Vis kilden til Antisemittisme

{{Andrebetydninger|Jødehat|Jødehat (andre betydninger)}}
[[Fil:Judenstern JMW.jpg|thumb|Gul [[davidstjerne]] var påbudt tøymerke for [[jøder]] i [[Tysklands historie (1933-1945)|det nasjonalsosialistiske Tyskland]] og tyskokkuperte områder under andre verdenskrig. Slike jødestjerner har siden blitt et av 1900-tallets mest kjente symboler på antisemittisme.]]
'''Antisemittisme''' er er en betegnelse for fiendtlige holdninger og handlinger mot [[jøder]].

En person som hevder slike holdninger er kalt for en antisemitt. 

== Definisjoner ==
Antisemittisme er et komplekst fenomen og innholdet i definisjonen diskuteres både i akademiske og politiske miljøer.<ref>Kommunal- og moderniseringsdepartementet: Handlingsplan mot  antisemittisme 2021–2023 – en videreføring. - https://www.regjeringen.no/contentassets/9c3f6754f04844da971a26331b732b3f/209394-antisemittisme-web.pdf, 
</ref> 

Det er en rekke forslag til definisjoner av ordet. Noen av dem er gjengitt nedenfor:
* [[Store norske leksikon]] har: ''Antisemittisme er en betegnelse for fiendtlige holdninger og handlinger mot jøder.''<ref>Kjetil Braut Simonsen; Banik, Vibeke Kieding: antisemittisme i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 2. november 2024 fra https://snl.no/antisemittisme</ref>
* International Holocaust Remembrance Alliance (IHRA) vedtok i 2016 denne definisjonen: ''Antisemittisme er en bestemt oppfatning av jøder og kan komme til uttrykk som hat mot jøder. Språklige og fysiske former for antisemittisme rettes mot jødiske og ikke-jødiske enkeltpersoner og/eller deres eiendom, og mot jødiske institusjoner og religiøse samlingssteder.''<ref>Kommunal- og moderniseringsdepartementet: Handlingsplan mot  antisemittisme 2021–2023 – en videreføring. - https://www.regjeringen.no/contentassets/9c3f6754f04844da971a26331b732b3f/209394-antisemittisme-web.pdf, 
</ref>  
* Merriam-Webster Dictionary og  [[Encyclopædia Britannica]] har begge fiendtlighet mot eller diskriminering av jøder som en religiøs, [[etnisk]] eller [[rase|rasemessig]] gruppe.<ref name="definition">[http://www.merriam-webster.com/dictionary/antisemitism «Anti-Semitism»], ''Merriam-Webster Dictionary'': hostility toward or discrimination against Jews as a religious, ethnic, or racial group. Besøkt 2.11.2024.</ref> <ref>Berenbaum, Michael. "anti-Semitism". Encyclopedia Britannica, 31 Oct. 2024, https://www.britannica.com/topic/anti-Semitism. Accessed 2 November 2024. - https://www.bing.com/search?pglt=2211&q=encyclopedia+britannica&cvid=bfdab07b3c134488a25f70d36e57583e&gs_lcrp=EgRlZGdlKgYIARAAGEAyBggAEEUYOTIGCAEQABhAMgYIAhAAGEDSAQkxNDg4MGowajGoAgCwAgA&FORM=ANNTA1&PC=HCTS - hostility toward or discrimination against Jews as a religious or racial group. </ref> 
* Store danske lekskon har antijødiske holdninger, fjendtlige og uafhængige af tid og sted.<ref>Weinholt, Karin; Den Store Danske: antisemitisme i Lex på lex.dk. Hentet 2. november 2024 fra https://lex.dk/antisemitisme</ref>

== Er antisemitisme en form for rasisme? ==
Antisemittisme er forstått som en form for [[rasisme]]...

[[Antijudaisme]], som er en religiøst motivert fiendtlig holdning til [[jødedom]]men.<ref>Simonsen, Kjetil Braut. (2018, 5. desember). Den kristne antijudaismen. I Store norske leksikon. Hentet 31. juli 2019 fra https://snl.no/Den_kristne_antijudaismen</ref> <ref>{{ Kilde bok | forfatter = Poliakov, Léon (1910-) | utgivelsesår = 1978 | tittel = Rasisme | isbn = 8252108172 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Samlaget | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012121007127 | side =163 }}</ref> Den er beslektet med antisemittismen, som er et nyere fenomen og i første rekke rasistisk motivert. Antijudaismen har spilt en stor rolle i [[kristendom]]mens historie.

== Er kritikk av Israel antisemitisme? ==
Kritikk av Israel og israelske myndigheter kan være kraftig, ensidig og ubalansert uten å være antisemittisk. Samtidig er det eksempler på at det som oppfattes som negative handlinger utført av staten Israel, beskrives som resultat av iboende, negative karaktertrekk hos jøder, noe som kan være antisemittisk. Det hender med andre ord at Israelkritikk inkluderer antisemittiske forestillinger, og at ytringer med antisemittisk innhold fremmes i enkelte sammenhenger kamuflert som «antisionisme». Jøder i Norge har også opplevd å bli stilt til ansvar for staten Israels politikk. Undersøkelser de siste årene har vist at norske 
jøders erfaringer med antisemittisme i stor grad kan knyttes til den israelsk-palestinske konflikten, og flere norske jøder opplever at de holdes personlig ansvarlig for Israels politikk.<ref>Kommunal- og moderniseringsdepartementet: Handlingsplan mot  antisemittisme 2021–2023 – en videreføring. - https://www.regjeringen.no/contentassets/9c3f6754f04844da971a26331b732b3f/209394-antisemittisme-web.pdf.</ref>

==Kjennetegn==
{{sitat|«Jøde» er en utvetydig betegnelse bare i antisemitters øyne.|[[Imre Kertész]]<ref>{{Kilde avis|tittel=The language of exile|avis=The Guardian|url=http://www.theguardian.com/books/2002/oct/19/featuresreviews.guardianreview12|besøksdato=2017-09-24|etternavn=Kertész|fornavn=Imre|dato=2002-10-19|språk=en-GB|issn=0261-3077}}</ref>|right}}
[[Fil:Der Sieg des Judenthums ber das Germanenthum vom nicht confessionellen Standpunkt aus betrachtet (IA dersiegdesjudent00marr 0).pdf|thumb|[[Wilhelm Marr]]s antisemittiske ''Der Sieg des Judenthums über das Germanenthum''.]]
Den amerikanske [[Sosiologi|sosiologen]] [[Helen Fein]] definerer antisemittisme som oppfatninger og handlinger rettet mot jødene som kollektiv og som har til hensikt å distansere, fortrenge eller ødelegge jødene fordi de er jøder. Hun betrakter antisemittismen som et kulturelt fenomen. [[Det Norske Akademis ordbok]] definerer antisemittisme som «fiendtlig, hatsk innstilling til jøder eller jødedommen ; jødehat». Betegnelsen antisemittisme skal første gang ha vært brukt av [[Wilhelm Marr]] i boken ''Der Sieg des Judenthums über das Germanenthum'' (1879). [[Theodor W. Adorno]] beskrev antisemittisme som «ryktet om jødene» preget av fleksible eller «mobile» fordommer og irrasjonelle fantasiforestillinger.<ref name="Dingstad" /><ref>https://naob.no/ordbok/antisemittisme</ref> 

Antisemittisme er en fiendtlig eller hatefull holdning til eller forestilling om jøder som kategori, eller jøder som jøder. Dette kan komme til uttrykk som diskriminering, trakassering og vold.<ref name=":1">Klug, Brian (2003). The collective Jew: Israel and the new antisemitism. ''Patterns of Prejudice,'' 37(2), 117-138.</ref><ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=antisemittisme|oppslagsverk=Store norske leksikon|url=http://snl.no/antisemittisme|besøksdato=2017-09-24|etternavn=Simonsen|fornavn=Kjetil|dato=2015-04-29|språk=no}}</ref><ref name=":6" /> Antisemittisme kan være knyttet til jødedommen som religion og det kan være knyttet til forestillinger om jøder som en [[rase]].<ref name=":2" /> Ifølge [[Brian Klug]] handler ikke antisemittisme om jøder som enkeltpersoner eller som gruppe, men om forestilling om jøder.<ref>: Brian Klug (2013) Interrogating ‘new anti-Semitism’, ''Ethnic and Racial Studies'', 36:3, 468-482, DOI: 10.1080/01419870.2013.734385 </ref>

Antisemittismen kjennetegnes ifølge [[Håkon Harket|Harket]], [[Trond Berg Eriksen|Eriksen]] og [[Einhart Lorenz|Lorenz]] ved at jødene kollektivt som rase, nasjon eller som sosialt definert gruppe tillegges uforanderlige egenskaper. Den gamle antisemittismen, antijudaismen, var en form for religionskritikk kombinert med forestillinger om jødisk moral og livsstil. Den moderne antisemittismen fra slutten av 1800-tallet tok i bruk gamle [[myte]]r og fordommer, og utviklet en rasebasert antisemittisme med jødene som motsetning til «[[arier|arierne]]». I den østeuropeiske nasjonalismen ble jødene betraktet som rotløse [[parasitt]]er.  Etter andre verdenskrig og opprettelsen av staten [[Israel]] har antisemittisme også vært knyttet til [[palestinerne]]s skjebne og til ulike grader av [[holocaustbenektelse]], blant annet blir jødene i den forbindelse beskyldt for å overdrive holocaust for vinne sympati og andre fordeler. Antisemittisme kan også være koblet til eller forkledd som [[antisionisme]], kritikk av eller motstand mot staten Israel. Denne siste varianten forekommer særlig på den politiske venstresiden og blant muslimer.<ref name=":0">{{Kilde avis|tittel=Det evige jødehat|avis=forskning.no|url=http://forskning.no/historie-holocaust-boker-nazisme/2008/02/det-evige-jodehat|besøksdato=2017-09-24|etternavn=Haavardsholm|fornavn=Jørgen|dato=13. november 2005|side=|språk=nb|sitat=Idéhistorisk har det vært vanlig å skille mellom et kristent og et sekulært begrunnet jødehat. Det sekulære jødehatet kan være ideologisk, nasjonalistisk eller rasistisk begrunnet. Disse formene lever videre i beste velgående. Den kristne varianten, at jødene var skyld i Jesu død på korset, er fortsatt levende i mange kristne miljøer i Øst-Europa, men stort sett blitt avleggs i vår tid Vest-Europa. Antisemittismens historie har etter annen verdenskrig særlig vært knyttet opp mot staten Israels fremferd overfor palestinerne, mistenkeliggjøring av jødenes egen understreking av det unike ved Holocaust i menneskehetens historie og enkelte historikeres forsøk på å underkjenne dødsleirenes eksistens.}}</ref>

[[Konspirasjonsteori]] har vært en viktig ingrediens i antisemittismen. Siden 1700-tallet har det versert forestillinger om jødenes plan for verdensherredømme blant annet gjennom liberalisme og demokrati som skulle undergrave både kirken og monarkiet. Konspirasjonsteorier fikk ny kraft etter [[den russiske revolusjonen]] der revolusjonen ble fremstilt som en jødisk konspirasjon.<ref name=":5" /> Konspirasjonsteorier har vært et viktig innslag i antisemittismen også i førmoderne tid for eksempel i middelalderen ble jøder fremstilt som en trussel mot kristendommen og majoritetsbefolkningen. På 1800-tallet kom rasistiske og nasjonalistisk motiver inn i tillegg eller fortrengte de religionsbaserte begrunnelsene.<ref name="Simonsen2017" />

Det er vanlig å skjelne mellom førmoderne antijudaisme og moderne antisemittisme. I den eldre antijudaismen ble forskjellen mellom jøder og kristne knyttet til religion og for eksempel jøder som kom til Danmark og Sverige på 1600-1700-tallet kunne bli værende om de lot seg døpe. I den senere antisemittismen ble forskjellen også knyttet til kultur, økonomi, politikk og biologi (forstillingen om jøder som en rase).<ref name="Dingstad" />

== Historikk ==
[[Fil:Judensau Blockbuch.jpg|miniatyr| Den tyske [[Judensau]], det vil si «jødesugge» eller «jødepurke», framstilt på et [[tresnitt]] fra 1400-tallet. Jødene på bildet bærer flate hatter med spiss som var påbudt jødemerke i deler av det katolske Europa i middelalderen.]]
[[Fil:1543 On the Jews and Their Lies by Martin Luther.jpg|miniatyr|Kirkereformatoren [[Martin Luther]]s bok ''Om jødene og deres løgner'' (tysk: ''Von den Jüden und iren Lügen'') fra [[1543]] var typisk for den kristne [[antijudaisme]]n i samtida.]] 
[[Fil:Wandering Jew.jpg|miniatyr|Legendefiguren [[den vandrende jøde]] spiller på forestillinga om at jødene var et folk uten eget land. Bildet er fra ca. 1850 og viser en karikert jøde med krokenese og langt hår og skjegg.]]
[[Fil:1910s antisemitic flier Andrei Yushchinsky.jpg|miniatyr|Dette flygebladet, som ble laget i forbindelse med Beilis-saken i 1913 da en [[ukrainsk]] jøde var anklaget for rituelt barnemord, advarer kristne foreldre og barn i [[Kyiv]] i Russland mot byens jøder under deres påskefeiring.]]
[[Fil:Dearborn Independent antisemitic.jpg|miniatyr|Den amerikanske bilfabrikanten [[Henry Ford]]s avis ''The Dearborn Independent'' var kjent for sin antisemtittiske linje. Denne faksimilen fra 1920 viser oppslaget «Den internasjonale jøde: verdens problem»]]
[[Fil:Anti-Semitismus 1933.jpg|miniatyr|1. april 1933 ble det satt i gang en [[Nasjonalsosialisme|nasjonalsosialistisk]] [[boikott]] av jødiske butikker over hele Tyskland. Bildet viser en [[Sturmabteilung|SA-mann]] på vakt utenfor en jødisk forretning i [[Berlin]]. Plakatteksten lyder: ''Tyskere! Beskytt dere! Kjøp ikke av jøder!'']]
[[Fil:"Nebuď služobníkom žida"—Slovak propaganda poster.jpg|miniatyr|En [[Republikken Slovakia|slovakisk]] propagandaplakat som ber leseren om å «ikke være jødens trell» {{lang-sk|''Nebuď služobníkom žida''|div}}]]
[[Fil:Anti-Semitism Klapeida.jpg|miniatyr|Anti-jødisk tagging i [[Klaipėda]] i [[Litauen]], 2005. ''Juden 'raus'' og ''Hasse'' betyr «Jøder ut!» og «hat» på [[tysk]]. Dobbelt-s-ene i ''hasse'' er formet som ss-runene til [[Schutzstaffel]] fra det nasjonalsosialistiske Tyskland. Etter [[holocaust i Litauen]] er det nesten ingen jøder igjen i landet.]]

