Tobakkspipe

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Tobakksrøyking ved hjelp av piper er eldre enn skikken med å bruke sigaretter og sigarer, og har i perioder vært ansett som spesielt mandig, særlig blant unge gutter. Bildet viser den tyske filosofen og forfatteren Rudolf Eucken og hans medstudenter med lange krittpiper i 1865.
En italiensk tobakkspipe av merket Savinelli
Den amerikanske generalen Douglas MacArthur 1945 med sin karakteristiske maiskolbe-pipe.
Romanfiguren Sherlock Holmes' kalabaspipe, rutete jakthatt og forstørrelsesglass i hans «stue» i London.

En tobakkspipe, også kalt en snadde, er et redskap til bruk for røyking av tobakk eller andre nytelsesmidler. Den fungerer slik at brukeren fyller den med tobakk, og tømmer den igjen etter at tobakken er brukt. Pipen har et «hode» som man putter tobakken i, og et langt rør som man putter i munnen og trekker røyken gjennom etter at tobakken er påtent og gløder.

Opprinnelsen til røyking er ikke kjent. Mayaprester brukte noe som lignet en pipe til å blåse røyk mot de fire verdenshjørner. Aztekerne brukte piper av bein, tre og leire. Planten var da sjelden, så tobakk ble bare brukt ved større anledninger. Indianerne i Nord-Amerika bruker fra gammelt av en type tobakkspiper. Disse er gjerne lange og består av to deler som kan tas fra hverandre. Tobakk var en plante som bare fantes i Amerika, til europeerne tok den med over Atlanteren. De vanligste formene for piper i dag er store nok til at de kan få plass i en hånd. De er ulikt utformet. Noen har et rør som er krumbøyd mens andre har et rett rør. Hodene kan være enkle i form, men enkelte, kanskje spesielt merskumspiper, er også utstyrt med utskjæringer.

Hvis man ikke renser pipen godt nok med jevne mellomrom, gir den fra seg en sur «saus», også kalt «pipelort». Til rensingen brukes en piperenser.

Piperøyking var en utbredt hobby fram mot århundreskiftet. En velassortert butikk for piperøkere kunne ha et trettitalls forskjellige pipetobakker, gjerne mer. En dansk oversikt over pipetobakker fra 1960- årene inneholder omtale av 125 sorter kvalitetspipetobakker i forskjellige blandinger og fabrikater.

Pipematerialer og litt historie[rediger | rediger kilde]

De eldste kjente pipene var y-formet, og ble brukt av mayaindianerne. Etterhvert som skikken bredte seg, ble røykeredskapene mere variert. De ble formet i leire, skåret i bein eller tre eller formet av metall. De enkleste var en rull tobakk som ble vridd sammen og røkt med et grønt blad rullet ytterst.

I Europa vant leirpipene, også kalt krittpiper, fort fram. Andre materialer ble forsøkt, men vant ikke fram. Både porselen-, merskum- og kalabaspiper finnes fortsatt å få, men ble aldri særlig annet enn kuriositeter som var lettknuste og for store til å bære med seg. Krittpipene holdt seg fordi de var billige.

Bruyereroten ble tatt i bruk som pipemateriale ved et tilfelle, som omfatter en knust merskumspipe ved et besøk på Korsika av en piperøker fra Saint-Claude (Frankrike) (som den gang var senter for tilvirkning av fine merskumspiper) en lokal snekker og tusenkunstner og et stykke av en briarrot. Den videre historien er om omlegging av produksjon og utvidelser til storindustri. I 1950- årene var 5000 av byens 14 000 innbyggere sysselsatt i pipeindustrien. Det dreier seg også om jakten på en litt sjelden busk, som trengte 40 til 60 år på å utvikle røtter som var egnet til pipehoder. London forblir likevel pipehovedstaden, og mottar pipehodene for ferdiggjøring. Mange piper er derfor «London made in England» selv om de startet i Frankrike.

Kvaliteten på en pipe avhenger av hvor i roten emnet stammer fra. De ytterste delene er porøse og fulle av stein og sand som gjør at bare de aller simpleste pipene lages av dem. De indre delene av roten skjæres slik at hulrom og sandkorn ikke følger med. Formen på blokkene vil derfor variere, og formen på det ferdige pipehodet blir da gitt ut fra dette.

Selv en erfaren pipedreier vil kunne oppleve at der er skjulte feil. Hvis disse er små og ubetydelige blir pipen likevel laget ferdig og solgt rimelig, ofte uten firmamerke. Andre emner blir videresolgt til fabrikanter som lager billige piper. De tvers gjennom førsteklasses pipene er ikke billige.

Kjente fabrikanter ( noen eksisterer fortsatt)
  • Comoy (de første som laget briarpiper),
  • BBB (1847)(Varemerkereg. nr. 40 i England og første pipefabrikk),
  • Loewe(1856),
  • Charatan (1863),
  • Orlik (1899),
  • Dunhill (1907/1910),
  • Hardcastle, GBD, Ropp, og fra andre land:
  • Mesna(G.Larsen Pipefabrikk(Norge))
  • Stanwell (Danmark),
  • Savinelli (Italia),
  • Jeantet (Frankrike).

Det er to lokale pipeprodusenter i Norge.[1]

Vannpipe[rediger | rediger kilde]

Advarsel!

Fra Asia og de arabiske landene kjenner vi vannpipen. Den har ofte hode av messing og et rør som går ned i en vannbeholder. Fra denne fører ett eller flere utløp med hver sin slange til munnstykket(ene). Når man suger i slangen oppstår vakuum, slik at røyken trekkes ned i vannet og over til utløpet. Tobakken er gjerne tilsatt fruktsaft slik at den er fuktig og klisset, og må glødes av en påtent kullbrikett.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Smoking equipment – bilder, video eller lyd