Aleksandr Bekzadjan

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Aleksandr Artemjevitsj Bekzadjan (1909)

Aleksandr Artemjevitsj Bekzadjan (Александр Артемьевич Бекзадян, født 1879 i Sjusja, død 1. august 1938 utenfor Moskva) var en sovjetisk diplomat og politiker, og Sovjetunionens sendemann til Norge fra 1930 til 1934.

Før revolusjonen[rediger | rediger kilde]

Bekzadjan stammet fra en embetsmannsfamilie. Han deltok på bolsjevik-partiets møte i Paris i 1911, hvor han ble innvalgt som medlem av komitéen for bolsjevikenes utenlandsorganisasjon (KZO). Han deltok også på kongressen i Basel i 1912, og var Det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiets utsending til Det tyske sosialdemokratiske partiets landsmøte i Jena i 1913. I 1914 vendte han tilbake til Russland, hvor han drev partiarbeid i Transkaukasus.

Etter revolusjonen[rediger | rediger kilde]

Etter februarrevolusjonen arbeidet han først i Baku, og senere i Nord-Kaukasus. Fra 1920 til 1921 var han visepresident i den revolusjonære komitéen (Revkom) og folkekommissær for utenrikssaker i Den armenske sosialistiske sovjetrepublikken. I 1921 var han blant delegatene på den tiende kommunistpartikongressen, og i 1922 blant medlemmene av den sovjetiske delegasjonen til Genova-konferansen. Han arbeidet ved den sovjetiske handelsrepresentasjonen i Tyskland fra 1922 til 1926, og var visepresident i folkekommissærenes råd (Sovnarkom) og folkekommissær for handel i Den transkaukasisiske sosialistiske føderative sovjetrepublikken fra 1926 til 1930. Fra 1930 var han Sovjetunionens sendemann til Norge, og fra 1934 til 1937 i Ungarn.

21. november 1937 ble Bekzadjan arrestert, beskyldt for kontrarevolusjonær virksomhet og dømt til døden av militærkollegiet i Sovjetunionens høyesterett (VKVS). Dommen ble fullbyrdet 1. august 1938 på skytefeltet Kommunarka. Han ble rehabilitert i 1956.