Vardø prestegjeld
Vardø prestegjeld var et prestegjeld tilhørende Varanger prosti. Det omfattet sogn i Vardø kommune i Finnmark fylke, og hovedkirken var Vardø kirke.
Vardøs kirkesogn er nå en del av Vardø kirkelige fellesråd, og underlagt Varanger prosti i Nord-Hålogaland bispedømme i Den norske kirke.
Historikk[rediger | rediger kilde]
Vardø, Kiberg og Vadsø[rediger | rediger kilde]
I Reformatsen 1589 er det angitt at kirkene i Wardøe, Kyberg[1] [och] Wastzøe betienes aff en pastor och en cappellan.[2] Vardø hovedkirke er nevnt i Islandske Annaler for 1307, mens Vadsø annekskirke antas å være oppført mellom reformasjonen og 1575, og Kiberg i 1667.[3] I 1624 nevnes Vardø, Kiberg, Vadsø, Ekerø og Havningberg med 106 bomænd, 77 fuldlots- og 5 halvlotsdrenge, altså uten sammenlikning den største fiskevær i Finnmark på den tid.[4] Rundt 1750 ble Kiberg kirke beskrevet som "Den smukkeste kirke i hele Finmarken, som med bibelske historier var malet overalt", men i 1747 var den allerede solgt på auksjon.
Makkaur[rediger | rediger kilde]
I Reformatsen 1589 er det angitt at Madkorff[5] [har] en kircke [och] en prest.[2] Bortsett fra Vardø, er Makkaur det eldste kirkestedet i Finnmark og er omtalt i en gudstjeneste som må ha foregått omkring 1511-12.[3] Det omfattet i 1593 fiskeværene Madkurv, Havningsberg og Syltevig. I 1624 ble Havningsberg lagt til Vardø prestegjeld, i 1667 ble Makkaur og Syltevig lagt under Omgang prestegjeld, og ved kgl.res. av 16. mai 1686 ble også Makkaur lagt som anneks til Vardø.[4] I 1693 blir Makkaur kirke omtalt som nylig revet og at den da var ”meget gammel”. Ny kirke var blitt reist på samme sted, en tømmerbygning med tårn. Denne ble i 1777 beskrevet som forfallen, og ny kirke sto ferdig på samme sted kort tid etter. I 1808 ble dette kapellet lagt ned og kirkelyden sognet deretter til Vardø kirke.
Vadsø[rediger | rediger kilde]
I perioden 1694 til 1849 var Vardø tidvis underlagt Vadsø kirke. Moses Sørenssøn var sogneprest til Vardø til sin død i 1687. Han var mye syk, og embedet ble for det meste styrt av hans kapellan i Vadsø, Ludvig Christenssøn Paus. Da Sørenssøn døde, ble Paus sogneprest til Vardø, men han ønsket ikke å flytte dit. Ved kgl.res. av 28. januar 1688 fikk han tillatelse til å betjene sognekallet uten kapellan, mens en kapellan på Vardø betjente Vardø, Kiberg og Makkaur kirker.[4] Da Paus døde i 1707 ble hans sønn Ludvig Christian Ludvigssønn Paus, ved kgl.res. av 18. august 1707, utnevnt som etterfølger til sin far. Det er riktigst å betrakte Paus den yngre som sogneprest til Vadsø prestegjeld, og Vardø som et kapellani under Vadsø. Ved kgl.res av 5. oktober 1771, gikk kapellaniet på Vardø igjen over til å bli et egen sognekall med Peter Borchgrevink som sogneprest i det gjenopprettet Vardø prestegjeld. Da Peter Vogelius Deinboll ble utnevnt til Vadsø i 1816, ble han ganske snart overdratt betjeningen av samtlige kall i Øst-Finnmark, og fra 1819 måtte han bestyre Øst-Finnmark prosti. Ved kgl.res. av 3. desember ble Vardø igjen anneks til Vadsø prestegjeld. Utfordringen ved sognekallet lå ikke i en stor folkemengde, med de lange avstander og den spredte bosetningen.[6]
Nyere tid[rediger | rediger kilde]
Ved kgl.res. av 7. mai 1849 ble det bestemt at Vardø sogn skulle atter skilles fra Vadsø og utgjøre et eget prestegjeld. Det nye prestegjeldet omfattet kyststrekningen fra Båtsfjord i vest til Komagvær i øst.[6] Ved kgl.res. av 1. oktober 1965 ble Vardø prestegjeld og sogn delt ved at Båtsfjord kommune ble utskilt som eget kirkesogn med samme navn,[7] gjeldende fra 1. januar 1966. Ved kgl.res. av 22. mars 1968 ble Båtsfjord sogn utskilt som eget Båtsfjord prestegjeld, gjeldende fra 15. september 1968.[8]
Fra 2004 ble prestegjeldene som administrativ enhet faset ut av Den norske kirke, og fra 2012 gikk de også ut av lovverket.[9]
Menigheter[rediger | rediger kilde]
Prestegjeldet hadde ved sin avvikling følgende menigheter:[10]
Se også[rediger | rediger kilde]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ (no) «Kiberg kirkested». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.
- ^ a b Hamre, Anne-Marit (1983). Trondhjems reformats 1589 ; Oslo domkapittels jordebok 1595. Norsk historisk kjeldeskrift-instituFusikkerttt. s. 77-93. ISBN 8270612960.
- ^ a b Sørvær. no#: Universitetet. 1980. s. 251,255,257,263. ISBN 8299062209.
- ^ a b c Sollied, P.R. (1901). Prester, prestegjeld og kirker i Finmarken i det 17de århundrede. J. Chr. Gundersens bogtrykkeri. s. 32-34.
- ^ (no) «Omgang kirkested». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.
- ^ a b Solhaug, Odd (1979). Kirke og folk i Båtsfjord kommune. no#: Utgitt av Lions Club, Båtsfjord i samarbeid med Båtsfjord kulturstyre. s. 36-37,52,60,76. ISBN 8299056608.
- ^ Båtsfjord prestegjeld, lovdata.no
- ^ Solhaug, Odd (1979). Kirke og folk i Båtsfjord kommune. no#: Utgitt av Lions Club, Båtsfjord i samarbeid med Båtsfjord kulturstyre. s. 173-4. ISBN 8299056608.
- ^ Fornyings-, administrasjons-og kirkedepartementet (20. desember 2011). «Endringer i gravferdsloven og kirkeloven». Regjeringen.no (norsk). Besøkt 5. mars 2023.
- ^ «Kirkelig enheter og endringer i prosti og menigheter». docplayer.me. Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste AS. 2009. Besøkt 5. mars 2023.