Massakren på Marsfeltet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Utsyn over Marsfeltet i 2008, sett fra Eiffeltårnet.

Massakren på Marsfeltet i Paris fant sted den 17. juli 1791 under den franske revolusjon.

Massakrens forspill[rediger | rediger kilde]

Etter kongafamiliens mislykkede forsøk på å flykte fra revolusjonen oppstod republikanske stemninger i Frankrike. Den radikale Cordelierklubben ville utnytte disse stemninger for å ta noen skritt nærmere monarkiets fall og innføring av republikk. En resolusjon ble utarbeidet, og klubben, med Danton i spissen, vedtok å undertegne og manifestere resolusjonen ved et massemøte på Marsfeltet.

Dens forløp[rediger | rediger kilde]

Noen radikale politikere gikk ut blant folket for å samle underskrifter mot kongen, og for å holde taler der de kritiserte kongens oppførsel. Mange folk møtte opp, noe rojalistene ikke likte.

På grunn av en alvorlig forstyrrelse utbrøt uroligheter under manifestasjonen. To menn mistenkt for å være spioner ble funnet under podieplattformen, og ble hengt av folk i mengden. Lederen for nasjonalgarden, general Lafayette, beordret garden til å konfrontere forsamlingen, og red foran den inn på området. De klarte å spre mengden.

Men senere kom den enda mer besluttsomt tilbake, ledet av Danton og Camille Desmoulins. Mengden var da på om lag 10 000 personer. Nasjonalgarden svarte med å hive stein på garden, noen skjøt også mot troppene. Garden svarte med å skyte opp i luften for å skremme folkemassene til å slutte. Men det hjalp ikke. Da en dragon ble truffet og falt ned, var det nok. På ordre fra Paris' borgermester Jean Sylvain Bailly gav Lafayette garden ordre om å skyte inn i folkemassene. Omkring 50 personer ble drept og hundrevis såret.

Ettervirkninger[rediger | rediger kilde]

Flere av de ledende venstremennene gikk under jorden eller i landflyktighet. En kortvarig monarkisk reaksjon inntrådte. Mange av de til da dominerende republikanerne hadde flyktet eller gått under jorden. Dermed ble Jakobinerklubben det ledende partiet på venstresiden, og etterhvert det mektigste partiet i Frankrike.

Senere kom Massakren på Marsfeltet å inngå i anklagene mot Bailly og Lafayette. Førstnevnte ble henrettet, sistnevnte tvunget i eksil.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Panon Desbassayns: «Tagebuchnotiz über die Vorfälle auf dem Marsfeld (17. Juli 1791)». I: Chris E. Paschold (utg.): Die Französische Revolution. Ein Lesebuch mit zeitgenössischen Berichten und Dokumenten. Reclam, Stuttgart 2000, ISBN 3-15-008535-7.
  • «Denkschrift der Jakobiner über das Massaker auf dem Marsfeld (7. August 1791)». I: Die Französische Revolution. Ein Lesebuch mit zeitgenössischen Berichten und Dokumenten. Reclam, Stuttgart 2000, ISBN 3-15-008535-7.
  • David Andress: Massacre at the Champ De Mars: Popular Dissent and Political Culture in the French Revolution. Royal Historical Soc, 2000, ISBN 978-0861932474.