Pierre Gaspard Chaumette
| Pierre Gaspard Chaumette | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 24. mai 1763[1][2][3][4] Nevers[5] | ||
| Død | 13. apr. 1794[1][3][4][6] (30 år) Paris[5] | ||
| Beskjeftigelse | Jurist, politiker, botaniker | ||
| Utdannet ved | Universitetet i Paris, Sorbonne | ||
| Parti | Cordelierklubben | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Gravlagt | Errancis Cemetery | ||
Pierre Gaspard Chaumette eller Anaxagoras Chaumette som han selv kalte seg (født 24. mai 1763 i Nevers, henrettet 13. april 1794 i Paris) var en fransk revolusjonær under den franske revolusjon. Han var talsmann for sans-culottes og kjempet for avskaffelse av slaveriet.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Pierre-Gaspard Chaumette var sønn av en skomaker. Han arbeidet selv en tid i skomakerverkstedet. Deretter gikk han til sjøs for flere år.
I 1789 studerte ham medisin i Paris
Den franske revolusjon[rediger | rediger kilde]
Da revolusjonen brøt ut i 1798 var han skriver hos en advokat i Paris. Men snart ble han redaktør for avisen Révolutions de Paris. Han ble medlem av kordeljerernes klubb og ble medarbeider i flere radikale aviser, men sto likevel temmelig i skjul inntil hans fanatiske tale under hendelsene i august-september 1792, med septembermordene, med ett gjorde ham populær. Han svingte seg opp som talsmann for de fattigslige forstedene til Paris, og utviklet særlig etter kongens mislykkede flukt mot Varennes og etter Massakren på Marsfeltet stadig mer radikal-revolusjonære standpunkter.
Så ble han Pariserkommunens prokurator. Han bidro kraftig til opprettelsen av revolusjonstribunalet og til innføringen av loven mot «de mistenkte».
Chaumette var, sammen med Jacques René Hébert en inderlig apostel for dyrkingen av fornuften, og lot den 10. november 1793 i katedralen Notre-Dame de Paris feire en høytidelig fest til dens ære, hvorved den nye guddommen ble representert ved boktrykkeren Momoros unge hustru. Chaumette bar så lidenskapelig angasjert i avkristningsarbeidet at han også endres sitt navn i all offentlighet fra Pierre-Gaspard Chaumette til Anaxagoras Chaumette. Han angav som grunn for navneskiftet at «jeg var tidligere kalt Pierre-Gaspard Chaumette fordi min gudfar trodde på helgener. Siden revolusjonen har jeg tatt navn etter en helgen som ble hengt for sine republikanske prinsipper».[7] Det er også blitt anført at han var motivert av kirkens avvisning av homoseksuelle handlinger, ettersom han - som historikeren Daniel Guérin hevdet - «elsket gutter».[8]
Chaumette mente at kristendommen bestod av en masse «latterlige ideer»[9] som «hadde vært svært behjelpelige med (å legitimere] despoti».[10] Han var sterkt influert av de ateistiske og materialistiske forfattere Paul d'Holbach, Denis Diderot og Jean Meslier. Chaumette mente at religion var levninger av gammel overtro og ute av stand til å reflektere opplysningstidwens intellektuelle nyvinninger. For Chaumette var «kirke og kontrarevolusjon ett og det samme».[11] Derfor gikk han hardt ut mot mange prester og biskoper for å få dem til å avsverge sine overbevisninger. Han var med alt dette en av de fremste hebertistene og fulgte med dem i fallet. Riktignok var han ikke med på hebertistene våren 1794, da de ivret for å styrke det nye tyranni (det vil si: Robespierres styre).
Han ble likevel anklaget da Robespierre slo tilbake, da for å ha forsøkt å utslette guddomsidéen og grunnlegge Frankrikes styre på ateismen. På grunn av hans vennskap til den tysk-nederlandske immigranten Anacharsis Cloots mistenkte man dessuten Chaumette for å være utenlandsk agent. Etter konflikten med Robespierre ble han arrestert og stilt for revolusjonstribunalet. Han ble dødsdømt, og giljotinert 13. april 1794.
Verker[rediger | rediger kilde]
- Discours sur l'abolition de l'esclavage, prononcé par Anaxagoras Chaumette, au nom de la Commune de Paris le 30 pluviôse an II, C.-F. Patris (Paris), 1794.
- Alphonse Aulard (éd.), Mémoire de Chaumette sur la Révolution du 10 Août 1792, Paris, Société de l'histoire de la Révolution française, 1893.
- Frédéric Braesch (éd.), Papiers de Chaumette, Paris, Société de l'histoire de la Révolution française, 1908.
- Pierre-Gaspard Chaumette: Schlüssel des Buchs: Irthümer und Wahrheit. Hildesheim, Germany: Georg Olms Verlag, 2004.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- David Andress: The Terror. New York: Farrar, Straus and Giroux, 2005.
- William Henley Jervis: The Gallican Church and the Revolution. France: K. Paul, Trench, & Co, 1882.
- Colin Jones: The Great Nation. Chicago: Columbian University Press 2002
- David P. Jordan: The King’s Trial: The French Revolution vs. Louis XVI. California: University of California Press, 2004.
- Chaumette, Pierre Gaspard i Nordisk familjebok (2. utgave, 1906)
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Pierre-Gaspard-Chaumette, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b annuaire prosopographique: la France savante, oppført som Pierre Gaspard dit Anaxagoras Chaumette Chaumette, CTHS person-ID 109891, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Proleksis Encyclopedia, oppført som Pierre Gaspard Chaumette, Proleksis enciklopedija-ID 15097[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Шометт Пьер Гаспар, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gran Enciclopèdia Catalana, oppført som Pierre Gaspard Chaumette, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0017447[Hentet fra Wikidata]
- ^ Jones, p.471
- ^ Guérin, Daniel (1983). Homosexualité et révolution (fransk). Paris: Le vent du ch'min.
- ^ Chaumette, s.6
- ^ Chaumette, s. 101
- ^ Jordan, s. 70