Anarkistisk-Communistisk Gruppe «Libertas»
I 1891 og 1892 drev noen tyskere propaganda for de anarkistiske idéer i Kristiania, og de stiftet Anarkistisk-Communistisk Gruppe «Libertas». Formannen var den tysk bokbinder Theodor Martner. Andre tyskemedlemmer vi har navnet på er cigararbeider Sigmund Simons og Wilhelm Zöllner. Tyskerne forlot Norge høsten 1892, og gruppen besto da av to personer. Den ene av de to var Kristofer Hansteen.
Medlemmer[rediger | rediger kilde]
Gruppen gikk videre enn individualismen, og så grunnårsaken til ufriheten i en enkelt klasses herredømme over samfunnets produksjonsmidler. Arbeidersak og klassekamp var viktig. Utover vinteren 1893 hadde laget offentlige møter. Noen stor organisasjon var dette ikke, med 8─10 medlemmer. Kristofer Hansteen var den største aktivisten. Foruten Kristofer Hansteen var bl.a. Axel Bech, Lorentz Nybø, Petter Nilssen, Rasmus Steinsvik, Sigwald Lian og hans bror Ole Olsen Lian med i «Libertas».
Utgivelser[rediger | rediger kilde]
Hansteen ga ut bladet Anarkisten i 1898─99. Dette oppnådde kun 300 abonnenter i Norge og 60 i Danmark. I 1899 måtte Hansteen flykte til England for å slippe politiforfølgelse etter en kritisk artikkel om kronprinsregenten i Anarkisten nr. 4 28/3 1899. Etter ett års opphold i London kom han tilbake til Norge, og ga ut bladet Til frihet i 1901─04, og en rekke pamfletter. Hansteen ga ut en rekke brosjyrer – Til proletariatet, Det frie samfund, Undervisning uten dogmer m.fl. –, og oversatte Peter Kropotkins En oprørers ord. I 1898 ga «Libertas» ut den tyske anarkisten Johann Mosts brosjyre Det frie samfund, med et lengre etterord av Hansteen. Et samfunn med størst mulig individuell frihet var målet.
Ole O. Lian forteller fra det indre liv[rediger | rediger kilde]
«Jeg kjender meget vel den teoretiske skræk for det repræsentative system. I de anarkistiske klubber som vi hadde dengang drev vi det sogar saa langt, at det ikke engang skulde vælges dirigent, for de frie individer skulde ikke staa under nogen ledelse. Men det varte jo ikke saa længe under vor eksperimenteren hermed. Vi opdaget at menneskene ikke var dygtige til den slags samfund. Der maatte en overgangsform til før vi kunde komme dit. Og netop derfor blev vi socialdemokrater for at danne det samfund, som vilde gjøre det mulig for menneskene engang i tiden at naa frem til opnaaelsen av det fulde ideal.»[1]
Anarkistenes fane beslaglegges[rediger | rediger kilde]
Den mest kjente historien med Hansteen er politiets beslagleggelse av anarkistenes fane 1. mai 1893. En liten flok anarkister ─ åtte-ni stykker ─ hadde meldt sig til deltagelse med sin fane med teksten: 'Anarkistisk-kommunistisk gruppe'. Politiet hadde året før tatt ut av toget en slik fane, og straks de fikk se den igjen beslagla de den uten å henvende seg til togledelsen. Opprørt over dette gikk Hansteen fram og slo daværende oppdagelsessjef, senere politiinspektør, Mossin med knyttneve i ansiktet. Hansteen ble straks arrestert. Han dømtes til 8 måneders botsfengsel. Arbeiderpartiets formann, Ole Georg Gjøsteen, protesterte på stedet, men foretok seg ikke mer. Dette reagerte opposisjonen i Arbeiderpartiet, særlig Den socialdemokratiske Forening og de andre DNA-foreningene i Kristiania, sterkt på. De var misfornøyd med at Gjøsteen og partiets hovedstyre ikke opptrådte fast nok. Kritikken førte til at Gjøsteen trakk seg tilbake som partiformann alt før landsmøtet. 31. mai holdt Den socialdemokratiske Forening et stort offentlig protestmøte på Ankertorget, mot politiets opptreden. Kritikken av partistyret ble ført helt frem på DNAs landsmøte i august.