Den tidligste kjente bruken av ordet antisemittisme kom i 1879 av Wilhelm Marr i forbindelse med pamfletten ''Der Weg zum Siege des Germanenthums über das Judenthum''. Samme år opprettet han ''Antisemiten-Liga'', den første tyske organisasjon stiftet spesielt for å slåss mot den angivelige trusselen som jødene utgjorde mot Tyskland. Marr var ingen original tenker, og ordet kan ha vært i bruk før dette.<ref name="Levy24">Levy, Richard S. (2005): [https://books.google.no/books?id=Tdn6FFZklkcC&pg=PA71&redir_esc=y#v=onepage&q&f=false ''Antisemitism: A Historical Encyclopedia of Prejudice and Persecution''], bind 1, ABC-CLIO, s. 24</ref> I normal språkbruk benyttes begrepet «antisemittisme» bare om hat mot mennesker av jødisk opprinnelse; men både [[hebraisk]] og [[arabisk]] er [[Semittiske språk|semittiske]] [[språk]], så betegnelsen er en sammenblanding av et [[lingvist]]isk begrep og et politisk begrep. Brian Klug viser til at det har vært antisemittisk støtte til [[sionisme]]ns ønske om en egen jødisk stat.<ref name=":1" /> [[Edward Said]] argumenterte i 1978 for at [[orientalisme]] og antisemittisme har viktige likhetstrekk.<ref name=":5">Døving, C. A. (2010). Anti-Semitism and Islamophobia: A Comparison of Imposed Group Identities. ''Tidsskrift for Islamforskning'', 4(2), 52-76.</ref> Mulige eller påståtte likhetstrekk mellom [[islamofobi]] og antisemittisme er også omdiskutert.<ref name=":2">Bravo López, F. (2011). Towards a definition of Islamophobia: Approximations of the early twentieth century. ''Ethnic and Racial Studies,'' 34(4), 556-573.</ref>

Diskrimineringen og forfølgelsen av jøder som sosial og religiøs gruppe, antijudaisme, har en århundrelang historie i [[kristendom]]men, særlig i Europa og Russland. I første rekke ble selve jødedommen fordømt, men også jødene som [[Folkeslag|folk]] ble beskyldt, blant annet for å være født med mindreverdige karaktertrekk som sluhet, grådighet og upålitelighet. Bakgrunnen for disse påstandene ligger i den bokstavtro tolkningen av Jesu angrep på jødiske kremmere i tempelet. Jøder var som ikke-kristne utelukket fra å bli ansatt i det offentlige, i kirken og i militæret. Fordrevet fra sitt hjemland dannet de over mange hundre år minoritetsgrupper i de fleste europeiske land. Ettersom de sjelden eide egen jord, livnærte de seg som forretningsmenn og pengeutlånere, og ble derfor lett syndebukker i nedgangstider. Etter at kristendommens livssyn ble moderert i opplysningstiden, endret antisemittismen seg gjennom sosialistiske og kommunistiske filosofer som [[Pierre-Joseph Proudhon]] og [[Karl Marx]].

=== Jøder, kristne og muslimer ===
Den kristne antisemittismen har utgangspunkt i forestillingen om at jødene var skyld i [[Jesus]] død på korset. Dette motivet er fortsatt levende i mange kristne miljøer i Øst-Europa, men dette grunnlaget for antisemittisme er lite utbredt i Vest-Europa.<ref name=":0" /> Den kristne antisemittismen har også være begrunnet med jødenes motvilje mot å ta til seg den kristne lære og allerede i år 388 ble en synagoge i Syria brent av kristne. Middelalderens [[korstog]] var begrunnet med å gjenvinne [[det hellige land]] fra hedningene (der det ikke ble skjelnet særlig mellom jøder og muslimer). I Nord-Europa ble jødene på samme tid forsøkt tvangsomvendt. Martin Luthers senere skrifter inneholder sterkt jødefiendtlige utsagn, og Luther ville bare akseptere jøder som lot seg omvende.<ref name="Lorentz">{{Kilde www|url=http://www.hlsenteret.no/kunnskapsbasen/folkemord/folkemord-under-nazismen/bakgrunn/ideologi/antijudaisme|tittel=Antijudaisme|besøksdato=2018-05-31|forfattere=Lorentz, Einhart|dato=18. oktober 2011|språk=no|verk=www.hlsenteret.no|forlag=|sitat=|arkiv-dato=2018-06-25|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20180625075225/http://www.hlsenteret.no/kunnskapsbasen/folkemord/folkemord-under-nazismen/bakgrunn/ideologi/antijudaisme|url-status=yes}}</ref> I sin bok ''Om jødene og deres løgner'' fra 1543 identifiserte Luther jøder som [[djevelen]].<ref>[https://fritanke.no/kirkereformator-martin-luther-om-joder-giftslanger-blodhunder-blasfemikere-og-lognere/19.10374 Kirsti Bergh: ''Kirkereformator Martin Luther om jøder'']</ref>

Rykter om jødiske ritualmord dukke jevnlig opp i europeisk middelalder.<ref>[https://www.journals.uchicago.edu/doi/abs/10.2307/3040759?journalCode=spc John McCulloh: ''Jewish Ritual Murder; William of Norwich'']</ref> Blant de mest kjente er drapet på William fra [[Norwich]] i 1144.<ref>[https://www.britannica.com/biography/William-of-Norwich «William of Norwich», ''Britannica'']</ref> Fra nyere tid kjennes «Beilis-saken» fra [[Kyiv]], der jøden Menahem Mendel Beilis (1874–1934) i 1911 ble anklaget for drap på en tolv år gammel gutt.<ref>[https://www.jewishvirtuallibrary.org/menahem-mendel-beilis Beilis-saken i Kyiv]</ref>

I tillegg til religiøse motiver hadde den kristne antisemittismen sosiale og økonomiske sider.<ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=Den kristne antijudaismen|oppslagsverk=Store norske leksikon|url=http://snl.no/Den_kristne_antijudaismen|besøksdato=2018-05-31|etternavn=Simonsen|fornavn=Kjetil|dato=2016-09-27|språk=no}}</ref>

===Kristendom===
I [[det nye testamentet]] står det «jødene som drepte Herren Jesus». I [[Johannes åpenbaring]] brukes uttrykket «Satans synagoge». Den kristne og kirkelige antijudaismen har sitt ideologiske grunnlag i slike passasjer i det nye testamentet.<ref name="Leirvik" />

I [[Den katolske kirke|den katolske kirken]] hadde antisemittismen lenge preg av offisiell politikk fordi antisemittismen ble fremmet av lederskapet blant andre flere [[Pave|paver]]. Dette var blant annet basert på fordommer og forestillinger om konspirasjoner mot kristendommen. Langfredagsbønnen rettet mot ''perfidis Judaeis'' (svikefulle eller troløse jøder) ble brukt til 1970 etterhvert i neddempede utgaver. [[Pius XII]] regnes som nokså passive mens jødeforfølgelsene og holocaust pågikk. På 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet arbeidet den katolske kirke mot kulturell og politisk modernitet, og den katolske kirken tilla jødene en sentral og destruktiv rolle i moderniteten. Den anti-jødiske holdningen fikk særlig gjennomslag i land med dominerende katolsk nasjonalkirke.<ref name=":9">{{Kilde artikkel|tittel=Katolsk jødefiendtlighet – et ufullført oppgjør|publikasjon=Kirke og Kultur|doi=10.18261/kok.128.3.2|url=https://www.idunn.no/doi/10.18261/kok.128.3.2|dato=2023-09-22|fornavn=Ola|etternavn=Tjørhom|serie=3|språk=no|bind=128|sider=203–224|issn=0023-186X|besøksdato=2024-01-05}}</ref>

[[Ola Tjørhom|Ola Tjørholm]] skriver at pavekirken var tvetydig overfor jødene: Fra tidlig middelalder var holdningen at jødene skulle vernes mot forfølgelser og overgrep, samtidig skulle jødene gjerne skilles fra kristne med klesplagg eller merker og jødene burde omvendes til kristendom.<ref name=":9" />

=== Muslimske lands forhold til nazistenes jødeforfølgelser===
'''TEKSTEN ER MAGINALT INNENFOR TEMAET AANTISEMITISME - strykes?'''
Både islam og kristendom har på religiøst grunnlag et forhold til jødedommen. Da [[Muhammed]] sto frem som profet var det godt etablerte jødiske samfunn på [[den arabiske halvøy]] blant annet i [[Medina]] og Khaybar. Det grunnleggende budskapet i [[Koranen]] er at Muhammeds budskap bekreftet, korrigerte og kompletterte de eksisterende bibelske skriftene. Jøder og kristne blir respektfullt omtalt som «bokens folk». I [[sure]] 5: 44–49 blir jøder og kristne oppfordret til å være lojale mot sine respektive skrifter slik at de vennskapelig kan konkurrere med muslimene om gode gjerninger. Andre deler av Koranen kritiserer jødene for å rote til den guddommelige åpenbaringen. I løpet av Muhammeds tid ble forholdet til jødene mer anstrengt blant annet ved at bønneretningen ble endret fra [[Jerusalem]] til [[Mekka]]. Da Muhammed etablerte Medina som sin maktbase var forholdet til de jødiske stammene i byen et vanskelig punkt. I Medinakonstitusjonen ble jøder og muslimer omtalt som et fellesskap, ''umma'', under Muhammeds ledelse med fulle religiøse og økonomiske retter for jødene. Da Muhammed innledet krig med Mekka ble jødene i Medina anklaget for å gå bak ryggen på Muhammed. Under et blodig oppgjør i Medina ble jødene fordrevet fra byen. I oasebyen Khaybar ble jødene tvunget til å underkaste seg og betale avgift.<ref name="Leirvik" /> 

I muslimske land har jøder, kristne og noen andre religiøse grupper spesiell status som beskyttet minoritet, ''dhimmi'', med religionsfrihet og juridisk selvstendighet i familierettslige saker.{{tr}} Generelt har jødene hatt bedre betingelser under islamsk styre enn under kristent.{{tr}} For sin tid var betingelsene for jødene relativt generøse i de islamske landene. I flere islamske riker kunne både jøder og kristne inneha de fleste høye statlige embeter.<ref name="Leirvik">{{Kilde www|url=https://www.idunn.no/doi/abs/10.18261/ISSN1504-3002-2011-01-04|tittel=Antijudaisme i brytning med toleranse i islamsk tradisjon {{!}} KoK|besøksdato=2022-05-15|forfattere=[[Oddbjørn Leirvik]]|språk=no|verk=Kirke og Kultur|doi=10.18261/issn1504-3002-2011-01-04}}</ref>

Den islamske [[Antijudaisme|antijudaismen]] blir beskrevet som historisk mindre ondsinnet enn den kristne (''unquestionably historically less malicious than traditional Christian anti-Judaism'').{{tr}} I førmoderne tid ble jøder og kristne beskrevet som ''Ahl al-Kitab'' ([[bokens folk]]) og dermed definert som ''dhimmi'' (beskyttet) med religionsfrihet innenfor islamske riker. Spesielle regler for jøder (som at de bare kunne bruke esler og ikke hester) skapte i flere områder en diskriminering og markering av at det var en underordnet religion.{{tr}} [[Blodanklage]]n mot jødene kom til den islamske verden fra de gresk-kristne i [[det osmanske riket]] under [[Mehmet II]]. Under det osmanske rikets oppløsning fra slutten av 1800-tallet ble antisemittisk litteratur spredd fra Europa til Midtøsten. Lokale kristne spredte på slutten av 1800-tallet antisemittisk materiale av europeisk opphav i [[Midtøsten]].{{tr}} I 1930-årene og under andre verdenskrig inspirerte nazister og fascister i Europa fremveksten av bevegelser i den arabiske verden.{{tr}} [[Haj Amin al-Husseini]], [[stormufti|stormuftien]] av [[Jerusalem]], regisserte anti-jødiske opptøyer i [[Palestinamandatet]] og allierte seg med [[Adolf Hitler]].{{tr}} Dette hadde bakgrunn i tilspisset konflikt mellom innfødte palestinere og innvandrede sionister.<ref name="Judaken" />{{rp|side=541}}<ref name="Leirvik" />

Etter [[Maurere|maurernes]] erobring av [[al-Andalus]] i år 711 fikk den innfødte befolkningen i stor utstrekning beholde sin religion og sine skikker under religiøst tolerante islamske herskeren. Trolig fikk maurerne hjelp av jøder til å krysse [[Gibraltarstredet]].{{tr}} Under maurerne i Spania var det mange jøder i ledende stillinger i statsadministrasjonen og jødene der hadde en omfattende intellektuell produksjon blant annet gjennom samarbeid med kristne og muslimer. De første sefardiske jødene hadde trolig ankommet mens [[den iberiske halvøy]] var under [[Romerriket]], som handelsfolk eller flyktninger etter ødeleggelsen av [[Det andre tempelet i Jerusalem|tempelet i Jerusalem]] i år 70. Etter at den mauriske kontrollen over store deler av Iberia gikk tapt til kristne herskere, var det på 1100-1200-tallet en periode med relativt fredelig sameksistens (spansk: ''La Convivencia'') mellom folkegruppene. Etter 1492 (''[[Reconquista]]'') ble jøder og muslimer tvangskonvertert eller deportert. Av en jødisk befolkning på kanskje {{formatnum:400000}} i Iberia, ble omkring {{formatnum:160000}} i henhold til [[Alhambra-dekretet]] (spansk: ''Decreto de la Alhambra''). Fordrevne jøder søkte tilflukt under islamske herskere i Marokko, [[Sarajevo]], Istanbul eller [[Thessaloniki]].<ref>Díaz-Mas, P. (1992). ''Sephardim: The Jews from Spain''. University of chicago Press.</ref><ref>Kamen, H. (1988). The Mediterranean and the expulsion of Spanish Jews in 1492. ''Past & Present,'' (119), 30-55.</ref><ref name="Adams">Adams, S. M., Bosch, E., Balaresque, P. L., Ballereau, S. J., Lee, A. C., Arroyo, E., ... & Carracedo, A. (2008). [https://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0002929708005922 The genetic legacy of religious diversity and intolerance: paternal lineages of Christians, Jews, and Muslims in the Iberian Peninsula]. ''The American Journal of Human Genetics'', 83(6), 725-736.</ref><ref name="Leirvik" /> Jødeforfølgelsene i det katolske Spania etter 1492 hadde dels rasebiologiske aspekter som ligner på nazistenes 400 år senere.<ref name="Lorentz" /> 

Etter fordrivelsen fra det [[katolske]] Spania tok mange [[sefardiske jøder]] imot [[Sultan|sultanens]] invitasjon og slo seg ned i [[Istanbul]].{{tr}} Under det osmanske ''millet''-systemet levde jødene i stor grad innenfor et selvstyrt område med egne lover.<ref>Stillman, Y. K., & Stillman, N. A. (red.). (1999). ''From Iberia to diaspora.'' Studies in Sephardic history and culture (Vol. 19). Brill.</ref> Ved sultanens hoff tjenestegjorde mange jøder blant annet som tolker.<ref>Schroeter, D. J. (2002). ''The Sultan's Jew: Morocco and the Sephardi World''. Stanford University Press.</ref> [[Konstantinopel]] hadde en jødisk samfunn før den osmanske erobringen i 1453.<ref>Rozen, M. (2010). ''A History of the Jewish Community in Istanbul: The Formative Years, 1453-1566'' (Vol. 26). Brill.</ref> 

