13 stoler

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
13 stoler
orig. Dreizehn Stühle
Generell informasjon
Sjanger Komedie
Nasjonalitet Tysk
Utgitt 1938
Lengde 1 t. 27 min.
Språk Tysk
Bak kamera
Regissør E. W. Emo
Manus Per Schwenzen
E. W. Emo
(dreiebok)
Produsent E. W. Emo
Musikk Nico Dostal
Sjeffotograf Eduard Hoesch
Klipp Munni Obal
Foran kamera
Medvirkende Heinz Rühmann
Hans Moser
Annen informasjon
Filmformat Svart-hvitt
Premierer 18. september 1938
(Kinoen Capitol, Dresden, Tyskland)
Eksterne lenker

13 stoler (tysk tittel: Dreizehn Stühle) er en svart-hvitt tysk filmkomedie fra 1938, regissert av E. W. Emo. Dreieboken ble skrevet av norske Per Schwenzen og østerrikske E. W. Emo.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Idéen ble lånt fra den satiriske romanen Tolv stoler (russisk: Двенадцать стульев) fra 1928 av de sovjetiske forfatterne Ilija Ilf og Jevgenij Petrov. På grunn av det jødiske opphavet til én av originalforfatterne ble de ikke kreditert i filmens innledning. Hovedpersonen i deres roman er skurken Ostap Bender. Intrigen, hvor en frisør leter etter stolene sammen med mannen han solgte dem til, er overtatt fra den første filmatiseringen av romanen, polsk-tsjekkiske Dwanaście krzeseł - Dvanáct křesel av Michał Waszyński og Martin Frič fra 1933, som imidlertid hadde en annen utgang på historien enn romanen.

Handling[rediger | rediger kilde]

Frisørsalonginnehaveren Felix Rabe reiser til Wien for å gjøre krav på arven etter sin avdøde tante Barbara, men tanten etterlot ham bare tretten stoler. For å ha råd til returbillett selger han dødsboet til skraphandleren Alois Hofbauer. Når han tilbringer natten i leiligheten til sin avdøde tante, finner han et brev hvor det framgår at hele hennes formue på 100.000 mark er sydd inn i én av disse stolene.

Alle tretten stoler har i mellomtiden blitt solgt til forskjellige kunder. Felix lover Hofbauer først ti, senere tyve og så en enda høyere prosentandel av formuen, hvis han hjelper ham med å finne stolene igjen. En jakt på stolene begynner. Den turbulente letingen fører gjennom leiligheter og til de mest forskjellige mennesker. De blir også midlertidig lagt inn på galehus. Litt etter litt finner de stolene, men ingen av dem er den riktige. Den siste, som inneholder pengene, befinner seg på et barnehjem.

Der har man allerede oppdaget pengene. Oversøsteren og barnehjemsbarna er overlykkelige, for de vil beholde pengene til et edelt formål. Rabe og Hofbauer innser at de ikke kan tilbakekreve noe derfra. Kort tid etterpå blir de begge rike menn takket være et hårvekstmiddel, som ble oppfunnet av Rabe.

Rolleliste[rediger | rediger kilde]

  • Heinz Rühmann - Frisør Felix Rabe
  • Hans Moser - Skraphandler Alois Hofbauer
  • Annie Rosar - Karoline, hans hustru
  • Inge List - Lilly Walter
  • Hedwig Bleibtreu - Oversøster på barnehjem
  • Clementia Egies - Lillys venninne
  • Karl Skraup - Møbelforretningseier
  • Rudolf Carl - Portier i Lerchengasse
  • Richard Eybner - Oskar
  • Alfred Neugebauer - Eberhardt
  • Maria Waldner - Fru Eberhardt
  • Hans Unterkircher - Zauberer
  • Mihail Xantho - Sakfører Pfannkuch
  • Walter Huber - Eldre mann
  • Josefine Kramer-Glöckner - Eldre kvinne
  • Wilhelm Tauchen - Sønnen Fritz
  • Ferdinand Mayerhofer - Mann med håndkjerre
  • Karl Ehmann - Vollstreckungsbeamter
  • Wilhelm Schich - Auksjonarius
  • Louise Kartousch - Ekspeditrise i motesalong
  • Josef Stiegler - Amtsgerichtsrat
  • Ernst Reitter - Antikvitetssamler
  • Emmy Flemmich - Antikvitetssamlerens kone
  • Carl Günther - Overlege på mentalsykehus
  • Kurt Reding - Assistentlege
  • Julius Karsten - Innehaver av frisørsalong
  • Wiener Sängerknaben - Kor på barnehjemmet
  • Wilhelm Sichra - Kelner i danselokale
  • Mimi Stelzer - Stuepiken Rosa

Anmeldelser[rediger | rediger kilde]

Lexicon des internationalen Film skrev at det var ett til tider noe slapstickaktig grotesk-lystspill, men iscenesatt med vidd og temperament og fornøyelig spilt.[1]

Lexikon «Filme im Fernsehen» skrev at filmen ikke var uten vidd, men at den manglet aggressiviteten til romanen.[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Lexicon des internationalen Film
  2. ^ Heinzlmeier, Adolf og Schulz, Berndt: Lexikon «Filme im Fernsehen» (Utvidet, ny utgave). Rasch und Röhring, Hamburg 1990, ISBN 3-89136-392-3, s. 172

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]