Agrippina den yngre
| Agrippina den yngre | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 6. nov. 15 Köln[1] | ||
| Død | 17. mars 59 (43 år) Miseno | ||
| Beskjeftigelse | Politiker | ||
| Ektefelle | Claudius Gaius Sallustius Crispus Passienus[2][3] Gnaeus Domitius Ahenobarbus[3] | ||
| Far | Germanicus[1] | ||
| Mor | Agrippina den eldre[4][1] | ||
| Søsken | 8 oppføringer
Julia Drusilla
Julia Livilla Caligula Drusus Julius Caesar Nero Julius Caesar Germanicus Gaius Julius Caesar Germanicus Major Tiberius Julius Caesar Germanicus Ignotus Julius Caesar Germanicus | ||
| Barn | Nero[4] | ||
| Nasjonalitet | Romerriket | ||
Agrippina den yngre (født 5. november 15 e.Kr. i Oppido ubiorum, død 17. mars 59) var datter av Germanicus og Agrippina den eldre og niese av Claudius og hans andre hustru.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Agrippina ble født i den byen som senere fikk navn etter henne, Colonia Claudia Ara Agrippinensium, kort: Colonia Agrippina (Köln). Hennes far Germanicus var stasjonert der som øverstkommanderende for de legioner som kjempet i Germania.
Ved maktens føtter
[rediger | rediger kilde]Hun var først gift med Gnaeus Domitius Ahenobarbus, som hun hadde sønnen Lucius Domitius Ahenobarbus med (han som ble keiser Nero), og senere Passienus Crispus, som skal ha tatt livet av for en stor arv.
Som sine søstre hadde hun et forhold til sin bror Caligula. Gjennom snedige manøvrer lyktes hun å få sin onkel, keiser Claudius til å gifte seg med henne i 49 og utnevne sønnen Nero til sin etterfølger. Hun skal ha forgiftet Claudius i 54 slik at Nero kunne overta makten.
Hun hadde håpet å få styre riket sammen med Nero, og de første årene utøvet hun faktisk innflytelse på Neros regjeringsarbeid.[trenger referanse] Innflytelsen avtok kraftig over tid. Hun forsøkte så å få Claudius' sønn Britannicus som keiser, med det resultat at Nero lot han myrde. I år 59 lot Nero også sin mor drepe. Denne ugjerningen ble frem til begynnelsen av 1900-tallet sett på som utslag av en egenartet galskap som fremtrer hos enkelte mektige, cæsarisk galskap.[trenger referanse] Dette skulle være en spesiell form for hybris, stormannsgalskap og paranoia, som skal ha kjennetegnet enkelte romerske keisere. Senere er det fremkommet andre måter å se det på: Uttrykket betegner da ikke så meget en medisinsk tilstand, men snarere et knippe kjennetegn på en monark som er uegnet til sine høye oppgaver.[trenger referanse]
Referanser
[rediger | rediger kilde]Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Mario Kramp: Köln und seine Agrippina, vom Monstrum zur Mutter, Emons Verlag, Köln 2015, ISBN 978-3-95451-900-2
- Werner Eck: Agrippina, die Stadtgründerin Kölns. Eine Frau in der frühkaiserzeitlichen Politik. Greven, Köln 1993, ISBN 3-7743-0271-5.
- Anthony A. Barrett: Agrippina. Mother of Nero. Batsford, London 1996, ISBN 0-7134-6854-8.
- Mette Moltesen, Anne Marie Nielsen (Hrsg.): Agrippina Minor. Life and Afterlife – Liv og eftermaele (= Meddelelser fra Ny Carlsberg Glyptotek. Band 9). Ny Carlsberg Glyptotek, Copenhagen 2007, ISBN 978-87-7452-296-6 (Rezension im Bryn Mawr Classical Review).
- Dietrich Boschung, Werner Eck u. a.: Agrippina als Göttin des Glücks. Römisch-Germanisches Museum der Stadt Köln, Köln 2011 (Begleitheft zu einer Sonderausstellung im Römisch-Germanischen Museum).
- Mal:DNP