[[Thessaloniki]] ble rundt 1500 et sentrum for [[sefardisk]]e jøder som ble fordrevet fra spansk territorium i 1492. Det var en viss innvandring av jøder fra andre deler av [[Balkan]] til Thessaloniki, særlig etter at sultanen på 1800-tallet mistet herredømmet over Bulgaria, [[Serbia]] og Hellas, mens Thessaloniki forble osmansk. Jødene søkte da tilflukt i områder under osmansk kontroll.{{tr}} Etter [[Pogrom|pogromene]] i Russland i 1881 og 1903 søkte en del jøder fra Russland tilflukt der.{{tr}} Thessaloniki kom under gresk herredømme i 1913 etter [[Balkankrigene]]. Før første verdenskrig hadde byen rundt 150.000 innbyggere hvorav omtrent halvparten var jødiske.{{tr}} Etter at Thessaloniki ble innlemmet i [[Hellas]], søkte myndighetene å «hellenisere» byen. Etter [[første verdenskrig]] gjorde tilstrømming av etniske grekere fra det østlige [[Trakia]] og fra [[Anatolia]] til at jødene ble i mindretall i Thessaloniki som fikk en overveiende etnisk gresk befolkning. Blant etniske grekere vokste det i mellomkrigstiden frem nasjonalistiske og til dels antisemittiske bevegelser som angrep jødiske innbyggere.<ref name="Chandrinos" /><ref>{{Kilde artikkel|tittel=The “Mother of Israel” or the “Sephardi Metropolis”? Sephardim, Ashkenazim, and Romaniotes in Salonica|publikasjon=Jewish Social Studies|doi=10.2979/jewisocistud.22.1.03|url=https://www.jstor.org/stable/10.2979/jewisocistud.22.1.03|dato=2016|fornavn=Devin E.|etternavn=Naar|serie=1|bind=22|sider=81–129|issn=0021-6704|besøksdato=2021-06-10}}</ref><ref name="Saltiel">{{Kilde oppslagsverk|tittel=A City against Its Citizens? Thessaloniki and the Jews|url=https://www.cambridge.org/core/books/holocaust-in-greece/city-against-its-citizens-thessaloniki-and-the-jews/5F0B83FD59588F61C36517A96AB187A1|utgiver=Cambridge University Press|oppslagsverk=The Holocaust in Greece|dato=2018|besøksdato=2021-06-13|isbn=978-1-108-47467-2|side=113–134|doi=10.1017/9781108565776.007|fornavn=Leon|etternavn=Saltiel|redaktørfornavn=A. Dirk|redaktøretternavn=Moses}}</ref> Under [[holocaust i Hellas]] ble 95 % av jødene i Thessaloniki drept etter at den tyske okkupasjonsmakten deporterte dem til utryddelsesleirene.<ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=The German Occupation and the Holocaust in Greece: A Survey|url=https://www.cambridge.org/core/books/holocaust-in-greece/german-occupation-and-the-holocaust-in-greece-a-survey/10FC0F5A055B45EE5ACA24871CAC25CB|utgiver=Cambridge University Press|oppslagsverk=The Holocaust in Greece|dato=2018|besøksdato=2021-06-07|isbn=978-1-108-47467-2|side=15–35|doi=10.1017/9781108565776.003|fornavn=Iason|etternavn=Chandrinos|redaktørfornavn=A. Dirk|redaktøretternavn=Moses}}</ref><ref name="Bowman">Bowman, S. B. (2009). ''The Agony of Greek Jews, 1940–1945.'' Stanford University Press.</ref><ref>{{Kilde bok|url=https://www.cambridge.org/core/books/holocaust-in-greece/B259B4BB77AC98B6CD1DFAE4252236B9|tittel=The Holocaust in Greece|dato=2018|utgiver=Cambridge University Press|isbn=978-1-108-47467-2|redaktør-etternavn=Antoniou|redaktør-fornavn=Giorgos|redaktør2-etternavn=Moses|redaktør2-fornavn=A. Dirk|utgivelsessted=Cambridge|doi=10.1017/9781108565776}}</ref>

''[[Sions vises protokoller]]'' ble oversatt til arabisk på 1920-tallet, og en arabisk oversettelse av Hitlers ''[[Mein Kampf]]'' ble utgitt på 1930-tallet.{{tr}} Fra 1938 satte nazi-regimet i Tyskland i gang propaganda i Midtøsten som et ledd i mobiliseringen mot Storbritannia og britiske interesser i området.{{tr}} Antijødiske holdninger ble spredt fra Europa og adoptert av [[Det muslimske brorskapet]] i [[Egypt]].<ref name="Leirvik" />

=== Antisemittisme gjennom historien ===
Jødehatet har tatt mange former gjennom historien. Ett eksempel er den [[katolsk]]e kirkes påbud fra ... om at jødene måtte [[stigmatisering|merkes]] og bære tydelige kjennetegn, blant annet karakteristiske flate, spisse hatter eller ''Judenflecken'', «jødeflekker», runde tøymerker som måtte sys på kappene.{{tr}} Ulike hatte- og merkepåbud gjaldt fra 1215 til 1789 både for jøder og arabere, og til dels også [[Magiker|magikere]], utenfor [[ghetto]]ene der de var henvist til å bo. Tilsvarende påbud om synlig merking er i vår tid særlig kjent i form av den gule [[davidstjerne]]n som jøder måtte bære i Tyskland og det okkuperte Europa fra 1942 til 1945.

Et annet tydelig eksempel på historisk antisemittisme er det såkalte ''[[Judensau]]''- motivet («jødepurka»), det vil si bilder og skulpturer av jøder i omgang med svin og andre «urene» dyr.{{tr}} Motivet er kjent både fra karikaturer og [[kirkekunst]] fra 1300-tallet og fram til 1900 - hvor?.{{tr}}

Den tyske [[Filosofi|filosofen]] [[Johann Gottlieb Fichte]] skrev i 1793 at jødene dannet en stat i staten, og derfor ikke burde få borgerretter.<ref name=":1" />

====Nord-Europa fra 1880====
Den moderne antisemittismen oppsto etter opphevingen av den lovbestemte diskrimineringen av jøder i Tyskland og [[Østerrike]].{{tr}} Voksende antisemittisme fra rundt 1880 førte til at mange jøder tvilte på at assimilasjon var frigjørende.{{tr}} I forbindelse med riksdagsvalget i 1893 fikk antisemittiske partier et oppsving hvorpå antisemittismen ikke hadde noe særlig fremgang i Tyskland.{{tr}} I [[Ungarn]], Østerrike og [[Frankrike]] fikk antisemittismen større utbredelse.<ref name="Dingstad" /> Rundt 1900 var antisemittismen særlig tydelig i Frankrike (slik det blant annet kom frem i [[Dreyfus-saken]]), mens Tyskland var klart mer liberalt.<ref>{{Kilde www|url=https://www.idunn.no/doi/abs/10.18261/ISSN1504-2944-2014-03-05|tittel=Integrering anno 1904 Rabbinar Aschkanaze og Kongeriget Norges Grundlov paa hebraisk {{!}} HT|besøksdato=2022-05-14|forfattere=Aschim, Anders|dato=2014|språk=no|verk=Historisk tidsskrift|doi=10.18261/issn1504-2944-2014-03-05}}</ref> Ett av de tyske vilkårene for [[våpenhvile]] med [[Romania]] i 1918 var at jødene skulle få borgerrettigheter på like fot med andre rumenere, og dette tyske kravet inngikk i [[Versaillestraktaten]].<ref>Magne Solheim: ''I skuggen av hakekross, hammar og sigd'' (s. 69-70), Luther forlag, ISBN 82-531-9264-9</ref>

I Sverige var [[August Strindberg]] en ledende antisemitt på 1880-tallet.<ref name="Dingstad" /> Strindberg var talsmann for den typen antisemittisme som ble spredt med utgangspunkt i [[Richard Wagner]] og [[Bayreuth]]-miljøets kulturteorier.{{tr}} Strindberg hentet sine antisemittiske ideer særlig fra den tyske journalisten [[Wilhelm Marr]] og hans bok ''Der Sieg des Judentums über das Germanentum'' (1880). Han beundret Wagner og hentet forestillingen om «jødifisering» av Tyskland fra ''[[Das Judenthum in der Musik]]''.{{tr}} Wagner var overbevist om at jøder var ute av stand til å forstå «nasjonal kunst» og at jødene hadde en farlig innflytelse på kulturen; disse ideen ble utbredt i Sverige. Arthur Engberg, redaktør i det [[sosialdemokrat]]iske avisen ''Arbetet'', skrev antisemittiske artikler.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=‘A Wagner for the Jews’: Moses Pergament, Richard Wagner and anti-Semitism in Swedish cultural life in the interwar period|publikasjon=Scandinavian Journal of History|doi=10.1080/03468755.2013.783505|url=https://doi.org/10.1080/03468755.2013.783505|dato=2013-05-01|fornavn=Henrik|etternavn=Rosengren|serie=2|bind=38|sider=245–261|issn=0346-8755|besøksdato=2022-05-11}}</ref> Strindbergs antisemittisme var godt kjent i samtiden og ''Det nya riket'' (1882) fikk [[Edvard Brandes]] til å bryte kontakten med Strindberg. Hans [[misogyni]] (kvinnehat) er velkjent og mye studert.<ref>Gedin, D. (2019). Strindberg skönmålad–antisemitism, misogyni, personförföljelse och kanonisering. Jan Balbierz (red.) ''Strindberg and the Western Canon''. Jagiellonian University Press</ref>

Antisemittismen i Europa tiltok fra rundt 1890 og hadde blant sammenheng med [[konspirasjonsteori]]er som ''[[Sions vises protokoller|Sions Vises protokoller]]'' og [[Dreyfus-saken]].<ref name=":8" /> ''Sions Vises protokoller'' kom første gang ut i 1903 i Russland og ga seg ut for å være referater fra hemmelige møter blant jøder som planla å sikre seg verdensherredømme. I [[tsar|tsarens]] [[Russland]] ble protokollene brukt av konservative og høyreradikale politikere i kamp mot liberale og sosialister, og spredt særlig etter [[oktoberrevolusjonen]] i 1917. I Tyskland ble protokollene utgitt i 1920 og trykt i 100.000 eksemplarer det første året.<ref name="Simonsen2017" /> I forbindelse med Dreyfus-saken introduserte [[Anatole France]] også begrepet [[xenofobi]], «fremmedfrykt».<ref>[[Christine Amadou|Amadou, Christine]]: «De fremmede iblant oss» (s. 12-13). ''[[Klassekampen]]'' nr. 130. Mandag 11. juni 2018.</ref> [[Theodor Herzl]] mente at en egen stat for jødene etter hvert var nødvendig.{{tr}} 

Storbritannias statsminister [[Arthur Balfour]] fikk i 1905 gjennomført en fremmedlov som særlig tok sikte på å begrense antallet østeuropeiske jøder som søkte tilflukt i Storbritannia. Balfour mente at [[bolsjevisme]] og lignende avvik kunne spores direkte til jøder.<ref name=":1" /> Det har forekommet betydelig overlapping mellom antisemittisme og antikommunisme i forestillingen om «judeo-kommunisme».<ref>Gerrits, A. (1995). Antisemitism and anti‐communism: The myth of ‘Judeo‐Communism’in eastern Europe. ''East European Jewish Affairs'', 25(1), 49-72.</ref> Et utkast til en artikkel av [[Winston Churchill]] fra 1937 uttrykte anti-jødiske [[stereotypi]]er, blant annet at jøder er blodsugere som tar ågerrenter (''Hebrew bloodsuckers''), og at jødene selv delvis var skyld i forfølgelsene fordi de ikke lot seg integrere. Utkastet var trolig skrevet av en ''[[ghostwriter]]'' som sympatiserte med [[Oswald Mosley]], og Churchill avviste det og stanset publiseringen.<ref>{{Kilde avis|tittel=Churchill took swipe at Jews in 1937 article|avis=The New York Times|url=https://www.nytimes.com/2007/03/11/world/europe/11iht-winston.4873300.html|besøksdato=2018-05-21|etternavn=Cowell|fornavn=Alan|dato=2007-03-11|språk=en-US|issn=0362-4331}}</ref><ref>{{Kilde www|url=http://www.theguardian.com/uk/2007/mar/11/highereducation.race|tittel=Historians clash over Churchill 'anti-Semitism'|besøksdato=2018-05-21|dato=2007-03-11|fornavn=David|etternavn=Smith|språk=en|verk=the Guardian}}</ref>

====Weimarrepublikken====
Antisemittismen tiltok etter «jødetellingen» i 1916.{{tr}} Under [[Weimarrepublikken]] økte antisemittismen i Tyskland, og toppet seg i forbindelse med den økonomiske krisen omkring 1923 og etter 1929.{{tr}} I [[Scheunenviertel (Berlin)|Scheunenviertel]] 5. november 1923 beskyldte agitatorer særlig østjødene for den vanskelige økonomiske situasjonen, jøder ble deretter hentet ut av sine boliger og banket opp, og forretninger ble plyndret og ramponert.{{tr}} Politiet i Berlin arresterte noen av jødene, men få fra mobben.{{tr}} I [[Bayern]] bodde under 10&nbsp;000 «østjøder» som ble utsatt for sjikane særlig etter revolusjonsforsøket i 1919. [[Gustav von Kahr]] innførte [[unntakstilstand]] høsten 1923 og gjennomførte raskt kartlegging og utvisning av «østjøder» fra delstaten. De tyske jødene var forskjelligartede og organisert i liberale, ortodokse og sionistiske grupper.<ref name=":4" /> 

De tyske sionistene mente at bevissthet om jødisk identitet og respekten det ville skape hos øvrige tyskere, kunne bidra til å dempe antisemittismen i Tyskland.{{tr}} En egen jødisk stat ville løse problemet.{{tr}} [[Walther Rathenau]] talte for at jødene burde assimileres i det tyske samfunnet og var motstander av sionisme.{{tr}} For antisemittene og antirepublikanere ble han et [[symbol]] på at Weimarrepublikken ga jøder adgang til landets politiske elite. Han ble myrdet av [[nasjonalsosialisme|nasjonalsosialister]] i 1922.<ref name=":4">{{Kilde bok|url=https://www.duo.uio.no/handle/10852/23751|tittel=Mellom «Deutschtum» og «Judentum» : sionistenes reaksjoner på antisemittismen i Tyskland 1919-1924|etternavn=Juel|fornavn=Kristian|utgiver=Universitetet i Oslo (masteroppgave)|år=2009|isbn=|utgivelsessted=|side=|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref>

====Nazistene i Tyskland====
{{se også|Tysklands historie (1933–1945)}}
Den nazistiske ideologien bygget på såkalt «[[apokalypse|apokalyptisk]] antisemittisme» som innebar en forestilling om en pågående eksistenskamp med «jødisk ånd», «jødisk verdensmakt» og jødene som «blodsfellesskap». En slik apokalyptisk antisemittisme handlet om mer enn hat og fordommer, som en fortolkningsramme for historiske hendelser. Nazistene skapte en forestilling om at «den internasjonale jødemakten» tilskyndet stormaktene til krig mot Tyskland for å knekke tyskerne og deres kultur, og [[andre verdenskrig]] kunne da fremstilles som en kamp mellom «det germanske» og «det jødiske». Denne verdensanskuelsen uttrykkes i ''[[Mein Kampf]]'' og Hitlers taler. [[NSDAP]]s partiprogram (vedtatt i 1920 og ikke senere endret) slo fast at nasjonalsosialistene skulle «bekjempe den jødisk-materialistiske ånd i oss og utenfor oss». Ifølge nazistene var «den jødiske ånd» skyld i fremveksten av det moderne og urbane samfunnet (med fallende fødselstall), samt [[likestilling|kvinnefrigjøring]], [[humanisme]], [[melankoli]], [[psykoanalyse]], kommunisme, sosialisme, demokrati, liberalisme, kapitalisme, [[abstrakt kunst]], [[jazz]] og moraloppløsning. Nazistenes antisemittiske konspirasjonsteoretiske forestillinger hadde til dels røtter i middelalderen og kristne antijudaiske ideer om jødene som «giftblandere» og «kristusmordere». Hitler hevdet selv at møtet med Wien gjorde ham til antisemitt.<ref>[https://cupola.gettysburg.edu/cgi/viewcontent.cgi?article=2017&context=student_scholarship Madeleine Neiman: ''An education in hate'']</ref> Ifølge [[Saul Friedländer]] var nazistenes antisemittisme basert både på forestillinger om biologisk rase (rasisme) og på historiske myter om jødene. I tillegg til et rasistisk element var nazistenes antisemittisme konspirasjonsteoretisk. De slaviske folkene i Øst-Europa ble av nazistene også betraktet rasistisk.<ref name="Syse">{{Kilde www|url=https://www.idunn.no/doi/abs/10.18261/issn.1504-3053-2016-01-02-10|tittel=Nazisme uten antisemittisme - Om fremstillingen av nazismen i norske skolebøker|besøksdato=2022-05-13|forfattere=Syse, Harald|dato=25. mai 2016|språk=no|verk=Nytt Norsk Tidsskrift|doi=10.18261/issn.1504-3053-2016-01-02-10}}</ref>

Etter [[valget i Tyskland juli 1932]] ble Hitler intervjuet av den britiske avisen ''[[The Times|Times]]'' og uttalte der at NSDAP ikke var et antisemittisk parti, men gikk inn for «Tyskland for tyskere». Hitler fremholdt at jødene ville bli behandlet ut fra sin holdning til NSDAP, mens jøder som støttet [[bolsjevisme]]n, ville bli behandlet som fiender.<ref>{{Kilde bok|url=https://www.jstor.org/stable/j.ctv2t4ds5|tittel=Raphael Lemkin and the Concept of Genocide|etternavn=Irvin-Erickson|fornavn=Douglas|dato=2017|utgiver=University of Pennsylvania Press|isbn=978-0-8122-4864-7|ref={{SfnRef|Irvin-Erickson2017}}}}</ref>

Jødene fikk skylden for marxismen og [[den russiske revolusjon]], men også for [[kapitalisme]]n, av nazistene ofte kalt «plutokratiet» (rikmannsveldet). «Jødeplutokratiet» var en [[metafor]] for England og «jødebolsjevismen» for [[Sovjetunionen]].<ref>Ingebjørg Aasta Erikstein: ''Antisemittisme er selvforsvar'' (s. 5)</ref> Kapitalismen var skyld i at [[middelklasse]]n mistet sparepengene sine under krisen i 1923. Innholdet i [[Sions vises protokoller]], opprinnelig et skrift forfattet av tsarens hemmelige politi for å sverte jødene i Russland, ble brukt i propagandaen. Der ble det hevdet at jødene hadde en hemmelig plan med det mål å ta makten i hele verden.<Ref>Hansen mfl. (2008) s.294</ref><ref>Hansen, S. O., A. Bakkerud, H.-J. Hagen, O. Hamran, A. K. Jacobsen og T. Heum (2008): ''Mennesker i tid 2. Verden og Norge etter 1750.'' Oslo: Cappelen Damm.</ref> Ifølge ledende forskere som Saul Friedländer, Jeffrey Herf, Michael Wildt og [[Christopher Browning]] trodde nazistene i stor utstrekning på sin egen propaganda om jødene som en eksistensiell trussel.<ref name="Syse" /> Utgivelser som ''[[Der Stürmer]]'' forsøkte å utbre antisemittiske holdninger, og man fikk småvers som skulle minne om gamle visdomsord.

