Ankergang
Ankergang er et reguleringssystem for gangen i et mekanisk urverk (klokke eller ur til måling av tiden), funne opp i 1671 av engelskmannen William Clement. Ankergangen syter for at urverket går med jevn fart, og virker ved at ankeret (også kalte ankerhaken) på en aksel svinger tilbake og frem og slipper frem en tann på et tannhjul, ganghjulet, for hver enkelt svinging. For å styrer frekvensen på de svingningane som ankeret (ankerhaken) gjør, er ankeret tilsluttet enten en pendel (i pendelur som for eksempel gulv- og veggur) eller til en såkalt uro, et hjul som svinger tilbake og frem ved hjelp av en spiralfjær ikring akselen (i for eksempel armbåndsur og lommeur).
Svingningsfrekvensen på pendelen kan endres ved å endre lengden mellom opphenget og den vekten som henger på pendelen, og svingfrekvensen på uroen kan endres ved å stramme eller slakke på fjæren i uroen. Ved slike endringer endres også svingningsfrekvensen på ankeret (ankerhaken), og med dette farten på ganghjulet. Slik kan urverket justeres til den fartete som er rett for at uret skal syne rett tid. Ganghjulet, og urverket i det hele tatt, blir drevet av enten en stålfjær som må strammes manuelt (som i armbandesur, lommeur, noen typer veggur, kaminur og liknende) eller av et lodd som henger i en kjede og faller sakte nedover, og må dras opp igjen manuelt, slik som i mange vegg- og golvur: uren må trekkes opp.
Den meste benyttete typen av ankergang var den såkalte «sveitsiske ankergangen». Her er ankerhaken opplagra i syntetiske edelsteiner. I billigere ur og i vekkarur ble det benyttet stiftanker, og i pendelur ble det benyttet ulike typer ankergang kalte slepegang eller hvilegang, som for eksempel i de norske Toten-urene og de tyske Schwarzwald-urene.
Kilder[rediger | rediger kilde]
