Amalthea-affæren

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hullet i «Amalthea»s skrog etter attentatet

Amalthea-affæren (svensk: Amaltheadådet) var et bombeattentat i Malmö havn den 13. juli 1908, under den store havnearbeiderstreiken, mot losjifartøyet «Amalthea» med britiske streikebrytere ombord. Attentatet anses å være et av de mest spektakulære politiske attentat i Sveriges historie. Tre arbeidere med syndikalistiske sympatier planla attentatet, det ble utført av en av de tre, Anton Nilson, og av de britiske arbeiderne ble en drept og 23 skadet.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Under nittenhundretallets første år var det store konflikter mellom arbeidere og arbeidsgivere i Sverige. Streiker og lockouter hørte til hverdagen og det var ikke uvanlig at det ble satt inn streikebrytere, ofte med mye bråk og slåssing som følge. Ikke sjeldent tilkalte arbeidsgiverne utenlandske streikebrytere ved streiker.

Motivet bak havnearbeiderstreiken i Malmö sommeren 1908 var krav om høyere lønner, men også bedre arbeidsvilkår og foreningsfrihet. Et sentralt stridspunkt var overenskomsten om såkalte arbetsgivarbefogenheter i den avtale som svensk LO og SAF inngikk i desember 1906, det såkalte Desemberkompromisset. I paragraf 23 (senere paragraf 32) i SAFs statutter (som LO godtok) ble det fastslått «att arbetsgivaren har rätt att leda och fördela arbetet, att fritt antaga och avskeda arbetare, samt att använda arbetare, oavsett om de är organiserade eller ej». Kombinert med de andre lover som fantes på denne tiden, som Åkarpslagen, kunne effekten bli knusende for stridbare fagforbund idet arbeidsgiverne kunne nekte arbeidere tilgang til deres arbeidsplass. Blant de organiserte arbeiderne i Malmö havn kom kampen til å bli rettet mot såvel arbeidsvilkårene som makten over arbeidsfordelingen, idet arbeidsgiverne etter en streik gjerne ansatte streikebrytere og nektet de en gang streikende noen mer jobb.

Som svar på streiken ble det tilkalt politi og soldater, samtidig som arbeidsgiveren hadde kjøpt inn britiske streikebrytere for å utføre selve arbeidet. Dette ble sett på som en provokasjon av de svenske arbeiderne. Stemningen var så ladet at streikebryterne ikke kunne bo på land, men fikk losjeres på et skip som ankret i Malmö havn, et titalls meter fra kai. De måtte eskorteres til arbeidet under politibeskyttelse. Ettersom loven var på streikebryternes side ble forbitringen og stemningen blant havnearbeiderne desto større. Ved en anledning da et tusentalls demonstrerende mennesker var samlet på kaien ved «Amalthea» skjøt de engelske streikebryterne med skarpt fra båten mot folk på kaien. Tre engelskmenn ble tiltalt for skytingen, men ble frikjente av Malmö rådhusrätt. Politi måtte bevokte båten fra kai for å forhindre ytterligere demonstrasjoner.

Attentatet[rediger | rediger kilde]

Opphavsmennene til attentatet i Malmö var tre arbeidsløse ungsosialister, Algot Rosberg (1886-1939), Anton Nilson (1887-1989, i media kjent som Amaltheamannen) og Alfred Stern (1886-1966), som rett nok ikke tilhørte de havnearbeidere som var i streik, men ville gjøre sitt. Ved et bombeattentat skulle de skremme de engelske streikebryterne. Det var også en hevn for at disse hadde beskutt demonstrerende havnearbeidere. Natten til den 12. juli rodde Anton Nilson ut til den båt som britene var forlagt på, «Amalthea», og festet en bombe på dens skrog. Meningen var ikke at noen skulle drepes, men mange av streikebryterne hadde lagt seg til å sove på dekk, der eksplosjonen fikk sterkest effekt. I den kraftige eksplosjonen som fulgte omkom det én person, Walter Close, og 23 andre ble skadet, hvorav syv som måtte på sykehus med alvorlige brann- og splintskader.[1]

Under flukten fra åstedet mistet Anton Nilson en lønnsslipp. Kassereren i Malmö Norra Ungsocialistiska Klubb, Albin Sturm, hadde dessuten angitt dem for en belønning på 3 000 kr. Dette førte til at alle tre ble arrestert. Ungsosialistene ble hardt dømt av rådhus- og hovrettene. Anton Nilson og Algot Rosberg ble dømt til døden; og Alfred Stern til livstids straffearbeid. Högsta domstolen endret Rosbergs dom til livstids straffarbeid, noe som ved benådning også ble Nilsons dom. Opinionen mot bombedåden var imidlertid fortsatt sterk, men dette snudde fort.

Følger[rediger | rediger kilde]

Byens samfunnstopper, deriblant stadsfullmäktiges ordførende, sluttet opp for å hedre Walter Close da hans kiste senere ble transportert fra bårehuset til båten, og Sveriges konge, Gustaf V, besøkte de skadede engelske arbeiderne på sykehuset.[1]

En massiv kampanje for å få de dømte frigitt ble startet. Kampanjen fikk stort internasjonalt gjennomslag og hundretalls møter om de fengslede ble holdt blant annet i USA med Joe Hill i spissen. I Sverige ble det innsamlet 130 000 navn for å frigi ungsosialistene. Navnelisten ble levert inn til Högsta domstolen.

Et større fritakelsesforsøk skjedde 1. mai 1917 da over 10 000 arbeidere toget til det fengsel i Härnösand der Anton Nilson satt fengslet. Vakter, bevæpnede med maskinpistoler og med ordre om å heller skyte Nilson enn å la ham bli befridd, var utpostert langs fengselsmuren. Det hele sluttet med at demonstrantene gav opp.

Til slutt, i oktober 1917, ble det beordret at Anton Nilson skulle slippes fri, som den første beslutning den nye regjeringen med Socialdemokraterna og Liberalerne fattet. Beslutningen ble gjort med bakgrunn i den urolige situasjonen i Sverige samtidig som den russiske revolusjon var i full gang.

Hendelsen er i ettertid blitt minnet på flere vis. På hundreårsdagen satte Malmö by opp en minneplakett ved havnen der datoen for hendelsen ble angitt å være den 12. juli 1908. Noen dager tidligere hadde Malmö Ungsocialister plassert en annen plakett ca hundre meter fra den senere plaketten. På Ungsocialisternas plakett var datoen 13 juli. Kort etter ble det montert en tredje plakett i kaikanten, denne var en gave fra italienske anarkistiske marmorarbeidere i Carrara. Den ble imidlertid vandalisert dagen etter og forsvant.[2]

Galleri[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Nord, Kristin (5. juli 2008). «"Det var inte meningen att någon skulle dö"». Sydsvenskan. Besøkt 24. august 2012. 
  2. ^ Persson, Daniel (12. juli 2008). «Italiensk minnesplatta försvunnen». Sydsvenskan. Arkivert fra originalen 4. august 2008. Besøkt 13. juli 2008. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]