====Etter andre verdenskrig====
I 1948 lanserte Maurice Bardeche ideen om at [[holocaust]] var en svindel («[[hoax]]») iscenesatt for å sikre finansiering og legitimitet til opprettelsen av Israel. Senere ble samme ide fremmet av kommunisten [[Paul Rassinier]] som selv hadde overlevd [[Buchenwald]]. [[Holocaustbenektelse]] fikk i 1960- og 1970-årene en viss utbredelse i Europa og USA, særlig blant antisemitter og høyreradikale. [[Jean-Marie Le Pen]] uttalte for eksempel at gasskamrene var en bagatell i andre verdenskrig. Holocaustbenektelse ble særlig synlig gjennom [[Arthur R. Butz]]' bok ''The Hoax of the Twentieth Century''. Senere ble [[David Irving]], [[Ernst Zündel]] og [[Robert Faurisson]] frontfigurer.<ref name="Judaken">Jonathan Judaken (2008) So what's new? Rethinking the ‘new antisemitism’ in a global age, ''Patterns of Prejudice'', 42:4-5, 531-560, DOI: 10.1080/00313220802377453</ref> [[Claude Lanzmann]] samlet en del intervjuer med overlevende jøder, med tyske vaktmannskaper og polsk lokalbefolkning i sin mer enn ni timer lange [[dokumentarfilm]] ''Shoah'' fra 1985.<ref>[https://www.criterion.com/films/27968-shoah ''Shoah'', 1985]</ref>

Blant islamister som [[Sayyid Qutb]] har tekststykker i koranen som beskriver jøder som falske, feige, grådige og upålitelige blitt utviklet til en islamistisk antisemittisme. På slutten av 1800-tallet ble antisemittisk litteratur spredd i Midtøsten og innenfor [[det ottomanske riket]]. I 1930-årene ble arabiske bevegelser inspirert av antisemittiske fascister i Europa. [[Haj Amin al-Husseini]], stormufti av Jerusalem, var en av frontfigurene i den anti-jødiske bevegelsen.<ref name="Judaken" />

Etter andre verdenskrig var det anslagsvis 350&nbsp;000 jøder igjen i Polen, av 3,5 millioner før krigen. En stor del av de overlevende forlot Polen de første årene etter krigen. Holocaust-overlevende ble utsatt for antisemittisme og i [[Pogromen i Kielce|Kielce]] ble et titalls jøder massakrert av polakker i 1946. I forbindelse med den politiske krisen i Polen i mars 1968 satte [[Władysław Gomułka]] og regjeringen i gang en antisemittisk propaganda. Jødene ble beskyldt for å være «femtekolonnister», «sionister»,  «utlendinger», «[[kosmopolitt]]er» og fiender av den polske stat. Jødene ble beskyldt for å stå bak opptøyene i mars 1968. En antisemittisk demonstrasjon i Katowice samlet 100&nbsp;000 og hadde slagord mot «sionistene». Gomułka tok til orde for å utvise de gjenværende jødene i landet. Omkring 20&nbsp;000-25&nbsp;000 jøder ble deretter presset til å forlate Polen og omkring 1970 var det 5&nbsp;000-10&nbsp;000 jøder igjen i Polen. Regjeringen i Polen ga jøder utreisetillatelse fra mars 1968. For å få forlate Polen måtte de oppgi sitt polske statsborgerskap og erklære at Israel var målet for utvandringen. Det var ikke tillatt å ta med eiendeler fra før 1945, som for disse stort sett bare var gjenstander av affeksjonsverdi.<ref>http://www.yivoencyclopedia.org/article.aspx/Poland/Poland_since_1939</ref><ref>{{Kilde avis|tittel=48 years since expulsion of Poland’s Jews|avis=The Jerusalem Post {{!}} JPost.com|url=https://m.jpost.com/Opinion/48-years-since-expulsion-of-Polands-Jews-449256|besøksdato=2018-04-30|etternavn=|fornavn=|dato=26. mars 2016|side=|sitat=}}</ref> 

I mars 2018, i forbindelse med 50 års minnet, ba president [[Andrzej Duda]] om unnskyldning for fordrivelsen av de polske jødene.<ref>Om antisemittismen i Polen. ''Klassekampen'', 27. november 2018, s12.</ref><ref>{{Kilde avis|tittel=Poland's President Apologizes for 1968 Purge of Jews|avis=Haaretz|url=https://www.haaretz.com/israel-news/poland-s-president-apologizes-for-1968-expulsion-of-jews-1.5887427|besøksdato=2018-04-30|etternavn=Aderet|fornavn=Ofer|dato=2018-03-08|språk=en}}</ref><ref>{{Kilde avis|tittel=Polish leader apologises to expelled Jews|avis=BBC News|url=http://www.bbc.com/news/world-europe-43330963|besøksdato=2018-04-30|dato=2018-03-08|språk=en-GB}}</ref><ref>Starecki, S. (2002). Remedying Past Abuses of Governmental Power-Legal Accountability for the 1968 Events in Poland. ''Hastings International & Comparative Law Review'', 26, 479.</ref>

Bakgrunnen for den antisemittiske kampanjen var særlig [[seksdagerskrigen]] og kampanjen var i begynnelsen Israel-fiendtlig. President Duda signerte i januar 2018 en lov som gjør det ulovlig og straffbart å hevde at Polen eller polakker medvirket til holocaust.<ref name=":7">{{Kilde avis|tittel=Did Poland take part in the Holocaust? New claims contradict law that makes it illegal to blame the country|avis=Newsweek|url=http://www.newsweek.com/2018/05/04/polands-legacy-ashes-902185.html|besøksdato=2018-04-30|dato=2018-04-26|språk=en}}</ref><ref>{{Kilde avis|tittel=Poland reckons with its 1968 campaign against Jews|avis=CNN|url=https://edition.cnn.com/2018/03/15/opinions/expulsion-polish-jews-50th-anniversary-schatz/index.html|besøksdato=2018-04-30|etternavn=Schatz|fornavn=Daniel|dato=15. mars 2018|side=|sitat=}}</ref><ref>Stola, D. (2006). Anti-Zionism as a multipurpose policy instrument: The anti-Zionist campaign in Poland, 1967–1968. ''The Journal of Israeli History'', 25(1), 175-201.</ref>

===Antisemittisme og staten Israel===
Etter etableringen av staten Israel og konflikt med palestiner og omliggende arabiske land ble antisemittismen importert fra Europa forsterket. Antijødiske eller antisemittiske publikasjoner bidro til tiltagende demonisering av jødene som umoralske, falske og forræderske. I konspirasjonsteoretisk stil ble jødene fremstilt som bevegelse som søker å dominere hele verden. I siste halvdel av 1900-tallet gikk antisemittismen i Midtøsten fra primært å være en arabisk antijudaisme til å bli knyttet til islam blant annet av vanlige muslimske ledere og av [[islamist]]er som [[Sayyid Qutb]]. På 2000-tallet er konflikten mellom Israel og palestinere (samt den arabiske verden mer generelt) den viktigste drivekraften i antisemittisme blant muslimer. For eksempel egyptiske skolebøker om islam formidler stereotypier av jøder: Mens relasjonen mellom kristne og muslimer fremstilles som godt blir jøder fremstilt som av natur svikefulle. I palestinske lærebøker har slike stereotypier blitt fjernet.<ref name="Leirvik" />

Etter [[Seksdagerskrigen]] (1967), [[Jom kippur-krigen]] og [[Libanon-krigen 1982]] ble det advart om at den politiske venstresidens kritikk av Israel hadde preg av antisemittisme. Den «nye antisemittismen» skjulte seg bak anti-sionisme, spesielt innen den europeiske radikale venstresiden og i deler av den islamske verden. Denne antisemittismen er ikke basert på myter om den ariske rase eller på biologisk rasisme, som hos nazistene, ifølge Judaken. Denne antisemittismen er kulturelle, religiøs eller politisk, men ifølge Judaken ofte like dogmatisk «essensialistiske» som den rasebaserte antisemittismen. Det er et paradoks ifølge Judaken at motviljen mot Israel og sionismen begrunnes som antirasisme og slår selv over i antisemittisme: I 1975 vedtok FN resolusjon 3379 som erklærte at sionisme er en form for rasisme (''Zionism is a form of racism and racial discrimination'').<ref name="Judaken" />

Under den kalde krigen medvirket Sovjetunionens innflytelse i [[Midtøsten]] til at antisemittismen også fikk en venstrevridd sjargong. Sionismen ble av blant andre [[Yasir Arafat]] beskrevet som aggressiv, ekspansiv, kolonial i sine ambisjoner og fascistisk i sine metoder.<ref name="Judaken" />{{rp|side=542}} [[Seksdagerskrigen]] forverret motsetningsforhold mellom Israel og den radikale venstresiden. Antisionisme ble i løpet [[den kalde krigen]] og avkoloniseringen etter andre verdenskrig gradvis en del av venstresidens syn. Palestinernes sak overtok rollen til de nasjonale frigjøringsbevegelsene i koloniene. Antisionismen ble koblet til antiamerikanisme, merkbart særlig i [[Ariel Sharon]]s og [[George Bush]]' regjeringstid. Den høyreorienterte antisemittismen hadde i [[mellomkrigstiden]] snakket om «jødebolsjevisme».<ref name="Judaken" />{{rp|side=544-545}} Stalins jødeforfølgelser fra 1949 og etter hans død hadde utgangspunkt i motstand mot staten Israel og dens støttespillere i vesten. Den sovjetiske antisionistiske [[diskurs]]en tok opp i seg gammel antisemittisme.<ref name="Judaken" />{{rp|side=550}}

Ifølge Judaken kan det være vanskelig å skjelne mellom antisemittisme og legitim kritikk av staten Israels politikk: Kritikk av Israel som er dobbelmoralsk ved at tilsvarende kritikk ikke blir rettet mot andre land har preg av antisemittisme; kritikk som inneholder en form for demonisering av Israel og israelere har preg av antisemittisme; og kritikk av Israel som en illegitim stat har et innslag av antisemittisme. Dobbelmoral (double standards) innebærer ifølge [[Zygmunt Bauman]] at jøder og jødedom skilles ut som noe spesielt og unikt, og som dermed fortjener å bli moralsk vurdert etter egne kriterier - dette er antisemittismens opprinnelige utspring ifølge Bauman. Israels politikere kritiseres ofte på en måte som kobles sammen med gamle antisemittiske forestillinger om jødenes generelle karaktertrekk. [[Charles de Gaulle]] uttalte 27. november 1967 at jødene er «et selvsikkert dominerende elitefolk» (fransk: ''un peuple d’elite, sur de soi-meme et dominateur'').<ref name="Judaken" />{{rp|side=553-555}}

=== Russiske jødeforfølgelser ===
[[Fil:Jews-in-europe-percentage-ca-1900.png|thumb|[[Det jødiske bosetningsområdet i Tsar-Russland|Det jødiske bosetningsområdet]] omkring år 1900.]]
I [[det russiske imperiet]] hadde ikke jøder lov til å drive jordbruk eller bo på bondegårder. Under tsaren var jøder pålagt å bo i  [[Det jødiske bosetningsområdet i Tsar-Russland]] og dette området omfattet en stor del av verdens jøder. Det var pogromer 1903-06 og 1919-21, og i 1881 hadde det vært en særlig stor bølge anti-jødisk vold. Tsarens tjenestemenn tillot trolig pogromene for å avlede oppmerksomheten fra misnøye med og kritikk av regimet. Jødene ble beskyldt både for å være sosialister og for å være kapitalistiske utbyttere.{{Sfn|Irvin-Erickson|2017|s=20-21}}

I Russland og Øst-Europa bluset antisemittismen opp fra slutten av 1800-tallet til 1920, da flere blodige [[pogrom]]er var inspirert av blant annet ''[[Sions vises protokoller]]''.  Pogromer innebar brann, vold og drap, ofte utført av [[kosakk]]er oppmuntret av myndighetene.<ref name=":8">Arven fra giljotinen. ''Apollon'' (magasin utgitt av Universitetet i Oslo), nr 1, 2018, s. 17.</ref>

===Polen===
Polen, [[den andre polske republikk]], var i [[mellomkrigstiden]] en multietnisk stat der etnisk polske utgjorde omtrent 70 % (med betydelige tyske, jødiske, belarusiske og ukrainske minoriteter). Den polske republikken søkte å assimilere etniske ukrainere og etniske belarusere, mens mange polakker anså assimilering av jøder og etnisk tyske som umulig eller uønsket. [[Józef Piłsudski]] argumentere for at jødene og deres kultur var en del av den polske nasjon. Jødene ble i mellomkrigstiden utestengt fra mange stillinger og antallet jødiske studenter var begrenset til en liten prosen av alle studieplasser. Blant de moderate politiske partiene var det flere som argumenterte for at den polske republikken tilhørte det polske folkeslaget og ville utelukke «fremmede» som jødene. Roman Dmowski hevdet Polens problemer skyldtes «århundrer med jødisk invasjon».{{Sfn|Irvin-Erickson|2017|s=31}}

=== Diskriminering i USA ===

På første halvdel av 1900-tallet ble jøder utsatt for omfattende diskriminering i [[USA]]. Mange organisasjoner nektet jøder medlemskap, samtidig som jødene ble forsøkt holdt utenfor i utdanningssystemet. I denne perioden ble organisasjonen [[Anti-Defamation League]] stiftet for å hjelpe jøder i å unngå diskriminering.

I [[mellomkrigstiden]] nådde diskrimineringen sitt høydepunkt, blant annet med de antijødiske ideene til [[Henry Ford]]. Enkelte politikere stemplet også [[Franklin D. Roosevelt|Roosevelts]] ''[[New Deal]]''-politikk som «jødisk». Lederen for [[Representantenes hus (USA)|Representantenes hus]]' bankkomité, [[Louis T. McFadden]], mente for eksempel at Roosevelts beslutning om å gå bort fra [[gullstandarden]], var et triks fra jødenes side for å avspise «''ikke-jøder med papirpenger slik at jødene kunne ha gullet og «de ekte pengene»''».<ref>{{Kilde bok
| forfatter= Gulie Ne'eman Arad
| redaktør= 
| utgivelsesår= 2000
| artikkel=
| tittel= America, Its Jews, and the Rise of Nazism
| bind=
| utgave=
| utgivelsessted=Indianapolis
| forlag=Indiana University Press
| side=174
| isbn=0-253-33809-3
| kommentar=
| url=
}}
</ref>

=== Holocaust ===
{{Utdypende artikkel|Holocaust|Ansvar for holocaust}}
[[File:Antisemitic graffiti in Oslo, 1941.jpg|thumb|Antisemittisk [[graffiti]] på butikkvinduer i [[Oslo]] under [[andre verdenskrig i Norge|andre verdenskrig]] [[1941]]: «Jøde-parasitten skaffet oss 9de april. [[Palestina]] kaller på alle jøder. Vi tåler dem ikke mer i Norge.»]]
 
