Walter Lees
| Walter Lees | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | Walter Edwin Lees 16. juli 1887  Janesville | ||
| Død | 16. mai 1957 (69 år) | ||
| Beskjeftigelse | Offiser, flyger | ||
| Utdannet ved | University of Wisconsin | ||
| Søsken | Richard Lees | ||
| Nasjonalitet | USA | ||
Walter Edwin Lees (født 15. juli 1887 i Janesville, Wisconsin, død 16. mai 1957 på Travis Air Force Base Hospital), var en amerikansk flypioner. Han var bror til Richard Lees. Lees vokste opp i Janesville sammen med sine søsken Walter og Jessie. Etter at han sluttet sine studier ved University of Wisconsin søkte han arbeid hvor han fikk jobbe med biler. 1911 ble hans interesse for flygning vekket da han så Curtiss' fabrikkpilot Beckwith Havenes gjennomføre en flyoppvisning over Ashland.
Da han fikk høre at han kunne få arbeide som mekaniker og samtidig få gratis flytimer, reiste han til St. Augustine i Florida. Etter flere ukers hardt arbeid fikk han følge med piloten Otto Brodie på en tre minutters lang flyvning med et Farmannfly. Skuffelsen over den utlovede flyutdannelsen fikk ham å søke seg til Benoist Co. i St. Louis 1912 som flymekaniker. Der fikk han i alle tilfeller gjengjeld for sitt arbeid.
Nå besøkte han alle flyoppvisnninger i området, hvor selskapets piloter Tony Jannus, William Bleakley og Ray Benedict deltok. Når tiden tillot passet Jannus på å gi ham litt grunnleggende flyutdannelse mellom flyoppvisningene. Han fløy solo første gangen 14. november 1912 med et Benoist sjøfly på Creve Coeur Lake. Flyvningen var ikke planlagt. Han måtte takse flyet til en fortøyningsplass og da han startet motoren kom han til å gi for mye gass, hvorpå sjøflyet lettet til 15 m over vannflaten. I løpet av vinteren fulgte han med som mekaniker da piloten Ray Benedict reiste til St. Augustine for å gjennomføre flyoppvisninger. I løpet av våren vender han tilbake til Benoist Co., etter at han får fly litt med selskapets piloter og han får ansettelse høsten 1913. Etter at han hadde spart litt penger reiser han til Curtiss flyskole i San Diego hvor læreren Raymond V. Morris fører ham fram til prøver 1. februar 1915 og han får et Curtissdiplom.
Etter utdannelsen ble han ansatt som trafikflyver hos Stewart McDonald i Chicago som bedrev passasjerflygninger mellom de store sjøene med en Curtissflybåt. Den 2. august deltar han i den lokale flykonkurransen, Air Meet i Grant Park. Samtidig gjennomfører han sin første nattflyvning med to lyskastere montert på flybåten lander han i Chicago. I september samme år får han ansettelse hos Curtiss Co. som flyinstruktør på Curtiss Model F i Buffalo, Han passet samtidig på at han fikk fly opp for et «riktig» flysertifikat med dr. Albert Zahn og Charles Manly som eksaminatorer og han får amerikansk sertifikat nr 44.
Da Curtiss åpnet sin nye flyskole i Newport News i desember 1915 overføres han dit som instruktør på sjøfly. Senere kom han til å virke som lærer på landfly. Skolen som ble kjent under navnet «Atlantic Coast Aeronautical Stasjon» ledet av kapteinen og flypioneren Thomas Scott Baldwin. Ved skolen ble det utdannet et stort antall kanadeere, som etter flyutdannelsen ble overført til RAF for å delta i første verdenskrig, samt piloter til U.S. National Guard og Army Reserves. Året etter arbeider han utelukkende som lærer ved skolen. Blant hans elever merkes danseren Vernon Castle og majoren Wm. Mitchells som avlegger prøve for sivile flysertifikat.
Da USA kom med i første verdenskrig i 1917 imøtekom han arméens ønske om flylærer, men hans tjeneste som lærer ble kortvarig. På grunn av sine gode flykunnskaper ble han overført som testpilot ved McCook Field Dayton Ohio. Da freden kom dimmiteres han fra Army Air Service som løytnant med en plassering i Army Air Service Reserves og vender tilbake til Curtiss som test- og oppvisningspilot. Han fikk selv hjelpe til med konstruksjonsarbeidet på noen sivile fly som Curtiss lanserte i begynnelsen av 1920-tallet.
Dessuten opprettet han sammen med pilotene J. D. Hill og Victor Vernon et Curtissagentur i Portland Oregon. For å reklamere for sin virksomhet, fløy han over alle større byer i Oregon, Washington og Idaho med et landfly, samt med et sjøfly til alle større steder langs Columbia-elven.
Etter krigen[rediger | rediger kilde]
Han sluttet ved Curtiss i februar 1920 for å arbeide som sjef ved La Grande Aircraft Co. i Oregon. For foretagets regning gjennomførte han et antall flyoppvisninger og langdistanseflyvninger. Et år senere sluttet han i selskapet for å arbeide ved Wilbur Wright Field i Dayton Ohio. I 1922 blir han forflyttet til Dayton-Wright Aeroplane Co. hvor han får ansvarar for flyinstruktørene. I sitt arbeid kommer han i kontakt med Johnson Aeroplane Supply and Flying Service (JASFS) i Dayton, hvor han blir ansatt som flyinstruktør. JASFS var et mindre selskap som drev en flyskole, kjøpte og solgte fly, samt konstruerte og bygde noen prototyper. I selskapet rådde det en konkurransementalitet og selskapets piloter deltok i flere flykonkurranser og gjennomførte et antall pionerflygninger. Under sin tid ved JASFS kom Lees til å delta i flere forskjellige konkurranser. 1923 vant han konkurransen Flying Club Trophy i St. Louis. I 1924 vinner han flykonkurransen National Cash Register Trophy i Dayton. Den 13. mai 1924 blir han det niende medlemmet i Caterpillarklubben da han tvinges til å hoppe fra et L.V.G. fly over Johnson Field i Dayton. På grunn av at hoppet skjedde fra lav høyde ble møtet med bakken kraftig og han ble skadet i benet. Skaden i benet kom til å følge ham livet ut. Han fortsatte ved JASFS året ut da han ble tilbudt stilling ved Packard Motor Car Co. i Detroit. Her ble han sjef over testpilotene og utførte selv tester med en dieselmotor som ble utviklet av selskapet. For å lede prosjektet til en suksess gjennomførte han et antall lange flygninger med fly drevet av dieselmotorer. I 1929, 1930 og 1931 stiller han opp i flykonkurransen Ford Reliability National Air Tour med en Packard diesel motor.
Sammen med Fred A. Brossy gjennomfører han den 30. mai 1931 verdens lengste flygning uten brennstoffylling i en dieseldrevet Bellanca J2 over Jacksonville Beach i Florida. Flytiden endte på 84 timer og 33 minutter. Etter at Packard sluttet arbeidet med dieselmotoren ble han i 1935 ansatt ved Bendix Aviation Corp som selger ved foretagets flyavdeling.
I desember 1940 kalles han inn som Kommandørkaptein i US Navy for å tjenestegjøre ved Naval Air Service. Han pensjoneres fra US Navy i 1946. Han hadde da vært aktiv pilot i over 35 år, fløyet over 60 forskjellige flytyper samt logget over 12 000 flytimer. Som militær pilot arbeidet han i fem år i US Air Force Reserve, 20 år i United States Navy Reserve, samt seks år ved US Navy.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Mer om Walter Lees. Bilder fra hans egen samling.[1]