Ǧa‘far an-Numayrī

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Ǧa‘far an-Numayrī
Gaafar Nimeiry detail DF-SC-84-10022.jpg
Født1. januar 1930
Umm Durmān
Død30. mai 2009 (79 år)
Khartoum
Utdannet ved U.S. Army Command and General Staff College
Beskjeftigelse Politiker
Parti Sudanese Socialist Union, Sudanese Socialist party
Nasjonalitet Sudan
Utmerkelser Stern der Völkerfreundschaft

El Jaafar Nimeiry

Ǧa‘far Muḥammad an-Numayrī (arabisk: جعفر محمد النميري; født 1. januar 1930 i Wad Nubawi Omdurman i Sudan, død 30. mai 2009), også kalt Gaafar Nimeiry og Jaafar Numeiri, var president i Sudan mellom 1969 og 1985. Han var sønn av en postmann og oldebarnet til en stammeleder fra Wad Nimeiry-regionen i Dongola i guvernement Northern State. Hans fulle navn er egentlig Gaafar Muhammad en-Nimeiry.

I 1952 ble Nimeiry uteksaminert fra Sudan Military College. På militærskolen ble han kraftig påvirket av ideene til Gamal Abdel Nassers frie offiserer, som fikk makten i Egypt det samme året. Senere ble han med i Khartoum-garnisonen til de frie offiserene. I 1966 ble Nimeiry uteksaminert fra United States Army Command College som har base i Fort Leavenworth i Kansas i USA.[trenger referanse]

I 1969 styrtet Nimeiry og fire andre offiserer regjeringen til Ismail al-Azhari. Nimeiry ble statsminister og leder for den revolusjonære Command Council (RCC). Han starter en kampanje med sikte på å reformere Sudans økonomi gjennom en nasjonalisering av banker og industrier samt enkelte jordreformer.

Virke som president[rediger | rediger kilde]

Gjennom 1970-årene ble en rekke bilaterale investeringer og avtaler inngått mellom Sudan og flere andre land, deriblant Nederland i august 1970, Sveits den 17. februar 1974 og Egypt den 28. mai 1977 og Frankrike i juli året etter. Disse avtalene var med på å øke Sudans økonomi kraftig.[trenger referanse]

I 1971 ble han valgt til president etter å ha vunnet en folkeavstemning med 98,6 prosent av stemmene. Han ble aller mest kjent for å ha undertegnet Addis Abeba-avtalen der autonomi ble gitt til den ikke-muslimske sørlige regionen i Sudan, noe som førte til en 11 år lang periode med fred og stabilitet til en region som ikke hadde vært vitne til annet enn borgerkrig og kraftig nød sammenhengende helt siden 1955, før Sudans uavhengighet. Nimeiry hadde en mer vestlig-vennlig politikk enn det forgjengerne hans hadde.[trenger referanse]

Opprør og kuppforsøk[rediger | rediger kilde]

Sent i 1975 mislykkes et militært kupp utført av kommunistiske medlemmer av de sudanske væpnede styrker, ledet av brigader Hassan Hussein Osman, for å fjerne Nimeiry fra makten. Men Nimeirys nestleder ledet et motkupp som brakte Nimeiry tilbake til makten i løpet av bare noen få timer etter statskuppet. Brigader Osman ble såret under kampene og senere ble han stilt for krigsrett, dømt til døden og senere henrettet.

I 1976 var en styrke på rundt tusen opprørere under ledelse av opprøreren og geriljakrigeren Sadiq al Mahdi, som var bevæpnet og trent opp av Libya, krysset grensen fra Ma'tan som-Sarra og inn til Sudan. Etter å ha passert Darfur og Kordofan marsjerte opprørerne i tre dager med hus-til-hus kamper i Khartoum og Omdurman-området som drepte omtrent 3000 sivile mennesker og de skapte nasjonal harme mot Muammar al-Gaddafi som hadde vært leder av Libya siden et kupp i 1969. Nimeiry og hans regjering ble såvidt reddet etter fra disse opprørerne med en kolonne med stridsvogner som tok over hovedstaden fra opprørerne.

Nimeiry bodde i eksil i Egypt mellom 1985 og 1999, i en villa som ligger i Heliopolis i Kairo. Han returnerte til Sudan i mai 1999 til en begeistrende velkomst som overrasket mange av hans kritikere.[trenger referanse]