Syntetisk apertur-radar

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
En syntetisk apertur-radar ombord i en satellitt.
Venus' overflate kartlagt av Magellan-sonden med hjelp av syntetisk aperturradar

Syntetisk apertur-radar (SAR) er en type radar der en relativt liten antenne beveges over en kontrollert bane, hvorpå måledataene fra hele banen sammenstilles for å danne en mye større syntetisk apertur eller syntetisk antenne. Siden oppløsningen er proporsjonal med antennens dimensjon, kan man oppnå mye høyere oppløsning enn man kan med en konvensjonell antenne. Radaren er typisk montert i et fly eller i en satellitt, men det finnes også SAR-systemer som benytter flere adskilte antenner samtidig. SAR er en sentral teknikk for å ta bakkebilder av Jorden og andre planeter i Solsystemet.[1]

Måledataene består av signalets amplitude og fase, som i etterkant prosesseres digitalt for å gi todimensjonale bakkekart. Prosesseringen er relativt tung, så selv om SAR ble introdusert på 1950-tallet, skjøt teknikken først fart etter at billig regnekraft ble lett tilgjengelig. Ved hjelp av to antenner, kan også tredimensjonale kart produseres ved å utnytte faseforskjellen eller faseinterferogrammet mellom antennene. En slik 3D-radar kalles interferometrisk syntetisk apertur-radar.[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Franceschetti, Giorgio; Lanari, Riccardo (1999). Synthetic Aperture Radar Processing. CRC Press. s. 2-4. ISBN 9780849378997.