Amida (bønn)

Priset være du Herre, vår Gud og våre fedres Gud, Abrahams, Isaks og Jakobs Gud; den store og mektige ærefryktens Gud! Du er den opphøyde som gjør velgjerninger. Du er opphav til alt...

Innledningen til den første av bønnene, oversatt av Torleif Elgvin

ʿAmidá (hebraisk עֲמִידָה [ʿămīdā]) eller Attenbønnen er den sentrale, mest brukte bønnen i jødedommen.

Bønnen framsies stående, helst vendt mot Jerusalem. I ortodokse forsamlinger fremsies den først stille av den enkelte før den gjentas av hazzánen, bønnelederen. Den inngår både i sjaharít (morgongudstenesten), minhá (ettermiddagsgudstenesten) og musáf (tilleggsgudstenesten etter morgongudstenesten på sabbaten, ved rosj hódesj (nymåne) og på høytidsdager).

Bønnen kalles «attenbønnen» fordi den opprinnelig skal ha inneholdt atten lovprisningsledd; dens navn shmone-esre kommer fra jiddisch shmoine-esre og derfra fra hebraisk שְׁמונֶה עֶשְׂרֶה [šəmōne ʿesre], atten. I dag inneholder den nitten ledd. De tre første og de tre siste leddene brukes alltid, mens bruken av de tretten midterste leddene varierer med situasjonen.

Bønnen finnes på norsk i samlingen Jødiske skrifter, 2002.