Aino (språk)
| Aino | |||
|---|---|---|---|
| Aynu itak | |||
 Historisk utbredelse av aino-språkene | |||
| Brukt i | Japan, Russland | ||
| Antall brukere | 0 (2021) | ||
| Etnisitet | Ainoer | ||
| Lingvistisk klassifikasjon | Egen språkfamilie | ||
| Skriftsystem | ainu-ortografi, det latinske alfabetet | ||
| Videre inndeling | |||
| Inndeling | †Hokkaido-aino †Kuril-aino †Sakhalin-aino | ||
| Skriftsystem | ainu-ortografi, det latinske alfabetet | ||
| Språkkoder | |||
| ISO 639-2 | ain | ||
| Glottolog | ainu1252 | ||
Portal: Språk | |||
Aino-språkene[1] var en språkfamilie historisk talt av ainoene hovedsakelig på Hokkaido i Japan samt Sakhalin, Kurilene og sør i Kamsjatkahalvøya i Russland. Tidligere var det også utbredt nord på Honshu i Japan. I 1996 var det var kun 15 gjenlevende morsmålsbrukere av språket, alle i Japan. Den siste morsmålsbrukeren av Sakhalin-aino i Russland døde i 1994[2] og innen 2021 var Hokkaido-aino utdødd som et morsmål i Japan.[3] Aino er begrensede tonespråk.
.JPG)
Fonologi
[rediger | rediger kilde]Aino har fem vokaler: a, i, u, e og o.[4] På Sakhalin-aino skilles det mellom korte og lange vokaler, mens på Hokkaido-aino (Japan) finnes bare korte[5] (eller ifølge andre kilder skilles det ikke mellom korte og lange vokaler[4]). Moderne aino skiller ikke mellom stemte og ustemte konsonanter, men det ser ut som om dette skillet fantes i uraino.[6]
Morfologi
[rediger | rediger kilde]Substantiv
[rediger | rediger kilde]I likhet med, for eksempel, japansk, har substantivene hverken skilnad mellom entall og flertall eller mellom bestemt og ubestemt. Det vil si at et ord som «cise» betyr «(et) hus», «huset», «(flere) hus» eller «husene».
Tilhørighet angis med ett av suffiksene «-V», «-hV», «VhV» (hvor V er en vokal). «Hans hus» eller «hennes hus» blir dermed «cisehe».
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ↑ «Det Norske Akademis ordbok». naob.no. Besøkt 4. august 2020.
- ↑ Heinrich, Patrick (2012). The Making of Monolingual Japan: Language Ideology and Japanese Modernity (på engelsk). Multilingual Matters. ISBN 9781847696564.
- ↑ «An Ainu-language expert illuminates their worldview». Sustainable Japan by The Japan Times (på engelsk). 29. november 2021. Besøkt 14. september 2025.
- 1 2 Shibatani, Masayoshi (3. mai 1990). The Languages of Japan (på engelsk). Cambridge University Press. ISBN 9780521369183.
- ↑ Gordon, Matthew (7. mai 2007). Syllable Weight: Phonetics, Phonology, Typology (på engelsk). Routledge. ISBN 1135922276.
- ↑ Tranter, Nicolas (2012). The Languages of Japan and Korea (på engelsk). Routledge. ISBN 9780415462877.