I moderne historie er særlig de tyske [[Nasjonalsosialisme|nasjonalsosialistene]]s jødeforfølgelser før og under [[annen verdenskrig]] kjent. I perioden [[1938]] til [[1945]] ble rundt seks millioner jøder drept som en del av en gigantisk, systematisk utryddelseskampanje, kjent som [[holocaust]]. Folkemordet fikk også en rekke andre konsekvenser. I kjølvannet av [[Nürnberglovene]] ble det forbudt for jøder å bruke ordet «blond» både skriftlig og muntlig.<ref>Dawidowicz, Lucy (1975): ''The war against the Jews 1933-45'', Penguin books</ref> Likeledes var det forbudt for jøder å ha fødselsdag 20. april, samme dag som [[Adolf Hitler]]. Miriam Wattenberg som under [[pseudonym]]et «Mary Berg» utgav sin [[dagbok]] fra tiden i [[Warszawagettoen]], var født i [[Łódź]] i [[Polen]] 20. april 1924, men i dagboken endret hun sin fødselsdag til 10. oktober, i tilfelle dagboken skulle bli funnet.<ref>Berg, Mary (2008): ''Dagbok fra Warszawa-ghettoen'', forlaget Vigmostad Bjørke, Bergen, ISBN 978-82-419-0393-9, s. 278</ref>

I tidsskriftet ''Deutsche Justiz'' («Tysk rettsvesen») utgitt 21. oktober [[1938]], skrev [[Walter Buch]], leder for [[NSDAP]]s øverste [[domstol]]: «''Jøden er intet menneske. Han er legemliggjørelsen av forråtnelse. På samme måten som [[sopp]] ikke kan gjennomtrenge [[tre]]verket før det begynner å råtne, var det først etter at den tyske nasjon, svekket av [[blod]]tapet under [[tredveårskrigen]], hadde begynt å råtne fra innsiden, at jøden klarte å kravle seg inn i det tyske folk og bringe ulykke over det.''»<ref>Annette Dumbach: ''Sophie Scholl og Den hvite rose'' (s. 111-12), forlaget Spartacus, Oslo 2008, ISBN</ref>
[[Fil:Bundesarchiv Bild 101III-Ege-018-30, Paris, Diskriminierung von Juden.jpg|miniatyr|Antijødisk plakat i Paris under tysk okkupasjon 1940. «In diesem Lokal Juden unerwünscht! Rein arischer Betrieb.» (I dette lokalet er jøder uønsket! Rent arisk bedrift.) {{byline|Bundesarchiv, Bild 101III-Ege-018-30 / Ege, Hermann / CC-BY-SA 3.0}}]]
I barneboken ''Der Giftpilz'' (= Giftsoppen) av [[Ernst Hiemer]], utgitt i [[Nürnberg]] i 1938, står det: «Ohne Lösung der Judenfrage - kein' Erlösung der Menschheit» (Uten en løsning på jødespørsmålet - ingen frelse for menneskeheten). En tekst i [[frontkjemper]]sangboken fra 1943 er slik: «Vi svarte da vår Fører: Vi reiser alle mann til kamp mot [[bolsjevisme]]n og jødisk verdensbrann.»

[[Harald Wibe]], fylkesleder i Oslo Unghird, skrev 9. august 1941 i kampbladet ''Baunen'' under overskriften «Mennesker og jøder», at jødene «''kaller oss dyr, men er det ikke de som er dyr? Kunne kanskje et menneske ellers gå frem på den måten de daglig gjør det i Russland? Nei, bare dyr, og da i første rekke jødiske dyr, kan gå frem på denne måten, og derfor, kamerater i Unghirden, la oss derfor behandle jødene som dyr.''»<ref>Westlie, Bjørn (2008): ''Fars krig'', forlaget Aschehoug, Oslo, ISBN 978-82-03-29125-8</ref>

Etter krigen var den sterke jødiske bykulturen i Europa kjennetegnet av det tysk-jødiske blandingsspråket [[jiddisch]], den karakteristiske [[klezmer]]-musikken og annet, nesten fullstendig utslettet i Tyskland, Polen og andre steder i Sentral-Europa. Mange jøder flyktet til USA og la dermed grunnlaget for jødenes sterke posisjon i amerikansk etterkrigspolitikk og offentlig bevissthet. Den internasjonale tilskyndelse av opprettelsen av staten [[Israel]] i 1948 ville neppe vært så bred, hadde det ikke vært for jødenes skjebne under verdenskrigen.

Holocaust var trolig ingen nødvendig konsekvens av antisemittismen, men antisemittismen la veien åpen for  nazistenes fremvekst og politikk.<ref name=":5" /><ref name=":6">Eriksen, Trond Berg, Håkon Harket, Einhart Lorenz (2005): Jødehat : antisemittismens historie fra antikken til i dag. Oslo: Damm.</ref> Nazistenes antisemittisme kan ha inneholdt en kime til folkemordet som ble innledet i 1941, men trolig var det ingen plan om folkemord da de kom til makten i 1933. I forskning og debatt om [[ansvar for holocaust]] har et av de store spørsmålene vært om det fantes en plan <u>før</u> invasjonen av Sovjetunionen i 1941, eller om folkemordet vokste frem på grunn av en vidtrekkende lavterskel-radikalisering i nazistaten.<ref name="Syse" />

=== Antisemittisme i dag ===
Ifølge ''[[Pew Research Center]]'' har antisemittismen i Tyskland og Frankrike, målt som «ufordelaktige oppfatninger om jøder», falt fra 2004 til 2016. Under 10 % av befolkningen rapporterte negative holdninger i 2016, mot 25 % i 2008. I Storbritannia var andelen i samme periode stabilt på rundt 7 %. Ifølge Lars Rensmann ved [[Universitetet i Groningen]] har det ikke vært økende antisemittisme i Europa, men den har blitt mer synlig gjennom sosiale media. I 2014 ble det jødiske museet i [[Brüssel]] angrepet av [[terrorist]]er, i 2015 ble et [[kosher]]-supermarked i Paris angrepet med tap av menneskeliv. I Frankrike og Storbritannia har det på samme tid vært en økning i mindre voldelige angrep på jøder for eksempel i form av eggkasting, i årene før 2015 ble det registrert en nedgang.<ref name="Economist">Haters gona hate. ''[[The Economist]]'', 5. mai 2018, s. 21.</ref>

Motstand mot eller kritikk av staten Israel tipper ofte over i antisemittisme. Særlig på venstresiden og blant europeiske muslimer er antisemittisme mer utbredt enn i befolkningen ellers. Ifølge ''[[Pears Institute for the Study of Antisemitism]]'' er den tradisjonelle nasjonalistiske antisemittismen mest utbredt. Ifølge Pew sier 23 % av innbyggerne i [[Litauen]] at de ikke ønsker jøder i landet, i Polen 18 %, mens i Ukraina sier 5 % av innbyggerne at de ikke ønsker jøder i landet. [[Ukraina]] er et multireligiøst land med en jødisk minoritet på omkring {{formatnum:300000}}, mens det i Polen er svært få jøder igjen etter holocaust og fordrivelsen i 1967.<ref name="Economist" />

I Russland, den arabiske verden og de siste årene også i Europa, er hets mot jøder i tiltagende.<ref>[https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/8wk251/fordommer-og-hets-mot-joeder-er-paa-fremmarsj-i-flere-europeiske-land-dette-er-uakseptabelt-torkil-aamland Torkil Åmland: «Fordommer og hets mot jøder er på fremmarsj i flere europeiske land», ''Aftenposten'' 18. juli 2018]</ref>

I begynnelsen av 2005 skrev 500 fremstående russiske intellektuelle, deriblant 20 medlemmer av Dumaen, det russiske parlamentet, et brev til den russiske riksadvokaten hvor de forlangte at alle jødiske organisasjoner i Russland skulle forbys.

14. desember 2005 erklærte Irans president [[Mahmoud Ahmadinejad]] i en TV-overført tale at han anså [[holocaust]] som en myte. Ahmadinejad hevdet blant annet at ''«[t]hey have invented a myth that Jews were massacred and place this above God, religions and the prophets. The West has given more significance to the myth of the genocide of the Jews, even more significant than God, religion, and the prophets, (it) deals very severely with those who deny this myth but does not do anything to those who deny God, religion, and the prophet»''.<ref>NTB: [http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=299185 «Irans president kaller holocaust en myte»]. ''VG'' 14. desember 2005]</ref>

De arabiske muslimenes hat mot jøder og jødedommen i vår tid får ofte et antisemittisk uttrykk og er som regel politisk og sosialt motivert med bakgrunn særlig i opprettelsen av Israel og konflikten om [[Palestina]].<ref>{{Kilde avis|tittel=Athletes refusing to face Zionist regime’s representatives must be backed: Leader|avis=Tehran Times|dato=18. september 2021|url=https://www.tehrantimes.com/news/465198/Athletes-refusing-to-face-Zionist-regime-s-representatives-must}}</ref>

Også [[EU]] og [[OSSE]] mener at jødehat er et problem. Siden 2003 har OSSE arrangert årlige konferanser om hvordan antisemittiske holdninger best kan bekjempes.

En meningsmåling foretatt i 12 europeiske land sommeren 2005 av amerikanske [[Anti-Defamation League]] (ADL), viste at over 30 prosent av de spurte mente at jøder hadde for stor økonomisk makt, rundt 20 prosent at de var skyld i Jesu død. Godt over 40 prosent mente at jødene var mer lojale overfor [[Israel]] enn overfor det landet de var bosatt i.

[[Håvard Rem]] skrev i 2016 at «Antirasister tar «[[jødetesten]]» på utsagn om minoriteter. Dessverre bruker de ikke testen på utsagn om jøder».<ref>(16. april 2016). «Overhørt». Klassekampen, s. 41</ref>

I 2017-18 beskyldte [[Viktor Orbán]], statsminister i Ungarn, [[George Soros]] for å kontrollere opposisjonen i landet for kriminelle formål. Kampanjen mot Soros som overlevde holocaust, beskrives som anti-semittisk.<ref>{{Kilde www|url=http://www.theguardian.com/global/2018/apr/21/people-dont-know-about-the-holocaust-they-dont-care|tittel=If people don’t know about the Holocaust, it’s because they don’t really care|besøksdato=2018-05-12|dato=2018-04-21|fornavn=Hadley|etternavn=Freeman|språk=en|verk=the Guardian}}</ref><ref>{{Kilde www|url=http://www.dw.com/en/george-soros-open-society-foundations-may-move-budapest-office-to-berlin/a-43462475|tittel=George Soros' Open Society Foundations may move Budapest office to Berlin {{!}} DW {{!}} 20.04.2018|besøksdato=2018-05-12|forfattere=|dato=|fornavn=|etternavn=|språk=en|verk=Deutsche Welle|forlag=|sitat=}}</ref> Polen innførte i 2018 en lov som gjør det straffbart å hevde at Polen medvirket til holocaust. Loven kritiseres som forsøk på å renvaske Polens antisemittiske historie.<ref name="Economist" /> Det høyreorienterte polske partiet Ruch Narodowy anmeldte Israels president, [[Reuven Rivlin]], for å ha brutt loven under en minnemarkering i [[Auschwitz]].<ref name=":7" /><ref>{{Kilde avis|tittel=Holocaust-Gesetz: Polnische Nationalisten zeigen Israels Staatschef an|avis=ZEIT ONLINE|url=https://www.zeit.de/politik/ausland/2018-04/holocaust-gesetz-polen-israel-reuven-rivlin-auschwitz-angezeigt|besøksdato=2018-05-12|etternavn=|fornavn=|dato=18. april 2018|side=|språk=de|sitat=}}</ref>

===Antisemittisme og islamofobi===
[[Islamofobi]] som har vokst frem fra omkring år 2000, kan sammenlignes med mellomkrigstidens antisemittisme, ifølge forskere på området.<ref name=":3" /><ref name=":5" /> [[Kunnskapsdepartementet]]s arbeidsgruppe om antisemittisme og rasisme (2011) definerer antisemittisme og islamofobi med samme ordlyd. Islamofobien har trolig historiske røtter i betraktningen av muslimer som Europas ytre fiender. Det er en vanlig antakelse at islamofobien tiltok særlig etter [[Terrorangrepet 11. september 2001|terrorangrepene 11. september]] 2001 og kommer blant annet til uttrykk ved dreining fra å omtale mange innvandrere som innvandrer til å omtale dem som muslimer.<ref>{{Kilde www|url=https://www.idunn.no/doi/full/10.18261/9788215041261-2021-02|tittel=Det kan skje igjen: Om to ideer som har lagt premisser for antirasistisk arbeid i skolen {{!}} Hvordan forstå fordommer?|besøksdato=2022-05-14|forfattere=Hagen, Fredrik Stenhjem|dato=2021|språk=no|verk=Hvordan forstå fordommer?|forlag=Universitetsforlaget|doi=10.18261/9788215041261-2021-02}}</ref><ref>Kunnskapsdepartementet (2011a). ''Det kan skje igjen: Rapport fra Kunnskapsdepartementets arbeidsgruppe om antisemittisme og rasisme i skolen.'' Oslo: Kunnskapsdepartementet.</ref>

[[Cora Alexa Døving]] konkluderer med at det ikke er en fundamental likhet (særlig på grunn av antisemittismens konsekvenser), men stereotypiene i den offentlige omtalen av folkegruppene er viktige likhetstrekk: Felles er at begge handler om ekskludering av bestemte grupper. Dagens muslimfiendtlige agitatorer og mellomkrigstidens antisemitter oppfatter seg begge som voktere av den rene nasjonalstat. Forestillingen om et internasjonalt nettverk som i skjul arbeider for å ta kontroll over Europa viser fellestrekk mellom antisemittiske forestillinger om «jøden» og islamfiendtlige forestillinger om «muslimen» fra omkring år 2000, ifølge Døving. Jødene ble i 1920-årene beskrevet som en [[femtekolonne]] og [[parasitt]]er på lignende måte som muslimer 80 år senere. «Jødifisering» av Europa var et vanlig uttrykk og minner om «islamisering». I 1920-årene hevdet blant andre Eivind Saxlund at det krevde mot til å si sannheten om jødene, på samme måte som det i diskursen på 2000-tallet om muslimer. Liberale og venstre-orienterte ble stemplet som jødeforsvarere og naive fornektere.<ref name=":5" />

I [[renessansen]] og senere var tendensen at muslimer og jøder sett fra det kristelige Europa ble oppfattet som tilhørende en «arabisk religion». Under nazistene tidlig på 1900-tallet ble jødene i stedet å bli fremstilt som medlemmer av et trossamfunn fremstilt som en rase (såkalt «rasialisering»).<ref name=":5" />

