Alexander av Hales
| Alexander av Hales | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | ca. 1175[1] Halesowen | ||
| Død | 21. aug. 1245[1] Paris[1] | ||
| Beskjeftigelse | Filosof, teolog, universitetslærer, skribent | ||
| Utdannet ved | Paris Universitet | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket England | ||
Alexander av Hales (også Halensis, Alensis, Halesius, Alesius; ca. 1185 – 21. august 1245), også kalt doktor Irrefragibilis (av pave Alexander IV i oksen De Fontibus Paradisi) og Theologorum Monarcha, var en viktig fransiskanermunk, teolog og filosof for utviklingen av skolastikken.
Alexander ble født i Hales, Shropshire (nå Halesowen, West Midlands), England, mellom 1180 og 1186. Han kom fra en ganske velstående landfamilie. Han studerte ved universitetet i Paris og ble mester i kunst før 1210. Han begynte å lese teologi i 1212 eller 1213, og ble regent i 1220 eller 1221. Han introduserte Sentences of Peter Lombard som en grunnleggende lærebok for studiet av teologi . Under universitetsstreiken i 1229 deltok Alexander i en delegasjon til Roma for å diskutere Aristoteles plass i læreplanen. Han holdt prebende i Holborn (før 1229) og kannik i St. Paul's i London (1226–1229). I 1230 besøkte han England og mottok et kanonika og et erkediakoneri i Coventry og Lichfield, hans hjemlige bispedømme. Han underviste i Paris i studieåret 1232–33, men ble i 1235 utnevnt til en delegasjon av Henrik III av England for å forhandle om fornyelsen av freden mellom England og Frankrike.
I 1236 eller 1237, rundt 50 år gammel, gikk Alexander inn i fransiskanerordenen, etter å ha vurdert både cistercienserne og dominikanerne. Han ble dermed den første fransiskaneren som hadde en universitetsstol. Hans doktrinære posisjoner ble utgangspunktet for den fransiskanske teologiskolen. Han fortsatte å undervise og representere universitetet, og deltok på det første rådet i Lyon vinteren 1245.
Etter at han kom tilbake til Paris, ble Alexander syk, sannsynligvis på grunn av en epidemi som raste i byen. Rett før sin død overlot han stolen sin til John av La Rochelle, og skapte dermed en presedens for at denne stolen ble holdt av en fransiskaner. Alexander døde i Paris 21. august 1245.
Som den første fransiskaneren som hadde en stol ved universitetet i Paris, hadde Alexander mange viktige disipler. Han ble kalt doktor Irrefragibilis (den uovervinnelige læreren) og Doctor Doctorum (lærerens lærer). Sistnevnte tittel antyder spesielt hans rolle i å forme flere fransiskanere som senere ble innflytelsesrike tenkere innen fakultetet, blant dem Bonaventura, John av La Rochelle, Odo Rigaldus, William av Middleton og Richard Rufus fra Cornwall. Bonaventura, som kanskje ikke har studert direkte under Alexander, omtalte likevel Alexander som sin «far og mester» og ønsket å «følge i hans fotspor».
Summa universae theologiae
[rediger | rediger kilde]Alexander er kjent for å reflektere over verkene til flere andre middelalderske tenkere, spesielt de til Anselm av Canterbury og Augustine fra Hippo. Han var også kjent for å sitere tenkere som Bernard av Clairvaux og Richard av Saint-Victor. Han skiller seg ut i sjangeren ved å reflektere sine egne interesser og interessene til sin generasjon. Ved å bruke verkene til myndighetene hans gjennomgår Alexander ikke bare deres resonnement, men gir også konklusjoner, utvider dem og tilbyr sine egne avtaler og uenigheter med dem.