«Libertas» og sosialdemokratene[rediger | rediger kilde]
Tidlig på 1900-tallet ble det, i og utenfor Kristianialaget, og senere sosialdemokratiske ungdomsforbundet, drevet en sterk ungsosialistisk, til dels anarkistisk, kampanje. «Libertas»-gruppen, med Hansteen i spissen, var foregangsmenn i dette arbeidet. Hansteens idéer fikk først en betydelig tilslutning i den sosialdemokratiske ungdomsbevegelsen da ungdomsforbundet begynte å utgi Ung-Socialisten i 1906. Samtidig var det vanskelig for Hansteen å kunne dra nytte av en organisasjon som på hans egen tid var mer opptatt av sosialistisk forkynnelse enn av den intense kamp mot sosialdemokratenes moderate politikk som Hansteen drev i hvert nummer av Til frihet. Hans viktigste anklager mot DNA var: Det unnlot å avskrive statskirken, begrenset seg til politisk kamp for 8-timers dagen selv etter at forslaget var tilbakevist gjennom en årrekke, sviktet generalstreiken ved å godta forliksråd og voldgift i arbeidskonflikter, satte staten over fagforeningene ved å godta statlig registrering og lovbeskyttelse av disse, og det eutvannet hele arbeiderbevegelsen ved å godta smågevinster ved valget heller enn en virkelig seier i den økonomiske kamp. I Kristianialagets første periode holdt Hansteen flere foredrag i laget og innledet gang på gang på massemøter om aktuelle spørsmål som f. eks. arbeidsløsheten, alltid ut fra et konsekvent anarkistisk-kommunistisk grunnsyn. Der var overfor al denne elendighet bare ett middel, sa han; å bryte med det nåværende samfunnssystem,. Både kapitalismen og staten måtte feies ut av verden og et anarkistisk byttesystem innføres. Man måtte forberede en internasjonal generalstreik. Tanker som disse vant fra 1902 og utover gjenklang hos enkelte av Kristianiabevegelsens medlemmer. Hos Hansteen finner vi lenge før invasjonen av svenske ungsosialister begynte alle de momenter som vi siden møter igjen i ungsosialismen: kamp mot religionen, avstandtagen fra parlamentarismen, propaganda for generalstreiken.
Sigwald Lian[rediger | rediger kilde]
Blant anarkistene var Sigwald Lian en av de ivrigste aktivistene. Han hadde vært sjømann som unggutt, men ble senere trykker, slo seg så ned i Kristiania hvor han møtte Hansteen og sluttet seg til anarkismen. Lian var en fremragende organisator. Etter at Kristofer Hansteen døde av tuberkulose, i 1906, var det Lian som dro lasset. Han fortsatte utgivelsen av Peter Kropotkins «En oprørers Ord» som Hansteen hadde startet opp, og besørget utgivelsen av «Anarkismens katekismus», en oversettelse av «A catechism of Anarchy» fra Social Science Club i Philadelphia, i 1906. På DNAs landsmøte i 1906 kom det en liten forpostfektning om generalstreikidéen, hvor Sigwald Lian foreslo at partiet skulle anerkjenne «den sociale generalstreik [...] som et virksomt middel i kampen mot militarismen». Den hadde tidligere kun vært forkynt av anarkister som Hans Jæger og Kristofer Hansteen. Martin Tranmæl, som riktignok hadde sympati for resolusjonen og støttet den prinsipielt, mente at en slik resolusjon ville være forhastet, og foreslo saken utsatt til et senere landsmøte. Dette ble vedtatt.
Anarkistisk-Communistisk Gruppe «Libertas» døde med Kristofer Hansteen i 1906.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Social-Demokraten lørdag 31/8 1918. («Lians foredrag om organisationsformen ved arbeidsmandsforbundets landsmøte.») Se også Norsk Arbeidsmandsforbunds kongressprotokoll for 1918.)