=== Sekundær antisemittisme ===
{{sitat| Hvis den skyldige personen er ond, blir det jødiske offeret godt. I det øyeblikket det kan vises at sistnevnte også er ond, blir ‘den andre’ – det vil si europeeren – kvitt skyldfølelsen sin. Å hevde at israelere oppfører seg som nazister reduserer besteforeldrenes synd. Da kan ikke ofrenes barn lenger være anklagerne. Dette likestiller alle. Noen europeere må derfor hevde at jøder er i stand til å gjøre det samme som ble gjort mot dem. Den portugisiske forfatteren José Saramago, som sammenlignet Ramallah og Auschwitz, gjorde nettopp dette. Når man kaller alt Auschwitz, benekter man Holocaust. Når alt blir forferdelig, finnes det ikke lenger noe absolutt onde. Dette betyr en lettelse for arvingene til skylden. |Nathan Durst<ref name=":11" />|align=right}}
[[Theodor Adorno]] argumenterte etter andre verdenskrig for at det fantes en sekundær antisemittisme. Begrepet er omdiskutert og det er uklart om det har empirisk grunnlag. Teorien er at påminnelser om holocaust og tyske overgrep blant tyskere utløser antismettisme som et forsvar mot ubehagelig skyldfølelse; dette er motvilje mot jøder fordi de ved sin eksistens minner tyskerne om holocaust. Andre har argumentert for at det å skylde på ofrene er en måte å rasjonalisere og å opprettholde troen på en rettferdig og velordnet verden der alle, også ofrene, får som fortjent. Sekundær antisemittisme omtales også som "antisemittisme på grunn av Auschwitz" og psykoanalytikeren Zvi Rex hevdet at «tyskerne vil aldri tilgi jødene for Auschwitz».<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Ongoing Victim Suffering Increases Prejudice: The Case of Secondary Anti-Semitism|publikasjon=Psychological Science|doi=10.1111/j.1467-9280.2009.02457.x|url=https://journals.sagepub.com/doi/10.1111/j.1467-9280.2009.02457.x|dato=2009|fornavn=Roland|etternavn=Imhoff|etternavn2=Banse|fornavn2=Rainer|serie=12|språk=en|bind=20|sider=1443–1447|issn=0956-7976|besøksdato=2024-10-07}}</ref><ref>{{Kilde artikkel|tittel=Secondary Antisemitism, the Economic Crisis and the Construction of National Identity in the Austrian Print Media|publikasjon=Critical Sociology|doi=10.1177/0896920516662507|url=https://journals.sagepub.com/doi/10.1177/0896920516662507|dato=2018|fornavn=Karin|etternavn=Stoegner|serie=4-5|språk=en|bind=44|sider=719–732|issn=0896-9205|besøksdato=2024-10-07}}</ref><ref>Rensmann, L. (2017). Guilt, Resentment, and Post-Holocaust Democracy: The Frankfurt School's Analysis of" Secondary Antisemitism" in the Group Experiment and Beyond. ''Antisemitism Studies'', ''1''(1), 4-37.</ref> [[Holocaustbenektelse]], og relaterte fenomener som bagatellisering og relativisering av holocaust, kan springe ut av sekundær antisemittisme. Israels krigføring og behandling av [[Det palestinske folk|palestinerne]] kan brukes til å underbygge sekundær antisemittisme ved å hevde at Israel er like ille som nazistene.<ref name=":10">{{Kilde artikkel|tittel=Antisemitism in the Twenty-first Century|publikasjon=Journal of Contemporary Antisemitism|doi=10.26613/jca/1.1.1|url=https://www.degruyter.com/document/doi/10.26613/jca/1.1.1/html|dato=2017-03-01|fornavn=Clemens|etternavn=Heni|serie=1|språk=en|bind=1|sider=1–10|issn=2472-9906|besøksdato=2024-10-07}}</ref><ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=Antisemitism and Holocaust Remembrance|url=https://link.springer.com/chapter/10.1007/978-94-007-5307-5_3|utgiver=Springer Netherlands|oppslagsverk=Perceptions of the Holocaust in Europe and Muslim Communities: Sources, Comparisons and Educational Challenges|dato=2013|besøksdato=2024-10-07|isbn=978-94-007-5307-5|side=19–28|doi=10.1007/978-94-007-5307-5_3|språk=en|fornavn=Juliane|etternavn=Wetzel|redaktørfornavn=Günther|redaktøretternavn=Jikeli}}</ref> Psykologen Nathan Durst fremholdt at dersom ofrene (eller deres barnebarn) også viser seg å være onde, blir gjerningspersonen (og deres etterkommere) frigjort fra skyld.<ref name=":11">{{Kilde artikkel|tittel=Europe's Bias: From the Holocaust's Aftermath to Today's Anti-Semitism|publikasjon=Jewish Political Studies Review|url=https://www.jstor.org/stable/25834547|dato=2002|fornavn=Manfred|etternavn=Gerstenfeld|serie=3/4|bind=14|sider=5–56|issn=0792-335X|besøksdato=2024-10-07|sitat=If the guilty person is bad, the Jewish victim becomes good. The moment it can be shown the latter is bad too, the ‘other’ – that is, the European – is relieved of his guilt feelings. To claim that Israelis behave like Nazis reduces the sin of the grandparents. Then the children of the victims can no longer be the accusers. This equalizes everybody.}}</ref>

==Antisemittisme i Norge==
Norge hadde i mellomkrigstiden en liten jødisk minoritet på rundt 1.500 mennesker. Norsk presses forestillinger om eller fremstillinger av «jøden» handlet i liten grad om jødiske enkeltpersoner eller grupperinger i Norge, men jødiske enkeltindivider ble beskrevet på en nøytral eller positiv måte. Forestillinger om «jøden» ble mer brukt til å henge ut meningsmotstandere oppfattet som en trussel mot norske verdier og samfunnsidealer. Forestillinger om «jøden» handlet først om jødenes antatte rolle under [[Den russiske revolusjon|bolsjevikrevolusjonen i Russland]], forestillinger også knyttet til politisk strid og nasjonal identitet i Norge tidlig på 1900-tallet.<ref>{{Kilde www |url=https://www.hlsenteret.no/aktuelt/nyheter/2016/disputas%3A.html |tittel=Lars Lien: ««Jøden» som antitese» |besøksdato=2022-11-23 |arkiv-dato=2022-11-23 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20221123161102/https://www.hlsenteret.no/aktuelt/nyheter/2016/disputas:.html |url-status=yes }}</ref><ref>{{Kilde www |url=https://www.hlsenteret.no/english/about/medarbeidere/undervisning/lars-lien/ |tittel=Lars Bjørndal-Lien, HL-senteret |besøksdato=2022-11-23 |arkiv-dato=2022-11-23 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20221123161103/https://www.hlsenteret.no/english/about/medarbeidere/undervisning/lars-lien/ |url-status=yes }}</ref> Antisemittismen i pressen kom ikke fra grasrota, men fra [[akademiker]]e, forfattere og kunstnere. Antisemittismen kom til uttrykk på lederplass i ledende aviser som ''[[Aftenposten]]'' og ''[[Tidens Tegn (avis)|Tidens Tegn]]'', og i mange regionale aviser. Forestillingene var i stor grad importert fra kontinentet og knyttet jødene både til kommunisme og kapitalisme. For eksempel ble [[Sam Eyde]] fremstilt som jøde.<ref name=":3">{{Kilde avis|tittel=Den unorske jøden|avis=morgenbladet.no|url=https://morgenbladet.no/boker/2016/02/den-unorske-joden|besøksdato=2017-09-28|dato=2016-02-19|språk=nb}}</ref>

De nasjonsløse jødene ble på 1800-tallet oppfattet som en symbolsk motsetning til nasjonal identitet. Ved folketellingen i 1875 var det bare 25 jøder i Norge. Jøder var et vanlig tema i avisen ''[[Morgenbladet]]'' på 1800-tallet. ''Morgenbladet'' støttet kampen mot [[jødeparagrafen]], men var nedlatende i omtale av jøder. ''Morgenbladet'' argumenterte prinsipielt mot jødeparagrafen og advarte samtidig mot konsekvensene av å oppheve paragrafen. [[Henrik Wergeland]] var også nedlatende i omtale av to arresterte jøder i 1844. Wergeland mente at ved å oppheve paragrafen ville det komme mange rike, opplyste og foretaksomme jøder til landet. I tillegg til dette økonomiske argumentet begrunnet han motstanden mot paragrafen med kristen nestekjærlighet. For Wergeland var det en forutsetning av jødene var kulturelt assimilerte og lot religionen være en privatsak. I 1920-årene trykket ''Aftenposten'' og ''Tidens Tegn'', landets to største aviser, mange antisemittiske karikaturer. På valgdagen til Stortinget i 1924 trykket ''Aftenposten'' en karikatur av den internasjonale bolsjeviken med jødiske trekk, og appellerte «stem norsk». [[Nils Kjær]], en populær journalist og forfatter av blant annet obligatoriske skolebøker, var åpent antijødisk, men var klar motstander av vold mot jøder.<ref>Antisemittisme som nasjonsbygging. ''Morgenbladet'', 10. mai 2019, s. 18</ref>

Før andre verdenskrig var ideologisk og organisert antisemittisme i Norge et relativt marginalt fenomen og forekom mest i litteraturen. Den første antisemittisme propagandaen dukket opp omkring 1910 med juristen [[Eivind Saxlund]]s tekst ''Jøden og Gojim''.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Saxlund, E. (1858-1936) | utgivelsesår = 1911 | tittel = Jøder og Gojim | utgivelsessted = Christiania | forlag = I hovedkommission hos Aass | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014060408181 | side = }}</ref> Saxlund advarte mot et semittisk livssyn som trussel mot Norges nasjonale karakter og kritiserte at jødene hadde fått frihet til å praktisere sin religion, og mente at jødene i Norge laget en stat innenfor staten. ''National Tidsskrift'' og ''Fronten. Organ for politisk nyorientering'' la vekt på raseteorier i sin antisemittisme, med referanser til sammenhengen mellom religion, kultur og «jødisk mentalitet». Disse tidsskriftene beskrev jødene som en [[femtekolonne]] i Norge og parasitter innenfor Europas grenser. «Jødifisering» av Europa var et vanlig uttrykk i disse tidsskriftene i 1920-årene. Saxlund og andre på den tiden fremhevet at det krevde mot til å si sannheten om jødene. [[Liberale]] og [[venstre-orientert]]e ble stemplet som jødeforsvarere og naive fornektere.<ref name=":5" />

[[Fil:Hvem er Hvem i Jødeverden, 3. udgave.jpg|mini|[[Mikal Sylten]]s ''Hvem er Hvem i Jødeverden samt fortegnelse over fremmedes forretninger i Norge'' ble utgitt som vedlegg til det antisemittiske ''[[Nationalt Tidsskrift]]'' første gang i 1925.]]

[[Den russiske revolusjon]] og de andre etterdønningene etter første verdenskrig bidro til å nøre opp under frykten for kommunismen i borgerlige miljøer, og anti-revolusjonære holdninger smeltet ofte sammen med antisemittiske holdninger til en forestilling om «bolsjevikjøden». [[Generalstaben (Norge)|Generalstabens]] etterretningskontor ledet arbeidet med å overvåke venstreorienterte miljøer, og mange jøder i Norge ble mistenkt for å stå i forbindelse med de russiske kommunistene. Generalstaben så også på [[Sionisme|sionistbevegelsen]] som høyst suspekt, og rapporterte til Kristiania-politiet i 1919 om hvordan sionistene til en og samme tid både arbeidet for «jødeverdensherredømme ved kapital» og for å «nedkjempe den bestående samfunnsordning ved hjelp av bolsjevismen, for så å proklamere Jøde-herredømmet».<ref>[[#refJohansen1984|Johansen (1984)]] s. 27-32.</ref>

Den borgerlige pressen drev regelrette antijødiske kampanjer i 1920-årene. ''[[Aftenposten]]'' skrev i 1924 at «''vi oversvømmes av alle lands jøder, særlige russiske [&hellip;] [[Osterhaus' gate (Oslo)|Osterhausgaten]] er fremtidens [[ghetto]] eller jødekvarter. Men bare vent, om noen tid finder vi dem som smarte eiere av villaer paa Vestkanten.''» Da høyesterettsadvokat [[Eivind Saxlund]] saksøkte kritikere av kampskriftet «Jøder og Gojim»<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Saxlund, E. (1858-1936) | utgivelsesår = 1911 | tittel = Jøder og Gojim | utgivelsessted = Christiania | forlag = I hovedkommission hos Aass | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014060408181 | side = }}</ref> i 1923 fikk han støtte på lederplass i ''[[Nationen]]''; her skrev redaktør [[Thorvald Aadahl]] at Saxlund «kjæmpet en racekamp» mot «[d]en store jødebevægelse som langsomt, men sikkert tar strupetak paa Europa».<ref>[[#refMichelet2014|Michelet (2014)]] s. 39-40.</ref><ref>[[#refSimonsen2009|Simonsen (2009)]] s. 47.</ref> Holdninger som disse gikk gradvis av moten i norske borgerlige aviser, og utover i 1930-årene ble den antisemittiske retorikken betydelig nedtonet.<ref>[[#refMichelet2014|Michelet (2014)]] s. 66.</ref>

Teologen [[Ole Hallesby]] hadde i årene før andre verdenskrig apokalyptiske forestillinger om skjebnetid i Guds rike. Hallesby anså arbeiderbevegelsen og særlig den sovjetiske bolsjevismen som den største trusselen. Hans perspektiv hadde rasistiske aspekter ved at han fryktet at de «fargede» ville dominere og ta over verden. Antisemittismen hans var dessuten basert på at jødene ikke ville bøye seg og ta i mot det kristne budskap og derfor ville jødene «sitte i historiens skammekrok». Hallesby tok avstand fra Quislings mytiske eller rasebaserte perspektiv på jødene, mens han selv begrunnet sin antisemittisme i teologiske og bibelske argumenter.<ref>{{Kilde www|url=https://www.idunn.no/doi/full/10.18261/issn.1893-0271-2021-01-04|tittel=Ole Hallesbys politiske tenkning og samfunnskritikk i møte med nazismen|besøksdato=2022-05-14|forfattere=Nærø, Arvid|dato=19. april 2021|språk=no|verk=Teologisk tidsskrift|doi=10.18261/issn.1893-0271-2021-01-04}}</ref>

===Quisling og Nasjonal Samling===
[[Vidkun Quisling]] uttrykte under [[Norge under andre verdenskrig|den tyske okkupasjonen av Norge]] antisemittiske ideer som en form for [[konspirasjonsteori]] eller paranoid stil: Han hevdet i sine taler 1940-1945 at jødene sto bak en farlig internasjonal sammensvergelse slik at forfølgelsen av jødene ble fremstilt som en legitim forsvarskamp mot «overmakten». Antisemittismen ble fra midten av 1930-tallet stadig viktigere i Nasjonal Samlings agitasjon og i Quislings politisk syn. [[Hans Fredrik Dahl]]s biografi beskriver forestillingen om en jødisk sammensvergelse som et vesentlig innslag i Quislings tenkning. Fra 1935 begynte Quisling å omtale politikk som en kamp mellom det nordiske og det jødiske prinsipp. Nasjonal Samling ble etterhvert et ekstremt antisemittisk parti. NS-avisen ''[[Fritt Folk]]'' skrev 2. september 1939 (dagen etter [[invasjonen av Polen]]) at «den internasjonale jødedommen» støttet britiske politikere som ønsket krig. Under den tyske okkupasjonen av Norge skrev NS-avisene at jødene deltok i en internasjonal sammensvergelse. Avisens antisemittiske innhold tiltok etter [[invasjonen av Sovjetunionen]] i 1941 og fortsatte til mai 1945.<ref name="Simonsen2017">{{Kilde www|url=https://www.idunn.no/doi/abs/10.18261/issn.1504-2944-2017-03-04|tittel=Vidkun Quisling, antisemittismen og den paranoide stil {{!}} HT|besøksdato=2022-05-08|forfattere=Kjetil Braut Simonsen|språk=no|verk=Historisk tidsskrift|doi=10.18261/issn.1504-2944-2017-03-04}}</ref>

Quisling hevdet 24. juni 1940 at Norge før krigen var et engelsk lydrike og en provins i den britisk-jødiske verdenskapitalismen. Quisling hevdet stadig at den internasjonale jødedommen var en mektig og velorganisert trussel som søkte verdensherredømme. I nyttårstalene 1944-45 snakket han om «den falske demokratiske og bolsjevikiske jødepropaganda», og om kommunismen som ville gjøre folket til «statsslaver under jødiske makthavere». Quisling beskrev det «jødiske» som uforenlig med motpolen, det «nordiske»/«germanske», og at kampen mellom disse var historiens vesentligste drivkraft.<ref name="Simonsen2017" />

