlede verker (4 bind, Paris 1843) inneholder interessante memoarfragmenter.

Verker[rediger | rediger kilde]

Oeuvres de Barnave. Publiées par Mme St-Germain, sa soeur. Mises en ordre et précédées d'une Notice historique sur Barnave par M. Bérenger de la Drome. Paris, Jules Chapelle et Guiller, 1843. 4 bind med facsimiler. CXL + 288 s., 408 s., 390 s., 424 s.

Kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]