Tunanlegg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Tunanlegg er en type kulturminner fra førhistorisk tid som hittil bare er kjent fra Norge. Anleggene er også kjent som ringformet tunanlegg, kretstun, og ringtun.

Anleggene er karakteristiske ved at de består av flere hustufter som er ordnet radiært rundt en sentral rund eller oval plass. Inngangen til husene har vært i enden som vender inn mot plassen. Opprinnelig ble vollene i tuftene oppfattet som gravhauger, og det var først på 1930-tallet at man forsto hva det egentlig dreide seg om. Noen tunanlegg kan regnes som fullstendige idet de inneslutter plassen fullstendig. Andre har færre tufter slik at plassen er åpen til en eller flere sider.

Hittil er det kjent 22 av disse anleggene. De finnes utelukkende langs kysten, fra Spangereid ved Lindesnes til Bjarkøy i Troms. Det er to konsentrasjoner, på Jæren og ved Vestfjorden. Ellers ligger de spredt, tre anlegg ligger inne i fjordlandskapene, de andre er nært tilknyttet kysten.

Tidligere var det vanlig å datere de sørvestnorske anleggene til eldre jernalder, og at de nordnorske var senere, fra merovingertid og vikingtid, og at de var jordbruksbosetninger. En nyere tolkning er at de sørvestnorske anleggene er militærleire, plassert innenfor tidlige politiske enheter på Jæren og Ryfylke. Nå viser det seg at de sørvestnorske anleggene også har en mye lengre bruksperiode enn tidligere antatt, og at de har vært i bruk til opp i yngre jernalder. En nyere undersøkelse av anlegget på Åse i Andøy har vist en meget overensstemmende datering, fra 200 til etter 800.