[[Hans Fredrik Dahl]] skrev i biografien at Quislings antisemittisme var et middel til å innsmigre seg hos tyske okkupanten og dermed styrke NS' posisjon. Kjetil Braut Simonsen skriver at Quisling brukte antisemittismen for å legitimere «nyordningen» av landet blant annet ved å påstå at alle de gamle partiene var «jøde-[[lakei]]er». Quisling hevdet at et pågikk en «jødifisering» særlig ved «jødeinvasjon» (etter 1935) i form av jødisk tankegods som smittet nordmenn med en nedbrytende mentalitet. Ifølge Quisling var både liberalismen og marxismen jødiske ideer som alle partier unntatt NS hadde omfavnet. Fra 1940 til angrepet på Sovjetunionen i 1941 ble «jødebolsjevismen» tonet ned på grunn av [[Molotov-Ribbentrop-pakten|ikke-angrepspakten]], men etter invasjonen av Sovjetunionen ble «jødebolsjevismen» det sentrale.<ref name="Simonsen2017" />

''[[Hirdmannen]]''s artikler virket radikaliserte i månedene forut for deportasjonen av de norske jødene høsten 1942, med en motløs konklusjon: «(…) noen jødeforfølgelse kan neppe ventes fra massenes side». 12. september 1942 ble det brakt en artikkel som het «Jødene er skyld i krigen». 3. oktober stod det på lederplass: «''Det er heller ikke vår mening å oppmuntre til noen «jødeforfølgelse» i alminnelig forstand, men det forekommer oss at tiden snart måtte være inne til å sette disse rasefremmede og folkefiendtlige elementer på plass.''» Men også etter at jødene var deportert, fortsatte artiklene om denne angivelige indre fienden. Antisemittismen trengte ingen faktiske jøder for å fortsette propagandaen.<ref>Ingebjørg Aasta Erikstein: ''Antisemittisme er selvforsvar'' (s. 99-108)</ref>

===Norske forfattere===
[[Fil:Entdecktes Judenthum.jpg|thumb|''Entdecktes Judenthum'' («Jødedommen avslørt», 1711) av Eisenmenger (tysk orientalist) var et antisemittisk standardverk som i lang tid forsynte antisemitter med ideer.]]
På spørsmål fra  den østerrikske forfatteren Hermann Bahr (1863-1934) svarte [[Henrik Ibsen]] at antisemittismen forekom ham fullstendig ubegripelig og uforståelig. [[Bjørnstjerne Bjørnson]] mente det ikke fantes antisemittisme i Norge på den tiden.<ref name="Dingstad">{{Kilde www|url=https://www.idunn.no/doi/full/10.18261/9788215045320-2021-07|tittel=Ryktet om jødene: antisemittismen i norsk litteratur {{!}} Minoritetsdiskurser i norsk litteratur|besøksdato=2022-05-07|forfattere=Ståle Dingstad|dato=2021|språk=no|verk=Minoritetsdiskurser i norsk litteratur|forlag=Universitetsforlaget.|doi=10.18261/9788215045320-2021-07}}</ref>

[[Ludvig Holberg]] ga uttrykk for antisemittiske holdninger og ideer, og skrev blant annet at det ikke finnes større løgnere enn jøden og at de lyver bare for å lyve. Holberg baserte seg blant annet på Johann Andreas Eisenmengers ''Entdecktes Judenthum'' (utgitt posthumt 1711)<ref>[https://www.jewishencyclopedia.com/articles/5488-eisenmenger-johann-andreas «J.A. Eisenmenger»]</ref> som senere ble et antisemittisk standardverk.<ref name="Dingstad" />

[[Aasmund Olavsson Vinje]] skrev lange lister med nedsettende karakteristikker av jødene blant annet de befattet seg lite med nyttig arbeid og derimot var durkdrevne i diskontering. Han mente at jøders handelsvirksomhet i egentlig bare var svindel. Vinje hadde ikke noe personlig kjennskap til jøder. Han endret ikke sin fiendtlige innstilling etter å ha blitt kjent med verker av blant andre [[Meïr Aron Goldschmidt]] og [[Heinrich Heine]] som han beundret.<ref name="Dingstad" />

[[Amalie Skram]] skrev generaliserende om jøder som ekle, små ting uten [[morsmål]], viljesterke og fæle. Skram skrev om brødrene [[Georg Brandes]] og [[Edvard Brandes]] at de var «''funklende slangeglatte, magtbegjærlige revanchetørstende jødebegavelser''». Til [[Erik Skram]] skrev hun hatet disse jødetampene av jøderasen som hun oppfattet som en motbydelig slekt. Erik Skram var sjokkert over Amalies holdning, og overtalte henne til å fjerne utfallene mot Brandes i manuskriptet til ''[[Constance Ring]]''. [[Arne Garborg]] var til dels på linje med Amalie Skram, og de to korresponderte. Garborg spurte seg i dagbøkene om det egentlig var [[Hamburg]]-jødene som eide jorden i Norge, at de jødiske pengeveldet holdt første verdenskrig i gang, og at hele Europa var i «lomma på pengejøden». Garborg både beundret og anklaget jødene, og mente blant annet, med et med innslag av [[konspirasjonsteori]]er, at vestlige kultur ble styrt av pengesterke jøder. Garborg kjente til og tok avstand fra pogromene i Øst-Europa.<ref name="Dingstad" />

====Nils Kjær====
[[Nils Kjær]] var en åpenlys (i [[essay]]s fra rundt 1910) og erklært antisemitt. Kjær var blant annet inspirert av [[Houston Stewart Chamberlain]], og knyttet etter hvert alt han foraktet til jødene.<ref name="Dingstad" />

====Knut Hamsun====
[[Knut Hamsun]] (1859–1852) støttet tidlig Hitler og Quisling, også etter at tyskerne okkuperte Norge under andre verdenskrig. Som både nazist og antisemitt bidro Hamsun aktivt til [[Nazi-propaganda|den nazistiske propagandaen]] i den offentlige debatten før og under krigen. I boka ''Knut Hamsun og det norske Holocaust'' fra 2021 fremholder nordisk-professoren [[Ståle Dingstad]] at Hamsuns antisemittisme og reaksjonære holdninger tydelig inngår i hans forfatterskap.<ref>{{Kilde www|url=https://www.idunn.no/doi/10.18261/issn.1500-1571-2021-03-16|tittel=Knut Hamsun og den største forbrytelsen| besøksdato=2022-10-03| forfattere=Jan-Erik Ebbestad Hansen|dato=16. februar 2022|språk=no|verk=Agora|sitat=I Ståle Dingstads siste bok Knut Hamsun og det norske holocaust er all tvil ryddet til side. Her er Hamsun verken en eksepsjonell storhet eller en forfatter som kan skilles fra sitt verk. De reaksjonære og antisemittiske innslagene er ikke bortforklart eller redusert til bagateller.|doi=10.18261/issn.1500-1571-2021-03-16}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.idunn.no/doi/10.18261/9788215045320-2021-07|tittel=Ryktet om jødene: antisemittismen i norsk litteratur {{!}} Minoritetsdiskurser i norsk litteratur|besøksdato=2022-10-03|forfattere=Ståle Dingstad|dato=2021|språk=no|verk=Books|doi=10.18261/9788215045320-2021-07}}</ref> Også [[Tore Rem]]s biografiske ''Knut Hamsun: reisen til Hitler'' fra 2014 dokumenterer Hamsuns jødehat.

====Rolf Jacobsen====
[[Rolf Jacobsen]] var fra januar 1941 redaktør i ''[[Kongsvinger Arbeiderblad]]'' (kalt ''Glåmdalen'' fra 1943) der han skrev rasistiske og antisemittiske lederartikler. I 1944 skrev Jacobsen at krigen føres mot verdenskapitalismen og jødene som «ser sin stilling truet av et samlet Europa». Jacobsen hadde i 1934 vært i Berlin og der sett Hitler, Goebbels og parader med [[SS]] og [[Sturmabteilung|SA]] på [[Unter den Linden]]. Jacobsen ble ved [[landssvikoppgjøret]] etter krigen dømt til 3 års fengsel og 10 års tap av rettigheter.<ref name="Dingstad" />
{{sitat|Den er like opprørende og motbydelig som den samfunnsordning som er skapt av jødene og pengemakten. De som har tolerert en verden hvor millioner har sultet mens jorda har bugnet av overflod, hvor arbeidsløshet og nød har bodd vegg i vegg med fråtseri og raffinert luksus, med moralsk forsumpning og systematisk fordummelse av folkene, har ingen grunn til å skrike opp over dramaets slutning.|[[Rolf Jacobsen]] (''[[Glåmdalen (avis)|Glåmdalen]]'', 27. desember 1943)<ref name="Dingstad" />}}

====Alf Larsen====
Idéhistorikeren [[Jan-Erik Ebbestad Hansen]] har i sin bok ''En antisemitt trer frem'' (2018) kalt [[Alf Larsen]] «norsk litteraturs største antisemitt».<ref>[https://www.lmd.no/2018/06/antisemittisme-antroposofi-og-andenes-makt/ Espen Grønlie:  «Antisemittisme, antroposofi og åndenes makt», ''Le Monde diplomatique'']</ref> Han tenkte på [[aforisme]]samlingen ''Jødeproblemet'' som ikke ble utgitt.<ref>{{Cite news|title=En norsk antisemitt trer fram|last=Dahl|first=Hans Fredrik|date=18. oktober 2009|work=Dagbladet|pages=48}}</ref> Dette upubliserte verket ble til i 1950-årene, og Larsen gir uttrykk for forståelse for [[Hitler]]s [[jødeforfølgelse]]r og bagatelliserer [[holocaust]]. «''Nazismen er jødedommens endelige triumf i verden'',» skrev Larsen blant annet. Ebbestad-Hansen skriver at Larsen var kritisk til [[nazisme|nazistisk ideologi]] og til [[Vidkun Quisling]].<ref>Jan Erik Ebbestad-Hansen: Om antisemittismens vesen. ''Klassekampen'', 23. mars 2017.</ref> Larsen anså den [[den tyske okkupasjon av Norge|tyske okkupasjonen]] for en nødvendig renselse av det norske samfunnet, og at de samfunnstoppene som satt på [[Grini]], fikk som fortjent. Verre syntes han det ville være om [[Haakon VII|kongen]] og regjeringen kom tilbake.<ref>[https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/dO4rLO/forfatteren-alf-larsen-og-aeresretten «Forfatteren Alf Larsen og Æresretten»] ''[[Verdens Gang]]'' 29. mars 2019</ref> 

Alf Larsens antisemittisme tiltok og ble etterhvert dominerende i hans politiske syn. Han var etter andre verdenskrig en ledende antisemitt i Norge: Han uttrykte seg skeptisk til tall og vitneskildringer om [[holocaust]]. Larsen benektet ikke at det fantes gasskamre og at jøder ble forfulgt, men mente at jødene selv var skyld i forfølgelsen og tilintetgjørelsen. Larsen mente at Hitler og hans folk med rette skar alle jøder over en kam, og Larsen gikk langt i å rettferdiggjøre folkemordet. Larsen beskrev den stereotype jøde med utgangspunkt i handelsmannen Leib Sachnowitz i Larvik. Sachnowitz og Larsen drev fra slutten av 1920-tallet antikvitetshandel sammen. Sachnowitz ble drept i Auschwitz i desember 1942 og Larsen mente i praksis at Sachnowitz fikk som fortjent. Sønnen [[Herman Sachnowitz]] overlevde.<ref name="Dingstad" />

====Marta Steinsvik====
Forfatteren [[Marta Steinsvik]] var en av 1920-årenes mest aktive antisemitter i Norge. Hun forsvarte ''[[Sions vises protokoller]]'' lenge etter at det var påvist som [[forfalskning]]. Hun holdt flere foredrag om det hun mente var [[Jøder|jødenes]] destruktive innflytelse og deres forsøk på å vinne verdensherredømme. Hun ivret også for gjeninnføringen av «[[jødeparagrafen]]» i [[den norske grunnloven]].<ref>Strømmen, Øyvind: [http://oyvindstrommen.be/2012/04/25/galtungs-galskap/ Galtungs galskap] {{Wayback|url=http://oyvindstrommen.be/2012/04/25/galtungs-galskap/ |date=20120427211651 }}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.nrk.no/sorlandet/oppkaller-gate-etter-antisemitt-1.14502232|tittel=Oppkaller gate etter antisemitt|besøksdato=2019-04-05|forfattere=|dato=2019-04-04|fornavn=Heather Ørbeck|etternavn=Eliassen|språk=nb-NO|verk=NRK|forlag=|sitat=– Hun var en av de mest hatefulle propagandistene vi hadde på 20-tallet, sier forstander i Det Mosaiske Trossamfunn i Oslo, og nestleder i Antirasistisk Senter, Ervin Kohn.}}</ref><ref>{{Kilde avis|tittel=Marta den ustoppelige|avis=Aftenposten|url=|etternavn=Eriksen|fornavn=Trond Berg|dato=15. januar 2012|side=|sitat=Ideologisk sett var hun et elskelig og hyperenergisk virrehode, som blant annet var en av de mest aktive antisemitter i Norge på 1920-tallet. Hun forsvarte det autentiske ved Zion Vises Protokoller lenge etter at de var avvist som falskneri. Hun holdt talløse foredrag om jødenes forsøk på å vinne verdensherredømme og ville gjenoppvekke paragrafene i Grunnloven av 1814 som utestenger jøder og jesuitter fra riket.}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.klassekampen.no/article/20170323/ARTICLE/170329779|tittel=Om antisemittismens vesen|besøksdato=2019-04-05|forfattere=Jan-Erik Ebbestad Hansen|dato=23. mars 2017|verk=Klassekampen|forlag=|sitat=En av de ledende norske antisemittene i mellomkrigstiden, Marta Steinsvik, var avgjørende påvirket av Rudolf Steiner.}}</ref> Steinsvik hevdet at jødene sto bak samtlige revolusjoner, fra [[den franske revolusjon]] til [[den russiske revolusjon|den russiske i 1917]].<ref>Simonsen, Kjetil Braut: En antisemittisk multiplikator. ''Morgenbladet'', 20. januar 2012, s. 21. «...i Aftenposten 6. mai 1925. Her hevdet hun at samtlige revolusjoner – fra den franske revolusjon til den russiske bolsjevikrevolusjonen i 1917 – var frembrakt av et «jødisk komplott», at jødene stod bak første verdenskrig og at de styrte verdenskapitalen og verdenspressen. Motivet var ifølge Steinsvik en streben etter verdensherredømme – drømmen om at jødene en gang kunne «herske over alle de andre jordens nationer.»»</ref>

=== Avvisningen av jøder i Norge ===
{{Utdypende artikkel|Jøder i Norge|Jødeparagrafen}}
Kong [[Christian Vs Norske Lov]] av 15. april 1687 erklærte løsgjengere, [[tater]]e og jøder for uønsket i Norge. Bestemmelsen som gjaldt, lød:
:''Tredie Bog. Om Verdslig- og Huus-Stand. – 22 Cap. Om Jøder og Tatere.''
::''1 Art.  Ingen Jøde maa sig her i Riget indbegive, eller sig finde lade, uden Kongens særdelis Lejdebrev under tusinde Rixdalers Straf af hver Person, som uden forskrefven Lejdebrev betrædis.''
::''2 Art. Hvo, som nogen Jøde angiver og Kongens Amptmand anviser, skal have derfor et halvt hundrede [[riksdaler|Rixdaler]].''

Dette forbudet, som man vet ble håndhevet, reflekteres i den såkalte [[jødeparagrafen]] i den selvstendige, norske [[Norges grunnlov|grunnloven]] av 1814, der også [[jesuitt]]er og munkeordener var utestengt fra riket.
:''§ 2.''
:''Den evangelisk-lutterske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.''

