Antimaterie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Antimaterie kan beskrives som materie der innholdet er antipartikler i stedet for partikler.

Ifølge grunnleggende beskrivelser av universet finnes tolv ulike typer av materiepartikler (se standardmodellen) og fire typer kraftbærende partikler. Til disse materiepartiklene og kraftbærende partiklene kobles deres speilbilder med hensyn til visse symmetrier. For eksempel har en antipartikkel lik elektrisk ladning som sin tilsvarende partikkel, men motsatt fortegn. Bortsett fra ladningen tror man at en partikkel og tilsvarende antipartikkel er identiske. Ulikheter mellom partikler og antipartikler kalles symmetribrudd, for eksempel av CPT-symmetri, ladningskonjugasjon (Charge conjugation), paritet (Parity) og tidsreversering (Time reversal). Dette ville i så fall også være et brudd med gjengse fysiske teorier (som den spesielle relativitetsteorien).

Antipartikler ble først postulert av Paul Dirac da han definerte en Lorentz-invariant Schrödingerligning for elektronet. Dirac fant ved dette at når man forente den spesielle relativitetsteorien med kvantemekanikk oppstod to ekvivalente løsninger med motsatt fortegn. Partikkelen med positivt fortegn ble tolket som elektronets antipartikkel, positronet. Positronet ble påvist noen år senere av amerikaneren Carl D Anderson.

Ifølge kvantefeltteorien skapes partikler og deres antipartikler hele tiden og dette påvirker direkte vår oppfatning av vakuum. Noe vakuum i klassisk forstand finnes ikke da partikkel/antipartikkel-par dannes hele tiden ved slike kvantefluktuasjoner. Livslengden til kvantefluktuasjonene er bestemt av Heisenbergs uskarphetsrelasjon i formen

\delta E\cdot\delta t\sim\hslash

som sier at energi kan lånes fra ingensteds i korte tidsintervaller.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]