Andreas Faulhaber

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Andreas Faulhaber
Andreas Faulhaber.jpg
Født21. mai 1713[1]
Kłodzko[2]
Død30. desember 1757[1] (44 år)
Kłodzko[2]
Beskjeftigelse Geistlig

Andreas Faulhaber (født 21. mai 1713 i Glatz i grevskapet Glatz; henrettet 30. desember 1757 samme sted) var en katolsk prest. På grunn av sin bevaring av skriftemålets hemmelighet ble han henrettet på ordre av den prøyssiske kong Fredrik II.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Faulhaber var sønn av hovslager og storurmaker Andreas Faulhaber. Allerede i unge år hjalp han faren i verkstedet, men ville gjerne, likesom sin eldre bror Augustin, studere teologi. Dermed begynte han først på gymnasiet tilknyttet jesuittkollegiet i Glatz. Ettersom faren ikke kunne finansiere nok et teologistudium var Faulhaber deretter huslærer i 14 år.[trenger referanse]

Prest[rediger | rediger kilde]

Etter å ha fått en Tischtitel (titulus mensae) fullførte han på kort tid teologistudiet i Praha. I september 1750 ble han presteviet for erkebispedømmet Praha, som grevskapet Glatz hørte under. Sin førdte messe feiret han i sognekirken i Glatz på Mikkelsmess (29. september) 1750.

Etter kapellansstillinger i Bad Landeck, Bad Reinerz og Königshain kom han til slutt til sognekirken i Glatz, hvis sogneprest frem til 1776 også var rektor for jesuittkollegiet.[trenger referanse]

Under den første schlesiske krig ble Glatz, som frem til da hadde umiddelbart tilhørt Böhmen, erobret av prøysserne. Under den prøyssiske stattholder begynte nå tunge tider for den katolske kirke.[trenger referanse] Militærmyndighetene mistenkte at de katolske geistlige ville ha de prøyssiske soldater til å begå faneflukt.[trenger referanse]

Faulhaber fikk ansvar for sjelesorgen for de katolske soldater på festningen i Glatz. Det innebar også at han hørte deres skriftemål. En pågrepet desertør hevdet under avhør at han under skriftemål hadde spurt kapellanen om han eventuelt kunne desertere, og da skulle presten ha svart: «Det ville vel ha vært en alvorlig sak, men på den annen side ville det ikke ha meget ved seg».[trenger referanse]

Arrest, henrettelse, forsinket begravelse[rediger | rediger kilde]

Faulhaber ble satt i arrest i september 1757. Deserteøren tok under påfølgende forhør gjentatte ganger ettertrykkelig trukket tilbake sin første forklaring.[trenger referanse] Til tross for sin påviste uskyld ble kapellen Faulhaber på ordre fra kong Fredrik II av Preussen hengt den 30. desember 1757. Foran galgen ble han oppfordret til å fortelle hva desertøren hadde skriftet, eller å velge galgen; Faulhaber skal ha lagt fingeren over leppene og gått mot galgen.[trenger referanse] For befolkningen i grevskapet Glatz var Andreas Faulhaber en marty for skriftemålets hemmelighet.[trenger referanse]

Prøysserne lot presteliket henge offentlig i galgen i to år og syv måneder.[trenger referanse] Da østerrikerne sommeren 1760 midlertidig gjenerobret byen, tok de den døde ned fra galgen og bisatte ham høytidelig i krypten i sognekirken i Glatz. Liket skal ha vært i overraskende god behold da det ble tatt ned fra galgen.[trenger referanse]

Den 20. august 1929 lot sogneprest Franz Monse åpne graven i den hensikt å finne relikvier. I 1930 begynte man å forberede en saligkåringsprosess. Innsamlede dokumenter i sakens anledning ble bragt til sognearkivet i Glatz. Da man under annen verdenskrig skulle lagre verdifulle kunstgjenstander sikkert i kirkekrypten, ble Faulhabers levninger lagt i en annen grav den 17. august 1942. Etter en undersøkelse da ble det ført til protokoll at man med en lommelykt kunne se at det i hodeskallen - etter nesten 200 år - var bevart et 4 cm langt tungestykke.[3]

Ette rkrigen ble den tyske befolkning fordrevet fra området, og saligkåringsprosessen ble ikke videreført.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Karl Adolf Menzel: Neuere Geschichte der Deutschen seit der Reformation, Band V, Breslau, 1855; Kompletter Text zum Fall Andreas Faulhaber
  • Polikarp Niestroj: Ein Märtyrer des Beichtstuhls. Leben und Tod des P. Andreas Faulhaber, Glatz 1931
  • Anna Bernard: Andreas Faulhabers Tod. Ein Trauerspiel aus der Glatzer Vergangenheit, Mittelwalde 1922
  • Pater Henseler SSCC: P. Faulhaber der Glatzer Kaplan, ein Opfer der Treue und Pflicht, Leimen-Heidelberg 1956
  • Georg Siegmund: Vom Beichtstuhl zum Galgen. Kaplan Andreas Faulhaber aus Glatz. Ein Märtyrer des Beichtstuhls, Stein am Rhein 1987
  • Chronik der Stadt-Pfarrkirche in Glatz 1906 bis 1946, begonnen von Pfarrer Skalitzky, fortgesetzt von Pfarrer Dr. Monse (Amateurverfilmung durch Dr. Dieter Pohl im Herbst 1988 im Pfarrarchiv Glatz, 2 Bände)
  • Joachim-Paul Berke: Heimreise in die Schlesische Grafschaft Glatz, 2008, ISBN 3940016993 (Textauszug zur Geschichte Andreas Faulhabers)
  • Norbert Bartonitschek: «Andreas Faulhaber» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 22, Nordhausen 2003, ISBN 3-88309-133-2, sp. 315–316.
  • Michael Hirschfeld: Ein Justizmord im Siebenjährigen Krieg. Der gewaltsame Tod des Glatzer Priesters Andreas Faulhaber (1713–1757) im Kontext der Eroberungs- und Kirchenpolitik von Friedrich II. von Preußen. In: Archiv für schlesische Kirchengeschichte, Jg. 72 (2014), S. 141–158.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, 29. apr. 2014
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, 18. apr. 2015
  3. ^ Chronik der Stadt-Pfarrkirche zu Glatz, s. 532

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]