Det var hverken bøndene eller handelsstanden som var pådriverne for «jødeparagrafen», men de tyngste [[intellektuell]]e som dominerte konstitusjonskomiteen, ifølge idéhistorikeren [[Håkon Harket]]. Ifølge Harket var ikke paragrafen religiøst begrunnet, i stedet var det intoleranse basert på [[opplysningstiden]]s religionskritikk, som førte til at jødene eksplisitt ble nektet adgang til riket i en av Europas frieste konstitusjoner.<ref>''[[Morgenbladet]]'' 2.mai 2014 (intervju med Harket og omtale av hans bok ''Paragrafen''). Det var ikke trangsynte bønder, men [[Eidsvoll]]s sprenglærde superstjerner som fikk jødene utestengt fra Norge i 1814, skriver Håkon Harket i sin nye bok. …  Et element som blir svært tydelig i arkivmaterialet, er at saken ikke handler om videreføring av gamle religiøse forestillinger. Dette handler om opplysningens tankegods. Og det er virkelig tankevekkende hvordan det beste og verste i denne grunnloven er så nær hverandre og stammer fra samme kilder, hvor det mest opplagte er arven fra Voltaire.»</ref> Prestene [[Jonas Rein]], [[Hans Midelfart]] og [[Peter Hount]] talte mot jødeparagrafen. Hount sa at paragrafen var avskyelig intolerant da jødene «intet sted at holde til på Guds grønne jord» fikk. Wedel Jarlsberg mente også at paragrafen var illiberal.<ref>Stavanger aftenblad 26.04.2014.</ref><ref name="Ulrik">{{Kilde artikkel|tittel=Tidligere § 2 fjerde punktum|publikasjon=Grunnloven. Historisk kommentarutgave 1814–2020|url=https://doi.org/10.18261/9788215054179-2021-009|dato=2021|forfattere=Ulrik Sverdrup-Thygeson}}</ref> 

Forbudet for jøder ble raskt håndhevet. Allerede på slutten av 1814 ble de første som ble mistenkt som jøder fordrevet eller forvist.<ref>{{Kilde bok|tittel = Fridomens grenser 1814-1851. Handhevinga av den norske "jødeparagrafen"|etternavn = Ulvund|fornavn = Frode|utgiver = Scandinavian Academic Press|år = 2014|isbn = ISBN9788230401187|utgivelsessted = Oslo|sider = 141 ff.|kapittel = }}</ref> Fire menn ble i slutten av 1814 forvist fra Bergen etter påtrykk fra den lokale handelsstanden. Frykten for konkurranse fra jødiske kjøpmenn var en viktig drivkraft for å håndheve paragrafen.<ref>{{Kilde www|url=https://morgenbladet.no/ideer/2019/05/nei-munch-var-ikkje-den-forste|tittel=Nei, Munch var ikkje den første|besøksdato=2019-07-04|dato=2019-05-16|fornavn=Gunnar|etternavn=Wiederstrøm|språk=nb|verk=morgenbladet.no}}</ref><ref>Ulvund, Frode: Glogaus plass? ''Bergens Tidende'', 11. august 2014, s 29.</ref>

Til tross for ordet ''fremdeles'', innebar bestemmelsen i Grunnloven av 1814 den første helt konsekvente avvisning av jøder. Det er nemlig kjent fra en politiforordning fra 1710 at jøder hadde lov til å «opholde sig, bo og bygge» i [[Bergen]]. Folketellingen av 1801 avdekker at det i [[Oslo|Christiania]] var bosatt tre personer med fornavnet ''Baruch'', som er av klart jødisk type, og gitt de relativt små forhold må det antas at deres nærvær var kjent og tolerert av myndighetene. Jødeutelukkelsen i paragrafen ble endelig opphevet først i 1851, blant annet etter tidligere press fra dikteren [[Henrik Wergeland]]. Hans far, [[Nikolai Wergeland]], hadde på Eidsvoll støttet innføring av jødeparagrafen.<ref name=NRK02052014>[http://www.nrk.no/kultur/gir-falsen-ansvar-for-jodeparagraf-1.11696404 «Gir Falsen og Wergeland ansvaret for «jødeparagrafen» i Grunnloven»], artikkel hos NRK 2. mai 2014</ref>

Skepsisen til jøder før den andre verdenskrig var ikke bare et særtysk eller nazistisk fenomen, men utbredt også i deler av det norske samfunnet. Jødene ble latterliggjort og mistenkeliggjort gjennom karikaturtegninger og i avisartikler, og mange nærte en generell mistro overfor jøder i Norge, særlig overfor jødiske forretningsfolk.

Norge fikk en [[Norsk innvandringspolitikk#Historie|ny fremmedlov i 1915]]. I lovens forarbeider ble det diskutert om det skulle innføres fullstendig innvandringsforbud for jøder, men konklusjonen ble at dette ikke var nødvendig dersom regelverket ble strengt håndhevet. Dette var en del av en internasjonal trend under og etter [[første verdenskrig]], der de fleste vestlige land strammet inn innvandringspolitikken kraftig. I Norge ble «fysisk eller moralsk forkomne» nektet adgang, og i årene som fulgte ble flere jøder utvist med den nye loven som begrunnelse.<ref>[[#refMichelet2014|Michelet (2014)]] s. 53-54.</ref>

Det var mye vanskeligere for jøder å få norsk statsborgerskap enn det var for andre innvandrergrupper i mellomkrigstiden. Jøder (spesielt de østeuropeiske) måtte som regel søke flere ganger og vente lenger enn andre, og søknadene ble ofte trenert eller motarbeidet av Justisdepartementets saksbehandlere. Departementet stilte også diskriminerende særkrav (som ekstra lang botid i Norge) overfor jødiske søkere, noe som førte til at mange norske jøder ikke hadde statsborgerskap i 1940.<ref>[[#refJohansen2005|Johansen (2005)]] s. 31-33.</ref>

===Holocaust i Norge===
{{utdypende|Holocaust i Norge}}
[[Fil:Reichsführerschule der NSDAP Geschäftsstelle Schellingstraße 50 (?) München SS Schutzstaffel members c. 1932 Hitler Heinrich Himmler Kurt Kühme Adolf Egeberg jr etc National Archives NARA Unrestricted No known copyright 242-HF.jpg|thumb|Journalisten og antisemitten [[Adolf Egeberg jr.]] (1909–1972) som «fører» i det vesle [[Norges Nasjonalsocialistiske Arbeiderparti]] på kurs med [[Adolf Hitler|Hitler]] og [[Heinrich Himmler|Himmler]] i München 1932. Egebeberg står på kne, med egenkomponert uniform og hakekorsbind, til høyre i første rekke. {{Byline|[[National Archives and Records Administration|NARA]]}}]]
Ved innledningen til andre verdenskrig var det rundt {{formatnum:2100}} jøder i Norge. Under den tyske okkupasjonen av [[Norge under andre verdenskrig]] ble over 770 deportert jøder til utryddelsesleirer på det tyskokkuperte kontinentet, der det store flertallet av dem ble drept. Kun et trettitall av disse overlevde deportasjonen fra Norge. Arrestasjon og internering av jødene ble utført av vanlig norsk politi med bistand av [[Hirden]] og [[Germanske-SS Norge]]. Jødenes eiendommer i Norge ble beslaglagt av [[Nasjonal Samling|NS]]-regimet og i mange tilfeller solgt billig til [[frontkjemper]]e og NS-medlemmer. I ettertid har det lenge vært diskutert og forsket på hvorfor deportasjonene fra Norge var så lett å gjennomføre blant annet hvilken rolle mulig antisemittisme hadde. [[Oddvar Høidal]] konkluderte, blant annet ved sammenligning med Danmark, med at kollaboratørstyret og dets antisemittisme var avgjørende for den store andelen norske jøder som ble deportert. De ledende personene i NS fremmet en ekstrem antisemittisme begrunnet i konspirasjonsteori og NS-regimet tok egne initiativ til antijødiske tiltak.<ref name="Simonsen2017" />

Det norske fascistpartiet [[Nasjonal Samling]] (NS) hadde fra begynnelsen av raseteorier i sitt idégrunnlag. Blant NS' medlemmer var det svært varierende grad av antisemittiske holdninger, og i NS' partiprogram fra 1934 var ikke jøder nevnt og antisemittisme var ikke et dominerende trekk ved NS før krigen. I NS-pressen var det innslag av antisemittisme, og fra 1935 ble det mer antijødisk retorikk fra NS, blant annet i regi av forfatteren [[Halldis Neegaard Østbye]].<ref>[[#refHetland2012|Hetland (2012)]], s.13-15.</ref>

===Omtale av antisemittismen===
En kartlegging (fra 2014) av lærbøker for grunnskole og [[videregående skole]] viser at antisemittisme i noen grad forekommer som tema i historiebøker (samt i religionskunnskap) mens begrepet er fraværende i lærebøker i samfunnsfag. Antisemittisme knyttes i bøkene særlig til holocaust og til Tyskland. Lærebøkene er mest opptatt av Hitlers personlige antisemittisme, og om i hvilken grad denne hadde opphav i Hitlers unge år i Wien.<ref name="Syse" />

== Antisionisme og Israel-kritikk ==
Sammen med tradisjonell antisemittisme og sekundær antisemittisme, nevnes antisemittisme sprunget ut av antisionism og hat mot [[Israel]] som den tredje typen moderne antisemittisme.<ref name=":10" /><ref name=":11" />

Noen motstandere av staten Israel omtaler seg selv som [[antisionisme|antisionister]].{{tr}} Antisionisme trenger i seg selv ikke å være antisemittisk, for eksempel vil en generell avvisning av nasjonalisme og nasjonalstater også innebære en avvisning av Israel som egen jødisk stat. Det finnes likevel eksempler på antisemittisk bruk av antisionismen. Blant annet ble det i de tidligere kommunistiske landene framført antisemittisk propaganda under dekke av å være [[antisionisme]].{{tr}} Sionismen skulle angivelig være kjernen i en global konspirasjon styrt av «jødekapitalen» og/eller den internasjonale imperialismen.{{tr}} Her blandet [[marxistisk]] antisionisme seg med ren [[nazipropaganda]] og klassiske kristne [[Stereotypi|stereotyper]] om jøder.{{tr}} På begynnelsen av 1950-årene ble jøder renset ut av kommunistpartier.{{tr}} Den kommunistiske antisemittismen fikk skjebnesvangre konsekvenser for Polens få gjenværende jøder. De ble anklaget for å være «[[Sionisme|sionister]]» og «[[femtekolonnist]]er», og størstedelen av dem ble drevet ut av landet på slutten av 1960-tallet.{{tr}}

I 1975 vedtok [[FN]]s generalforsamling etter [[sovjetisk]] og arabiske lands initiativ at sionisme er en form for [[rasisme]] og rasediskriminering. Israelvenner hevder at denne resolusjonen, som på amerikansk initiativ ble opphevet i 1991, var et ledd i den samme [[antisionisme|antisionistiske]] kampanjen som ble ført i [[Øst-Europa]] med antisemittiske understrømninger.{{tr}}

Sammenhengen mellom antisionisme og antisemittisme kom særlig etter økende motstand etter Israel kriger med nabolandene.<ref name="Judaken" /> 

Brian Klug viser til at antisemitter opprinnelig støttet sionistenes ønske om en egen jødisk stat.<ref name=":1" />

== Se også ==
* [[Ritualmordanklagen på Rhodos]]

== Referanser ==
<references>
<ref name="Chandrinos">{{Kilde oppslagsverk|tittel=The German Occupation and the Holocaust in Greece: A Survey|url=https://www.cambridge.org/core/books/holocaust-in-greece/german-occupation-and-the-holocaust-in-greece-a-survey/10FC0F5A055B45EE5ACA24871CAC25CB|utgiver=Cambridge University Press|oppslagsverk=The Holocaust in Greece|dato=2018|besøksdato=2021-06-11|isbn=978-1-108-47467-2|side=15–35|doi=10.1017/9781108565776.003|fornavn=Iason|etternavn=Chandrinos|fornavn2=Anna Maria|etternavn2=Droumpouki|redaktørfornavn=A. Dirk|redaktøretternavn=Moses}}</ref>
</references>

== Litteratur ==
* Eriksen, Trond Berg, [[Håkon Harket]], [[Einhart Lorenz]] med bidrag fra Terje Emberland og Izabela A. Dahl (2005): ''Jødehat : antisemittismens historie fra antikken til i dag''. Oslo: Damm. ISBN 9788249609963
* Lars Lien (2016): ''"...Pressen kan kun skrive ondt om jøderne". Jøden som kulturell konstruksjon i norsk dags- og vittighetspresse 1905-1925''. Avhandling for doktorgraden, Institutt for arkeologi, konservering og historie, Universitetet i Oslo.
* {{Kilde bok|tittel=Kva visste Nasjonal Samling om Holocaust?|etternavn=Hetland|fornavn=Øystein|utgiver=[[HL-senteret]]|år=2012|isbn=978-82-92988-42-8|utgivelsessted=Oslo|ref=refHetland2012|url=http://www.hlsenteret.no/publikasjoner/digitale-hefter/pdf/kva-visste-nasjonal-samling-om-holocaust---hetland-oystein.pdf|besøksdato=2022-05-08|arkiv-dato=2016-09-27|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20160927115357/http://www.hlsenteret.no/publikasjoner/digitale-hefter/pdf/kva-visste-nasjonal-samling-om-holocaust---hetland-oystein.pdf|url-status=yes}}
* {{ Kilde bok | forfatter = [[Marte Michelet|Michelet, Marte]] | utgivelsesår = 2014 | tittel = Den største forbrytelsen : ofre og gjerningsmenn i det norske Holocaust | isbn = 9788205470446 | utgivelsessted = [Oslo] | forlag = Gyldendal | ref = refMichelet2014}}
* {{Kilde artikkel
 |forfatter= Johansen, Per Ole
 |utgivelsesår= 2005
 |tittel= Minst tyve år for en jøde
 |url= http://www.jus.uio.no/ikrs/tjenester/kunnskap/kriminalpolitikk/aktuelt/Tema/jodeforfolgelse/20aarforenjodeMaterialisten.pdf
 |publikasjon= Materialisten
 |nummer= 4
 |side= 31-67
 |ref= refJohansen2005
 |besøksdato= 2022-05-08
 |arkiv-dato= 2022-01-27
 |arkiv-url= https://web.archive.org/web/20220127201218/https://www.jus.uio.no/ikrs/tjenester/kunnskap/kriminalpolitikk/aktuelt/Tema/jodeforfolgelse/20aarforenjodeMaterialisten.pdf
 |url-status= yes
 }}
*{{Kilde bok|url=https://www.jstor.org/stable/j.ctv2t4ds5|tittel=Raphael Lemkin and the Concept of Genocide|etternavn=Irvin-Erickson|fornavn=Douglas|dato=2017|utgiver=University of Pennsylvania Press|isbn=978-0-8122-4864-7|ref={{SfnRef|Irvin-Erickson2017}}}}

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
* Didrik Søderlind [https://web.archive.org/web/20051208023514/http://www.forskning.no/Artikler/2003/juni/1055424417.96 «En politisk korrekt antisemittisme?»], ''Forskning.no'' 14. juni 2003
* Hans-Wilhelm Steinfeld: [http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article963611.ece «Relativisering av antisemittisme»], ''Aftenposten'' 6. februar 2005
* Sara Azmeh Rasmussen: [http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Det-muslimske-jodehatet-6796018.html#.T3V4ky_h5YM «Det muslimske jødehatet»], ''Aftenposten'' 30. mars 2012
* [http://www.arkivverket.no/arkivverket/Bruk-av-arkiver/Nettutstillinger/Joedeforfoelgelsen Jødeforfølgensen på Agder], nettutstilling fra Statsarkivet i Kristiansand
* [https://web.archive.org/web/20090922092349/http://www.axt.org.uk/antisem/countries/norway/norway.htm Om antisemittisme og nynazisme i Norge fram til 2000] (på engelsk)
* [https://web.archive.org/web/20180831074531/http://www.antisemittisme.no/ Senter mot antisemittisme]
* [https://web.archive.org/web/20130115091412/http://www.adl.org/Anti_semitism/adl_anti-semitism_presentation_february_2012.pdf ''Attitudes Toward Jews In Ten European Countries''], rapport fra Anti-Defamation League (2012)
*Hva er antisemittisme? ''Religionsoraklene''. https://religionsoraklene.no/hva-er-antisemittisme/

{{Holocaust}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Antisemittisme| ]]
[[Kategori:Politisk språk]]